Et kart over Borges — bibliotekaren fra Buenos Aires

Av Gisle Selnes

If I were asked to name the chief event in my life, I should say my father’s library. In fact, I sometimes think I have never strayed outside that library.
J.L. Borges, “An Autobiographical Essay”

Bibliotekar av overbevisning
Med argentineren Jorge Luis Borges (1899-1886) fikk boken og biblioteket definitivt sin egen dikter. Borges er født og oppvokst i Buenos Aires; men ifølge ham selv tilbragte han hele barndommen blant “uendelige engelske bøker” i sin fars bibliotek. I 1930-årene jobbet han som bibliotekar i et forstadsbibliotek der arbeidsbyrden var såpass moderat at han fikk tid til å skrive flere av de novellene som skulle gjøre ham kjent — noveller som nesten alltid foregår i boklige omgivelser. I 1955, etter Peróns fall, ble han utnevnt til direktør for Nasjonalbiblioteket i Buenos Aires. I den anledningen skrev Borges “Dikt om gavene,” der han reflekterer over Guds storslagne ironi, som gjorde ham blind samtidig som han fikk tilgang til nesten en million bøker. Borges var ikke bare bibliotekar av yrke, men også av legning — og av overbevisning. I diktingen hans vrimler det av referanser til virkelige og fiktive bøker, til mulige og til umulige bøker, til bøker som ikke kan leses fordi de er sirkulære eller uendelige, og til hele bibliotek av ensartede, uskrevne bøker. En del av disse bøkene dukker opp underveis i denne artikkelen, som er utformet som er reise gjennom et boklig landskap. Den har som ramme en idé som ble utviklet i noen foredrag jeg holdt i forbindelse med markeringen av hundreårsdagen for Borges’ fødsel — nemlig at dette forfatterskapet beveger seg, etappevis, gjennom ulike “litterære klimasoner”. Det begynner i sør, og forflytter seg gradvis nordover; det tar den østlige passasjen, via et orientalsk tekstlandskap, samtidig som det hele tiden befinner seg i randsonen av den vestlige tradisjonen. Denne metaforiske geografien vil bli utdypet i det følgende.

Landet i sør: metafysikk og mytologi
Borges’ diktning begynner altså i sør. De seks bøkene han skrev på 1920-tallet har som et av sine viktigste tema den argentinske kulturen — slik den kommer til uttrykk i byen Buenos Aires og i slettelandskapet i sør og øst (“pampaen”). Diktsamlingen Fervor de Buenos Aires (1923) er utformet som en rekke byscener; det er både et personlig-sentimentalt og et metafysisk landskap som manes frem. I mange av diktene opptrer dikter-jeg’et som en vandrer som ender opp nettopp i utkanten av byen, der han er vitne til en sublim åpenbaring av horisontens tomhet. Åpningdiktet slår an tonen:

Gatene i Buenos Aires / er allerede det innerste av min sjel. / Ikke de energiske gatene plaget av hastverk og oppstyr, / men den myke forstadsgaten / mildnet av trær og solnedganger / og disse andre [gatene] enda lenger ute / fjernt fra barmhjertige treklynger / hvor alvorlige småhus såvidt våger / å trenge inn i den dype synsranden / skapt av en stor slette og en større himmel.

I siste strofe sammenlignes gatene med faner som foldes ut i alle fire himmelretninger. Dette diktet gir oss dermed en tydelig retning — bort fra sentrum, gjennom forstedene, ut mot byens yttergrense mot det åpne landskapet.
Denne bevegelsen gjentas også i Borges’ tidligste fortellinger. Den ligger f.eks. til grunn for de to aller første fortellende småtekstene Borges lot trykke i bokform, i en essaysamling fra 1928, under tittelen ”Dos esquinas” (“To hjørner”.) Begge har en utpreget søramerikansk grunntone. Den ene er en anekdote fra Buenos Aires’ nære, men likevel mytiske, fortid som har klare spor etter en muntlig fortelletradisjon. Vi følger en forstadsforbryter som krysser byen — fra nord til sør — for å oppsøke en rival; det hele ender med en knivduell på et gatehjørne, der helten blir drept. Dette er unektelig en “minimal” historie — så elementær at den nesten forsvinner. Den andre fortellingen er en metafysisk bearbeidelse av den samme bevegelsen fra sentrum mot periferien. Scenen er lagt til randsonen mellom byen og de åpne slettene. Fortelleren har havnet her ute på en kveldstur — på grunn av en merkelig tiltrekning mot dette nære, men likevel ukjente, området:

Det føltes som om jeg var død som om jeg var en abstrakt tilskuer til verden. […] Jeg trodde slett ikke at jeg hadde beveget meg mot Tidens tenkte strøm; jeg fikk snarere en mistanke om at jeg hadde grepet den gjenstridige eller fraværende betydningen av det ufattelige ordet evighet.

