De dyre bøkene
Av Aslak Sira Myhre
Det er ikke voksne mennesker som må betale 349 kroner for en roman som er ofrene for den norske bokprisene. Det er skoleelevene som betaler 499 for en samfunnsfags bok de må ha for å gå på skolen som blir ranet. Og tjuven er ikke bokbransjen, men utdanningsminster og regjering.
Hver høst blir torg og hovedgater i norske byer gjort om til tyrkiske basarer. Hundrevis eller tusenvis, alt etter byens størrelse, av elever i den videregående skolen samles for å selge fjorårets lærebøker til høystbydende, og kjøpe sine nye billigst mulig. Det er egentlig ganske fint å se på. Det gir en by som Stavanger et visst sydlandsk preg, og det er en nyttig skole for nordmenn i markedsmekanismer og prutingens kunst, men som utdanningspolitikk er det en skam.
I løpet av de siste 25 år har videregående skole gått fra å være en mulighet til en nødvendighet. I takt med nedbyggingen av norsk industri og oppbyggingen av service og teknologisamfunnet, har dørene til arbeidslivet for den som ikke går tre eller fire år på skole etter grunnskolen lukka seg en etter en. For å dra til sjøs må man være filipiner, for å plukke jordbær polakk og for å få ufaglært arbeid i industrien må man flytte til Asia. Gjennom reform 94 fikk ungdom formell rett til videregående utdanning, i realiteten har vi innført en plikt.
Og ungdommen er som vanlig ikke så dumme som de eldre vil ha det til, eventuelt så er foreldremakten større en mange tror. Prosentandelen som velger enten en yrkesretta utdanning eller det vi før kalte et gymnas svinger mellom 99,5 og 99,9, ikke langt fra valgdeltagelsen i et hvert diktatur med respekt for seg sjøl.
Men bøkene sine får de ikke. Hver august må foreldre til ca 200.000 ungdommer bla opp lommebøkene og finne fram ett tusen, to tusen tre fire og kanskje fem tusen kroner til innkjøp. Med to unger i rett alder forsvinner det fort en månedslønn der. Heldigvis har våre visjonære og humane politikere sett at dette kan bære reint galt av sted. Så viss man er villig til å framlegge den skakkjørte familieøkonomien til offentlig innsyn, og sette både seg sjøl og tenåringen i gapestokken, kan man motta et behovsprøva stipend til en del av utgiftene. Vel og merke så lenge antallet med behov ikke overstiger 10% av elevtallet, da er det nemlig stopp.
Det går knapt ei politisk uke uten at en eller annen som ikke har greie på det snakker om behovet for kunnskap i framtida, viktigheten av å satse på utdanning og framtidas teknologibaserte arbeidsplasser og bla bla bla. En ting er at det er lite hold i dette snakket så lenge det brukes som unnskyldning for å legge ned de arbeidsplassene vi faktisk har. En annen ting er at det er et reint falskspill. Det satses ikke på utdanning. Det spares på utdanning. Det koster en halv milliard å gi alle elever gratis skolebøker. Det høres mye ut, men det er ikke mer enn at politikerne anser at norges tenåringsforeldre har råd til å spleise på det. Det tar ikke mange dagene med oljefondsinntekter å ta den ufortjente byrden av ungdommen og deres foreldre.
Gratis skolebøker er like naturlige i første klasse som i første gym. Det å løse opp bindingen i bransjeavtalen kommer ikke til å gi oss det. Riktignok kan enkelte forleggere ha spekulert i fastprisen ved prisingen, men å ta vekk fastpris og forhandlermonopol løser ikke problemet for elever og foreldre. Vi får dyrere bøker i distriktene, kanskje billigere på noen store fag i noen store byer, og større forskjeller. Gratis blir det ikke. Den tyrkiske basaren flytter fra den synlige gata og inn i de lukka rom. Da mister den sjarmen.
