Det totale biblioteket

Av Jorge Luis Borges

Innfallet eller fantasien eller utopien om Det totale biblioteket har enkelte særtrekk som det ikke er vanskelig å forveksle med dyder. For det første er det overraskende hvor lang tid menneskene brukte på å tenke denne tanken. Den foregripes tydelig av noen eksempler som Aristoteles tilskriver Demokrit og Leukippos, men dens sene oppfinner er Gustav Theodor Fechner og dens første fortolker er Kurd Lasswitz. (Mellom Demokrit fra Abdera og Fechner fra Leipzig strømmer det nesten firogtyve mektige århundrer.) Tanken har mange og ærværdige forbindelser: den er forbundet med atomismen og med kombinasjons-analysen, med typografien og med tilfeldigheten. I Kappløpet med skilpadden (Berlin, 1929) konkluderer Theodor Wolff med at den er en avledning av, eller en parodi på, Ramon Llulls tenkemaskin; jeg ville legge til at den er en typografisk reinkarnasjon av doktrinen om Den evige gjenkomst, en doktrine som — adoptert av stoikerne eller av Blanqui, av pythagoréerne eller av Nietzsche — selv synes å være dømt til evig gjentagelse.

Den første teksten som skimter denne tanken finnes i første bok av Artistoteles’ Metafysikk. Jeg snakke da om den passasjen som fremstiller Leukippos’ kosmologi: verdens tilblivelse gjennom en tilfeldig konstellasjon av atomer. Forfatteren bemerker at de atomene som denne antagelsen forutsetter, er homogene, og at forskjellen mellom dem beror på posisjon, rekkefølge eller form. For å forklare disse distinksjonene, tilføyer han: A er forskjellig fra N på grunn av formen, AN fra NA på grunn av rekkefølgen, Z fra N på grunn av posisjonen. I traktatet Om tilblivelse og tilintetgjørelse prøver han å tilpasse variasjonen blant de synlige ting til atomenes enkelhet og tenker seg at en tragedie består av de samme elementene som en komedie — det vil si, av de firogtyve bokstavene i alfabetet.

Tre hundre år senere forfatter Marcus Tullius Cicero en ubestemmelig, skeptisk dialog som han gir den ironiske tittelen Om gudenes vesen. I dialogens andre bok kommer en av samtalepartnere med denne innvendingen: Det forbauser meg ikke at det finnes noen som er overbevist om at visse avgrensede, faste legemer blir revet med av tyngdegraften, og at resultatet av denne tilfeldige flyten av legemer er den vakre verden vi ser rundt oss. Den som holder dette for å være mulig, vil også kunne tro at hvis man slenger ut på slump et uendelig antall gullbrikker med alfabetets énogtyve bokstaver, kan utfallet bli Ennios Annaler. Selv vet jeg ikke om tilfeldigheten kan gi oss en eneste leselig verselinje.

Ciceros typografiske bilde har fått et langt liv. Rundt midten av det syttende århundre finner vi det igjen i et akademisk foredrag av Pascal; Swift henter det frem ved begynnelsen av det attende, i prologen til sitt indignerte skrift Allminnelig essay om sjelsevnene, som er et museum av vanlige talemåter og forestillinger — lik Flauberts senere Dictionnaire des idées reçues.

Et og et halvt århundre senere blir Demokrit tatt i forsvar og Cicero tilbakevist av tre menn. Etter et slikt overdrevet tidsrom er polemikkens vokabular og metaforikk forandret. Huxley (som er én av disse mennene) sier ikke at “gullbrikkene”til slutt vil frembringe en latinsk verselinje dersom de kastes et tilstrekkelig antall ganger; han sier at et halvt dusin apekatter utstyrt med en skrivemaskin i løpet av et par evigheter vil kunne produsere alle bøkene som finnes i British Museum. Lewis Carroll (som er en annen av kritikerne) bemerker i annen del av den særegne og drømmeaktige romanen Sylvie and Bruno — fra 1893 — at siden antall ord i et gitt språk er endelig, så er også antall kombinasjonsmuligheter, og det vil igjen si antall bøker, endelig. Om ikke lenge (sier han) vil litteratene ikke lenger spørre seg: “Hva slags bok skal jeg skrive?”, men: “Hvilken av dem?” Lasswitz, inspirert av Fechner, ser for seg Det totale biblioteket. Han lar oppfinnelsen trykke i Traumkristalle, en samling fantastiske fortellinger.