Her handler det bokstavelig talt om opplevelsen av det enkle — av et øyeblikk der alle inntrykk er så elementære inntrykk at tiden opphører å eksistere. Det er en klar natt, månen lyser opp en hvit husvegg, det lukter kaprifolium og leire. Kan noe så opprinnelig og homogent ha vært annerledes? Er ikke dette akkurat det samme som for noen år siden? Og hvis det er snakk om en identisk gjentagelse av noe som har vært — hvis to adskilte øyeblikk kan bestå av nøyaktig samme inntrykk — må ikke dette også bety at tiden bare er en illusjon?
Tilsammen gir disse to anekdotene et godt bilde av det litterære klimaet på den sydlige delen av Borges-kartet. Vi befinner oss i et grenseland, en sub-urban randsone. Dette området har både en episk-mytisk og en metafysisk side. På den ene siden er det en scene der småkriminelle dagdrivere utfører sine infame, episke bragder — de samme som det synges om i milongas og i tidlige tangos; på den andre siden er det snakk om et landskap der tiden står stille, der alt er uvirkelig, fortidig — og som derfor inviterer til refleksjon over subjektets forhold til verden, tiden, døden, intet… I begge versjonene følger vi en tilsynelatende kronglete men likevel målrettet vandring som ender i et grenseland — og som blir åstedet for en grenseopplevelse som knyttes tematisk til døden (både som fysisk realitet og som metafysisk tilstand) — som en blanding av åpenbaring og forvinning. Dette skjemaet utvikles i mange senere tekster til et mye mer intrikat scenario — men de grunnleggende strukturtrekkene er langt på vei de samme.

