En trikk til begjær

Yvonne C. Kuhn er en bibliotekar som har skrevet bok om en bibliotekar

Av Signy Irene Karlsen

Kanskje ikke en helt ukjent konstellasjon i den litterære verden. Og heller ikke denne gangen er det et harmonisk, veltilpasset og sosialt velfungerende individ det dreier seg om. Det er trikken i ditt liv handler nemlig om Ritt som har gått rundt med kjærlighetssorg i åtte år, eller nærmere bestemt 2753 dager, etter å ha funnet og mistet den eneste rette; Mannen med stor M.
-Journalister spør meg vanligvis om livet og kjærligheten og de tingene der, sier Yvonne.

Og det er kanskje ikke så rart. For ikke bare er boka hennes en vinner av Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman, den er i stor grad preget av hennes egne erfaringer, både i forhold til liv og kjærlighet.
– Jeg er ikke Ritt, det er jeg ikke, men jeg har opplevd denne store altoppslukende kjærlighetssorgen selv, ja. Boka bærer nok preg av denne erfaringen, den handler om besettelse, og evig eies kun det tapte.

Hva er det med trikken?
Ritt møter kjærligheten på en trikk i Praha. Hva er det egentlig med denne trikken?
– Ja hva er det med den. Jeg er nok litt romantiker, men tror at det kan være mange som kan være "den rette". Da jeg var singel satt jeg selv på trikken og så etter mannen i mitt liv. Kanskje det er Han, tenkte jeg om en som kom på eller gikk forbi på gata. Og skulle jeg hoppe av og gå bort og fortelle det til ham? Eller kanskje han som sto i andre enden av vogna var en jeg kunne ha tilbrakt resten av livet sammen med? Kanskje jeg bare skal gå bort og innlede en samtale? Men jeg gjorde det aldri..

Yvonnes kjærlighetsliv er ikke det eneste boka bærer preg av . Hun har også temmelig god greie på hvordan livet i et bibliotek arter seg, selv om hun er endt opp som en av disse nymotens næringslivsbibliotekarene. Norsk språkråd vil nok snu seg i graven over tittelen hennes, som er Knowledge management ansvarlig i firmaet Econ.
– Jeg har uansett fått et visst inntrykk av bibliotekarer etter å ha gått gjennom bibliotekarutdanningen. Og jeg har jo venner og studiekamerater som arbeider i bibliotek, sier hun.

Bakstreversk
Yvonne gikk ut fra bibliotekhøyskolen i 99. – De burde ha tatt steget inn i informasjonsalderen på det tidspunktet, men utdanningen var ganske så lite frampå. At man fokuserer på hvilke leksikon som er tilgjengelig for informasjonsgjenfinning i stedet for å ha fokus på Nettet og databaser er ganske bakstreversk, syns jeg. Jeg bruker jo bare Internett i jobben min nå, og det jeg gjør har jeg hovedsakelig tilegnet meg gjennom erfaring og kolleger.

Men Ritt og kollega Margaret suller rundt med katalogkortene sine i et støvete hjørne av biblioteket.
– Det er faktisk sånn det er mange steder, sier Yvonne. Hun er ikke redd for å sette bibliotekarstanden på plass. – Bibliotekarer må stikke fingeren i jorda og innse at de faktisk i mange tilfeller er sånn som stereotypiene tilsier. Ut i fra at det i utgangspunktet er et serviceyrke er det altfor mange som liker å gjemme seg bort og være i fred. Allerede på bibliotekskolen ble det åpenbart at det var en del sære og merkelige typer som ville bli bibliotekarer. Disse burde nok ha blitt opplyst om at man faktisk utdanner seg til servicearbeider. Det holder liksom ikke at man er glad i å lese bøker.

Hvordan skulle det tatt seg ut
Yvonne forteller om en bibliotekar i en viss hjelpeskranke som har det med å stikke av når folk nærmer seg. Og så var det hun som nektet å motta en faks på bibliotekets faksmaskin fordi hvordan skulle det tatt seg ut om gud og hvermann skulle kunne ta imot fakser på biblioteket? Om denne personen gikk under navnet Magda sier historien ingenting om.
– Etter en telefonsamtale til hovedfilialen og øverste sjef ordnet det seg til slutt, men likevel, sier Yvonne. På den andre siden er hun en flittig bruker av sitt lokale bibliotek på Grünerløkka, og kan ikke få skrytt nok av personalet der.
– Ritt er nok ikke en helt typisk bibliotekar. – Men det er heller ikke helt tilfeldig at det er dette som er yrket hennes. Jeg måtte gi henne en jobb hun kunne mistrives i. Men for all del, det fins nok en del misfornøyde kvinner i 40-50 årene uavhengig av yrke, og denne besettelsen hennes har ikke noe med at Ritt er spesielt bibliotekaraktig å gjøre. Hun ville ha vært ulykkelig uansett hvilken jobb hun hadde hatt.

For egen del er Yvonne "typisk bibliotekar" på den måten at hun er ekstremt ordentlig og ryddig.
– Ellers har vel jeg og Ritt det felles at jeg sier rett ut de tingene hun bare tenker. Jeg er ganske frittalende, men jeg håper at det er noe vennene mine tåler. Yvonne er imidlertid bittelitt usikker på hvordan bibliotekarer kommer til å reagere på måten de fremstilles i boka, men understreker at det er gjort med kjærlighet. – Jeg har jo ikke prøvd å være slem, da. Jeg er selvfølgelig kjempeglad i bibliotekarer og syns de er ekstremt undervurdert både lønns- og statusmessig. Hittil har jeg heller ikke mottatt et ras av negative tilbakemeldinger på måten jeg beskriver dem på. Yvonne smiler.
-Jeg håper det er fordi de har selvironi når det kommer til yrket sitt, men det er selvfølgelig også en mulighet for at det skyldes at ingen har lest boka…