Grunntanken hos Lasswitz er den samme som hos Carroll, men de elementene som inngår i hans spill, er de universelle ortografiske tegnene, ikke ordene i et språk. Tallet på slike elementer — bokstaver, åpenrom, klammer, tre prikker, siffere — er begrenset og kan reduseres ytterligere. Alfabetet kan unnvære q’en (som er fullstendig overflødig), x’en (som er en forkortelse) og alle de store boksavene. Desimalsystemets algoritmer kan elimineres, eller reduseres til to, som i Leibniz’ binære tallsystem. Tegnisetningen kan begrnses til punktum og komma. Man kan unnvære aksenter, som på latin. Gjennom å bruke lignende forenklinger, kommer Lasswitz frem til femogtyve tilstrekkelige tegn (toogtyve bokstaver, åpenrom, punktum, komma) som ved gjentatt variasjon vil omfatte alt det som det er mulig å uttrykke: på alle språk. Den samlede mengden av disse variasjonene ville utgjøre Det totale biblioteket, som har en astronomisk utstrekning. Lasswitz oppfordrer menneskene til å gå i gang med å fremskaffe på mekanisk vis dette umenneskelige Biblioteket som vil kunne systematisere tilfeldigheten og avskaffe tenkningen. (Theodor Wolffs Kappløpet med skilpadden beskriver dette umulige arbeidets utførelse og dimensjoner.)

Alt vil finnes i disse forblindede bøkene. Alt: den nøyaktige historien om fremtiden, Aischylos’ Egypterne, det eksakte antall ganger vannet i Ganges har speilet falkens flukt, Romas sanne og hemmelige navn, encyklopedien som Novalis ville konstruere, mine drømmer og drømmerier om morgenen den fjortende august 1934, utledningen av Pierre Fermats teorem, Edwin Droods uskrevne kapitler, disse samme kapitlene oversatt til det språket garamantene snakket, de tidsparadoksene som Berkeley tenkte ut og unnlot å publisere, Urizens jernbøker, Stephen Dedalus’ premature åpenbaringer som innen neste tusenårssyklus er omme ikke vil bety noen ting, Basilides’ gnostiske evangelium, sangen som ble sunget av sirenene, den etterrettelige katalogen over Biblioteket, bevisførselen for at den samme katalogen er falsk. Alt, men for hver fornuftige linje, eller for hver korrekte opplysning, vil det være millioner av linjer som kun inneholder uforståelig ordgyterier, kakafonier og usammenhengende sprøyt. Alt, men generasjoner kan forløpe uten at disse svimlende bokhyllene — hyller som visker bort dagen, og som rommer kaos — vil ha forært dem en eneste akseptabel bokside.

En av menneskesinnets vaner er å dikte opp uhyrlige forestillinger. Det har diktet opp forestillingen om Helvete, det har forestilt seg de platonske ideene, kimæren, sfinxen, de abnorme uendelige tallene (der delen ikke er mindre omfattende enn helheten), maskene, speilene, operaen, den teratologiske Treenigheten: Faderen, Sønnen og Hellige ånd uløselig forent i én og samme organisme… Jeg har forsøkt å redde en underordnet uhyrlighet fra glemselen: det vidstrakte og motsetningsfyllte Biblioteket, der vertikale ørkener av bøker står i konstant fare for å forvandles til andre bøker, og som på samme tid bekrefter, benekter og forveksler alt — lik en guddom som snakker i villelse.

Oversatt av Gisle Selnes