Østover — mot biblioteket i Babel
Det er først etter en forskyvning (eller en utvidelse) mot øst at Borges når frem til sine mest karakteristiske fiksjoner. I løpet av 1930-tallet henter han inn en rekke kompliserende elementer som vi européere gjerne forbinder med orientalske kvaliteter — geometriske mønstre, myldrende folkemengder, veldige landområder, enorme arkitektoniske konstruksjoner, en uoversiktlig gudeverden, ideer om evighet og uendelig lange eventyr som er flettet inn i hverandre — kort sagt: en paradoksal kombinasjon av kompleksitet og gjentagelse.
Karakteristisk nok er den første Borges-teksten som minner om hans berømte fiksjoner, en fiktiv bokomtale av en indisk kriminalroman. Denne romanen — Veien til Almutasim — beskrives som en blanding av klassisk krim og mystisk-allegorisk diktning. Den handler om en indisk student som under et sammenstøt mellom muslimer og hindier, dreper (eller tror at han dreper) et annet menneske. Han flykter, og dét blir starten på en vandring gjennom Indias underverden. I boka fins det ifølge anmelderen et svimlende mylder av romanpersoner, et livsløp som synes å uttømme alle menneskesjelens tilbøyeligheter, og en pilegrimsvandring som omfatter hele Indostans veldige geografi. Hovedpersonen merker et plutselig skjær av ro eller ømhet i et ellers motbydelig ansikt — han er overbevist om at dette glimtet må stamme fra en annen — og bestemmer seg for å lete etter denne “andre” personen. Han famler seg frem blant et utall av skiftende speilbilder, som alle peker i retning av det samme gudommelige opphavet: Almutasim. Det hele ender med en åpenbaring. Etter mange år kommer studenten til en dør med et billig forheng foran; bakenfor stråler det et klart lys. En mannsstemme — Almutasims stemme — ber ham om å tre inn. Han drar forhenger til side, og tar et skritt fremover. Her slutter romanen.
Denne parafrasen gir oss et visst inntrykk av forskjeller og likheter mellom sør og øst hos Borges: Vi har det samme elementære skjemaet — en lang og kronglete vandring som ender med en åpenbaring — men det hele er gjort uendelig mye mer komplisert. Alt er større, mer omfattende og uoversiktlig. Vi har følelsen av å gå oss vill i teksten — som i en labyrint. Vi har også fått en ny ramme (en “utgiverfiksjon”) der det ikke bare er en historie som diktes opp, men også en bok, en forfatter, og andre omtaler av denne boka — tilskrevet virkelige kritikere. (T. S. Eliot er én av dem.) På den måten stilles det spørsmålstegn ved noen av de vante forestillingene som knytter seg til litteraturen — ved boken og ved de institusjonene som omgir den. Borges er kanskje den moderne forfatteren som mest konsekvent har undersøkt fortellingens grenser — det paradoksale ved mange av de figurene som leselige tekster har som sitt fundament.
Karakteristisk nok trekkes disse spørsmålene inn i fortellingen; de formuleres eller antydes i fiksjonsteksten. Resultatet blir en spørrende holdning til de mest grunnleggende forventinger vi møter et litterært verk med. Og når disse spørsmålene stilles på borgeansk manér, mister mange begreper og forestillinger sin umiddelbare gyldighet. Hos Borges er det nesten alltid en forskjell som setter ting i bevegelse. Det spesielle ved disse orientalske fiksjonene er derfor at de både er fortellinger som er avhengige av de vanlige litterære grepene og forestillingene for å fungere, samtidig som de bedriver en radikal kritikk av disse grepene og forestillingene.
I “Tlön, Uqbar, Orbis Tertius” får vi servert historien om hvordan et mektig men hemmelig brorskap finner opp en ny planet: Tlön. Det hele begynner med en bok, nærmere bestemt et leksikon, og dets beskrivelse av landet Uqbar. Uqbar er nokså vagt plasser i det nære østen; det beskrives med den nøkterne detaljrikdommen som kjennetegner leksikon-genren. Én av de litt mer uvanlige opplysningene dreier seg om den uqbarske litteraturen, som er av fantastisk art og lagt til de fiktive områdene Mlejnas og Tlön. Det viser seg at artikkelen om Uqbar bare finnes i ett eksemplar av en piratutgave av The Anglo-American Cyclopaedia. Men etter hvert begynner det å dukke opp merkelige objekter som på ulikt vis kan knyttes til en annen virkelighet. De viser seg å stamme fra Tlön, en planet som er blitt diktet opp av et hemmelig brorskap av eksentrikere og intellektuelle, gjennom flere generasjoner. Målet er å gi ut en hel encyklopedi over denne planeten, skrevet på ett av de tlönske språkene.

Eld og Vatn
I boka Eld og Vatn viser Kjartan Fløgstad hvordan denne novellen kan knyttes til kartografien som vitenskap i helt konkret forstand — til arbeidet med å kartlegge grensen mellom Argentina og Brasil — og til en normann som var en av hovedpersonene i datidens topografiske miljø. Geografiens grenser, skriver Fløgstad, flyttes langt inn i det fantastiske landskapet. Men vi kunne også si at fortellingens grenser flyttes langt inn i fantastikken — for på mange måter ligger denne Borges-novellen helt i leselighetens grenseland. Den beskriver hvordan vår egen virkelighet begynner å gi etter og antyder en fremtid der verden er blitt til Tlön — der det tlönske språket og den tlönske tenkemåten har tatt overhånd — slik at den kulturelle horisonten som gjør fiksjonen leselig, ikke lenger er gyldig. På den måten settes de vante konvensjonene og kodene i relieff, mot en bakgrunn av noe radikalt annerledes. Vi beveger oss på grensen av et nytt landskap — en ny verden — der vi selv ikke hører hjemme.
Men i vår sammenheng er det nok “La biblioteca de Babel” som er den mest relevante teksten fra denne klimasonen. Her beskriver en ukjent bibliotekar den verden han selv lever i: Biblioteket (“som andre kaller universet”) består av en uendelig serie av heksagonale saler med symmetriske hyller på fire av veggene fylt av samme antall bøker i akkurat samme format. I disse bøkene er alle kombinasjonsmulighetene av femogtyve skrifttegn uttømt. Alt som kan sies er derfor allerede blitt sagt. Men alt som kan sies, er også blitt motsagt, modifisert, tilbakevist. Likevel er det meningsfulle bare unntak i dette tekst-landskapet (“for hver forståelig linje fins det milevis av menigsløse kakofonier, sprøyt og selvmotsigelser”). Vi som leser denne teksten, stilles dermed overfor et nærmest umulig valg: Kan vi stole på at fortelleren gir et sant bilde av den verden han lever i? (Hvorfor skulle han nå egentlig gjøre det? Vet han om et annet univers enn sitt eget?) Eller leser vi bare et lite utdrag fra én av de utallige bøkene som finnes i biblioteket? For vi skjønner jo at den samme teksten nødvendigvis må finnes ett eller annet sted i det totale biblioteket. Bibliotekarens beskrivelse av universet (og av seg selv) er med andre ord allerede foregrepet av bibliotekets “evige” skrift — men det finnes også utallige alternative versjoner av den.
Her aner vi nok et grunnleggende problem i forholdet mellom mennesket og boken, nemlig det som har å gjøre med språkets og tradisjonens tvangsmekanismer. Hvordan kan man uttrykke seg — hvordan kan man dikte — når hele universet er blitt til et bibliotek, et bok-arkiv? Eller enda mer grunnleggende og språkfilosofisk: Hvor går grensen mellom det som språkets vokbular og kombinatorikk pålegger oss å si, og det som vi — qua subjekter, språkbrukerne — sier fordi vi ønsker å si akkurat dette og ikke noe annet? Hvor stor makt har språksystemet og skriften over det konkrete utsagnet? Dette er selvsagt spørsmål som verken Borges eller noen andre kan gi noe endelig svar på. Men Borges’ fiksjonstekster iscenesetter en rekke eksistensielle paradokser på en måte som kan få oss til å tenke litt klarere og grundigere over vårt eget forhold til oss selv, til språket, til bøkene og til verden.
La oss ta en siste orientalsk avstikker før vi beveger oss nordover: I “Hagen med stier som forgrener seg” møter vi den kinesiske spionen Yu Tsun på tysk oppdrag i England under Første verdenskrig. For å formidle en viktig opplysning — den eksakte beliggenheten til en britisk artilleri-park — ser han ikke noen annen utvei enn å drepe en tilfeldig valgt person. Denne personen er Stephen Albert, og han viser seg å være sinolog. Ikke nok med dét: Han har også viet mesteparten av livet sitt til å studere en tilsynelatende ufullført og kaotisk roman skrevet av én av Yu Tsuns forfedre. Albert har kommet frem til at denne romanen slett ikke er så kaotisk som alle andre tror; i realiteten gir den uttrykk for en radikal tidssfilosofi, der hvert hvert øyeblikk skaper nye verdener.
Enhver situasjon som innebærer et valg, er i en viss forstand et forgreningspunkt; den er et veiskille mellom ulike verdener. For eksempel: Noen banker på døren; du kan åpne eller la være; hvis du åpner, kan du stå ansikt til ansikt med en venn eller en fiende; hvis det er en fiende, kan du slåss eller flykte; hvis du slåss, kan du vinne eller tape; etc. I en vanlig fortelling vil valget være absolutt; det utelukker andre alternativer. I den kinesiske romanen realiseres alle mulighetene — samtidig. Romanen vokser i det uendelige. I prinsippet vil den inneholde alle andre fortellinger. Også historien om Yu Tsun som banker på hos Stephen Albert og dreper ham, slik at avisene skal fortelle at spionen har drept en mann med navn Albert, slik at nyheten når Tyskland — slik at sjefen kan forstå at “Albert” også er navnet på stedet der artilleriparken ligger. Men i andre versjoner av historien er det Tsun som blir drept; eller Albert åpner ikke døren; eller Tsun banker ikke på; etc. Disse alternative versjonene fortelles ikke Borges’ novelle. De bare antydes. Men likevel gir “Hagen med stier som forgrener seg” oss et gløtt bak grensene for det som lar seg fortelle. Vi ser, eller tror at vi ser, noe av det som går tapt når en ufattelig mangfoldig virkelighet blir til en bok. Og vi skjønner at tapet er både stort og uunngåelig.
Borges’ orientalske, labyrintaktige, overdådige fiksjoner blir gjerne oppfattet som unødvendig vanskelige og virkelighetsfjerne. Men jeg tror at de samtidig handler om noe ytterst reelt — om hvordan vi fremstiller den virkeligheten vi lever i, hvordan vi trekker grensene mellom det som er mulig og det som er umulig, hvordan vi forteller historien om oss selv og om verden og om de ytterste sammenhenger — og, ikke minst, hvordan det endelige, begrensede perspektivet som vi som mennesker og språkbrukere har, forholder seg til det evige og umenneskelige.

Det nordlige klimaet
Denne problematikken har også relevans for de tekstene som befinner seg i det nordligste området hos Borges. Her handler det ofte om å nærme seg fortiden og historien, men også kunsten og litteraturen, som en slags grenseopplevelse. Nord er et stille, kjølig, nesten helt hvitt område, preget av resignasjon, forsakelse, glemsel. Klimaet veksler mellom det elegiske og det utopiske. Men det er også truende tekstlandskap.
Selv om Borges skriver sitt første essay om islandsk skaldediktining allerede i 1932, er det fra og med 1950-tallet at han for alvor begynner å utforske det nordlige klimaet — bl.a. gjennom å lære seg anglosaksisk og norrønt. I 1951 gir han ut en innføringsbok i gammelgermansk litteratur. Samtidig skriver han en rekke essays og dikt om ulike figurer og hendelser som beskrives i dette materialet. Et gjennomgangstema i disse tekstene er tanken om “historiens bluferdighet” — om at de viktigste hendelsene gjerne er usynlige for samtiden. Ingen kan ha fullstendig overblikk over historiens retning, for den påvirkes av en uendelig kjede av årsaker og virkninger. Det er derfor en grunnleggende inkongruens mellom vår egen forståelse av det vi fortear oss som historiske individer, og den betydning eller funksjon disse handlingene viser seg å ha når de fremstår i lys av historiens videre gang.
La oss ta noen eksempler: Når hedenske prester innlemmer den kristne guden i sin egen gudeverden, ved siden av Tor og Odin, vet de ikke at denne handlingen innevarsler slutten på deres egen religion. Når Ulfilas oversetter Bibelen til gotisk en gang på trehundretallet, er dette det første verket som er skrevet på et germansk språk; men oversetteren vet han ikke at det gotiske språket vil dø ut før det rekker å produsere et nytt verk. Når sakserkongen Hengist går i land på De britiske øyer i 449 for å slåss på briternes side mot kelterne, vet han ikke at han har med seg det språket som senere skal bli til Shakespeares engelsk. Slutten på et essay kalt “Skandinavisk skjebne” kan kanskje illustrere denne ”essensielle blindheten”. Borges skriver:

For verdenshistorien er det som om de skandinaviske krigene og bøkene aldri har eksistert; alt forblir avsondret og uten spor, som om det hadde foregått i en drøm eller i en av disse krystallkulene som vismennene bruker. I det tolvte århundre oppdager islendingene romanen, kunstformen til normanneren Flaubert, og denne oppdagelsen er like hemmelig og like virkningsløs for verdens økonomi som deres oppdagelse av Amerika.

Historiens bluferdighet er altså samtidig historiens ironi: De store oppdagelser skjer ikke én, men to ganger — og det er den andre gangen som får plass i ettertidens hukommelse. Derfor er også det nordlige klimaet hos Borges et fortidig landskap befolket av døde mennesker og døde språk. Men det er en fortid som aldri helt har sluttet å eksistere; kanskje nettopp fordi den har vært så lite synlig og effektiv, er den ikke helt blitt avløst av nåtiden. I mange dikt prøver Borges å nå frem til denne ennå-ikke-helt-forsvunne fortiden. Han skriver for eksempel om det å lære seg anglosaksisk som en tilbakevending til

Barske og besværlige ord
Som jeg, med en munn som nå er blitt støv,
Brukte i Northumbrias og Mercias dager
Før jeg var Haslam eller Borges.

Ofte henvender han seg direkte til døde diktere og krigere. I den grad han får svar, er det gjerne at bare fortiden er virkelig: Du er selv en skygge av fortiden, din egen nåtid er snart historie; det meste du kan håpe på er at én eller annen verselinje vil bli husket av fremtidige generasjoner.
Men det finnes et område enda lenger nord i Borges’ tekster. Det er et utopisk område som like gjerne kan plasseres i fremtiden som i fortiden. Vi finner det tydeligst i noen av de novellene Borges skrev på 1970-tallet. Temaet for flere av disse tekstene er litterært. Vi blir presenter for en poetikk (dvs. en beskrivelse av litterære fenomener) som i en viss forstand står i et motsetningsforhold til de “orientalske” og overdådige fiksjonene. Det dreier seg her om muligheten til å redusere språket, rense det til det bare gjenstår en liten rest. Det kan nesten virke som om Borges — etter å ha absorbert og memorert en vesentlig del av verdens litteratur og historie, etter å ha skrevet et verk som har labyrinten som emblematisk figur — mot slutten av forfatterskapet når frem til en erkjennelse av at det vesentlige er det enkle, det reduserte, det som lar det meste være usagt.
Samtidig er det er også noe destruktivt og uhyggelig over disse aller nordligste tekstene. I “Speilet og masken” skriver Borges om en irsk skald som får i oppdrag å synge om kongens seier over nordmennene. Først presenterer han et klassisk ode; han får et speil i belønning. Men kongen er ikke fornøyd. Et år senere fremfører han et nyskapende dikt og får en maske i belønning. Men kongen er ennå ikke fornøyd. Tredje gang har han ikke skrevet noe nytt dikt. Men han lener seg mot konger og siterer — med lav stemme — en eneste linje som han plutselig fikk åpenbart etter en lang natts arbeid. Kongen blir blek. Denne gangen er belønningen en dolk. Skalden tar sitt eget liv. Novellen “Undr” fører reduksjonen enda lenger. Her forteller en islandsk skald om sin reise til urnenes land — et fjernt, nordisk folk — som har utviklet en særegen form for diktning: Vi beskriver ikke lenger den hendelsen som er opphav til sangen vår, sier en av dikterne, vi sammenfatter den i et ord som er Ordet. Tilsynelatende kan alle ord fungere som Ordet; men det gjelder for den enkelte dikter å finne det eneste rette — det som bare er hans. Dikterens verk blir altså ikke å skrive — å skape noe nytt — men å viske ut, redusere. Dette blir et slags sluttpunkt for litteraturen; lenger kan man ikke komme før den forstummer helt. Det nordligste klimaet hos Borges er altså øyeblikket før alt blir stille — klart, åpent, øde — og nesten helt hvitt.
Borges’ fiktive “Utopi for en trett mann” hører derfor hjemme i det nordlige klimaet. I denne lavmælte fremtidsvisjonen har mennskene gitt avkall på det meste — også nasjonalspråk, biblioteker, aviser, politikk. Også kunsten er så godt som forsvunnet. Fortelleren får et maleri i gave. Det er nesten usynlig. Han kan bare såvidt skimte noen svake nyanser; ellers er alt hvitt.

Den vestlige tradisjonen
Dette siste området på kartet over Borges er på mange måter det største og viktigste — et slags hinterland som forsyner forfatteren med uunnværlig materiale, om ikke selve arenaen for hans virksomhet. For Borges befinner seg hele tiden helt i ytterkanten av den vestlige tradisjonen. Han skriver som om han hadde en suveren rett til å sitere (parafrasere, plagiere, parodiere) akkurat det som måtte passe ham; som om det ikke fantes noen klare grenser mellom det som er hans eget og det som tilhører den vestlige tradisjonen. Borges gjør ikke krav på å være original. Det er snarere snakk om å velge ut, å finne frem og forholde seg til det som allerede er skrevet. Også på denne måten forholder Borges seg som en litterær bibliotekar. For ham er det å lese er en like kreativ og ofte mer sivilisert handling enn det å skrive.
Det er en nær forbindelse mellom det sørlige og det vestlige området hos Borges. I et essay fra 50-tallet spør han: “Hva er den argentinske tradisjonen?” Han svarer med å si at den omfatter hele den vestlige litteraturen. Den argentinske forfatteren har rett til denne tradisjonen i kanskje enda større grad enn det innbyggerene i et hvilket som helst européisk land kan ha. For han befinner seg helt i utkanten, og kan derfor forholde seg til hele den vestlige tradisjonen uten å identifisere seg med et snevert nasjonalt perspektiv. I så måte har argentinerne mye til felles med det jødiske og irske folket: Jeg tror at vi argentinere […] er i en lignende situasjon; vi kan behandle alle europeiske temaer, behandle dem uten overtro, med en viss respektløshet, som kan ha, og som allerede har hatt, gunstige resultater. Borges’ eget verk er utvilsomt ett av disse “gunstige resultatene”. I større grad enn noen annen latinamerikansk forfatter har han bidratt til å forandre og utvide den vestlige tradisjonen. Ikke bare er han en slags farsfigur for den moderne latinamerikanske bølgen — “boomen” — som skyllet inn over USA og Europa på 60-tallet (Gabriel García Márquez, Mario Vargas Llosa, Julio Cortázar); også franske nyromanforfattere (Alain Robbe-Grillet) og nordamerikanske postmodernister (John Barth, Paul Auster) har utpekt Borges til litterær koryfé. Moderne filosofi og litteraturteori på mange måter står i stor gjeld til Borges. I Frankrike utvikles strukturalismen parallelt med at Borges blir oppdaget og integrert i det intellektuelle klimaet; men også kritikken av strukturalismen — hos Jacques Derrida, Gilles Deleuze og mange andre — henter inn Borges’ skrift-scenarier når det argumeneteres for at skrift, repetisjon, forskjellighet ikke nødvendigvis er avledet av mer opprinnelige fenomener. Her i Norge har Borges vært tilstede fra 70-tallet og fremover i tekstene til Espen Haavardsholm, Kjartan Fløgstad og Jan Kjærstad — bare for å nevne noen eksempler.

Hjemover
Hvilken plass har så Borges på det postmoderne, litterære verdenskartet? Jeg tror svaret er: mange – eller iallfall: ikke noe enkelt og bestemt sted. Borges gir oss et distansert, søramerikansk blikk på den vestlige tradisjonen; han fascineres av det orientalske, men trekkes hele tiden mot det nordiske — og norrøne — klimaet. Verket er sentralt i den grad det forholder seg til praktisk talt hele verdenslitteraturen; men marginalt i den grad det utfordrer de litterære konvensjonene som denne litteraturen bygger på. Men, som vi har sett, finnes det hos Borges også finnes et mer “utidsmessig”, nordlig klima: en distansert, tilbaketrukken og fortidig dimensjon. Hvis Borges er dikteren som har blitt bibliotekar av samvittighetsgrunner, er det kanskje nærliggende å kalle hans forfatterskap ikke for et verk, men for et bibliotek. En ikke ubetydelig del av forfatterskapetbestår da også av bokomtaler, forord, essays om litteratur, lærebøker om litterære tradisjoner, artikler i nasjonalbibliotekets tidsskrif, etc. En av disse tekstene er “Det totale biblioteket”, et lite essay fra 1939, som ligger til grunn for novellen “Biblioteket i Babel” som jeg har brukt litt tid på i denne artikkelen. Essayet finnes oversatt i herveærende nummer av Bok og bibliotek.

Bibliografisk note
Av praktiske grunner er alle sitatene oversatt av meg fra spansk til norsk, også der det finnes brukbare norske oversettelser. Det fins ett unntak, nemlig epigrafen, som er hentet fra Borges’ selvbiografiske essay, opprinnelig skrevet på engelsk. Alle novelletekstene kan finnes i Obras completas, ugitt av Emecé Editores (1974 og senere). Diktene det siteres fra finnes også i denne utgaven, men her er det ofte til dels store avvik mellom originalutgave og revidert versjon. Borges’ essaysamlinger fra 1920-tallet er ikke inkludert i Obras completas; disse er senere nyutgitt av Alianza Editorial. Flere av essayene det vises til i avsnittet om “Det nordlige klimaet”, ble ikke utgitt i bokform så lenge Borges’ levde, selv om passasjer fra dem inngår i Antiguas literaturas germánicas (1951). Nå er de tilgjengelige i originalversjon i den posthume serien Textos recobrados, bind 2 og 3 (Emecé). Det essayet det siteres fra i avsnittet om “Den vestlige tradisjoner”, er ”El escritor argentino y la tradición”; det finnes i Obras completas. “Det totale biblioteket” sto opprinnelig på trykk i tidsskriftet Sur (59) 1939; det finnes nå i den posthume antologien Borges en Sur (Emecé, 1999). For øvrig bibliografi vises det til bibliotekenes databaser.