Hvor lenge var fanden i helvete?

Av Hilde Matre Larsen

To sleep, perchance to dream. Ay, there’s the rub,
For in that sleep of death what dreams may come
When we have shuffled off this mortal coil
(…)
The undiscovered country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will,
And makes us rather bear those wills we have
Than fly to others that we know not of?

– William Shakespeare: Hamlet (ca. 1602)

døden kommer
livet går
tenk om det
tar mange år

– Øyvind Berg: Poe si tid (1993-2536)

Ok, så har det verst tenkelige skjedd. Du er død. Hva nå? Livet etter døden er en kilde til mye usikkerhet hos menneskene (det er kanskje derfor vi i enkelte bøker finner personer som har valgt å kjøpslå med den, utsette aldringsprosessen eller på andre måter forsøke å finne alternativer: blant andre Faust, Dorian Gray og en mengde vampyrer. Denne løsningen fører sjelden til noe godt).

Døden er et tema som unndrar seg vitenskapelige forklaringer, et spørsmål som ikke kan besvares fordi de opplysningene man sitter med i livet før døden ikke er adekvate, de kan hverken bekreftes eller benektes før det bokstavelig talt er for sent. Slik blir enhver fortelling om livet etter døden en contradiction in terms. For å kunne øse av sine erfaringer må man saktens være død og levende på én og samme tid. Dette har vist seg å være en umulighet for de fleste (med unntak av zombier – levende døde – men disse er som kjent ikke særlig meddelsomme. Kanhende er deres stabbende ganglag og utstrakte hender likevel et forsøk på å fortelle oss noe? En sammenlikning med somnabuler er her betimelig. Hvis vi følger denne tanken til ende, kan vi kanskje si at døden er en sovetilstand, om enn en noe urolig sådan hvis vi skal bruke zombien og somnabulen som eksempel. To sleep, perchance to dream?).

Det går altså ikke guidede pakketurer til dødsriket. Dante er i så måte unntaket. Han fikk som de fleste vet i levende tilstand en tur gjennom skjærsilden og helvetet, personlig guidet av den romerske dikteren Vergil. Den guddommelige Beatrice tok over da paradiset skulle fremvises. Dantes Divina Commedia er vel det verket som i mest detaljert grad søker å fremstille dødsriket. Det er nok her på sin plass å presisere at han valgte det kristne alternativet, og at det muligens finnes andre reiser og dødsriker å velge mellom. Troen styrer oppfatningen av hva døden innebærer, og dermed også mange menneskers valg av hvilket liv de skal leve i påvente av dette uunngåelige, dette eneste sikre.

Hvorom allting er: skjønnlitterære beretninger om døden som tilstand/livet etter døden/døden etter døden, forekommer relativt hyppig. En stor andel av disse beretningene inngår i en egen genre: den klassiske spøkelseshistorien (for redde barn og nervøse voksne) med uhu, laken, raslende kjettinger, kråkeslott med skumle kriker og kroker, kirkegårder, rett og slett the oldest tricks in the book. Det finnes dog alternativer. Faktum er at en skjønnlitterær forfatter står helt fritt kreativt og kunstnerisk til å dikte seg skakk hvis han eller hun skal beskrive døden og dens følger. Forfatteren er nærmest uangripelig grunnet mangelen på empirisk kildemateriale, og researcharbeidet vil derfor ikke nødvendigvis by på større problemer. Mulighetene til å fylle tomrommet er så og si uendelige, utømmelige. Men valgene som skal tas er mange:

Noen spørsmål om døden som tilstand (sjekkliste):

Hvilken verden/virkelighet befinner man seg i?

Kan den døde overhodet se de levende?

Kan man kommunisere med de som fortsatt befinner seg i livet (hvis ja, i hvilken grad og på hvilken måte?)?

Er døden (og livet) på noen som helst måte knyttet til religion (hvis ja, hvem fikk rett, hvilken gud er den riktige, hvem vant?)?

Reflekterer døden etisk over livet? Er det tale om straff eller belønning (hvis ja, hvordan vil et eventuelt paradis og et eventuelt helvete se ut, hvilken moral reflekterer døden, hvem eller hva bestemmer hva som er riktig og galt?)?

Jeg har her funnet frem til et knippe bøker der protagonisten eller fortelleren er død gjennom mesteparten av teksten. Det finnes mange måter og steder å være død på. I de følgende bøkene kommer variasjonene til syne.

Arto Paasilinna: Hoppsan, jag är död! (1980)

En nyavliden är uppfylld av en oändlig massa frågor. Det kan börja gå rundt i huvudet för mindre. (s. 16)

Jeg-fortelleren i Hoppsan, jar är död! dør i løpet av bokens to første sider, men han oppdager relativt raskt at døden ikke er så forskjellig fra livet. Han kan følge med på hva som foregår i de levendes rekker, selv om han ikke kan kommunisere med dem lenger. Gjennom sitt virke som journalist var forfatteren allerede før døden inntraff en observatør mer enn en aktiv deltaker i livet, og han føler således at døden, der han står mer eller mindre maktesløs i forhold til å kunne gjøre noe for å forandre på tingenes tilstand, bare blir en form for forlengelse av det livet han allerede har blitt vant med.

Fortelleren oppdager etter en tid at han ikke er alene om å være død. Sannhetens øyeblikk kommer når han går til bibliotekets lesesal for å lese sin egen dødsannonse. Det er overraskende fullt der:

Plötsligt slogs jag av en förbluffande tanke: tänk om alla de stående var döda som jag själv? Kanske det alltså fanns andra varelser på den här sidan och inte bara jag!
Naturligtvis var det precis så det förhöll sig. Hur kunde jag ha missat detta tills nu? Det var väl klart att också de döda hungrade efter nyheter, och här på biblioteket gick det ju behändigt att följa vad som stod i tidningarna. Jag insåg genast att bibliotekets betydelse som informationsförmedlare inte stannade vid de levande utan att också stora skaror avlidna dagligen anlitade dess tjänster. På det viset vore det inte mer än rimligt att läsesalsanslagen höjdes rejält, för de dödas läsintresse är minsann inte någonting man bara kan bortse ifrån. Om de politiska beslutsfattarna visste hur många biblioteksanvändarna egentligen är skulle biblioteksnämnderna säkert få betydligt mer pengar till tidningsprenumerationer. (s. 17-18)

Om fortelleren har havnet i himmel eller helvete, er uklart. Det virker mer som om livet etter døden eksisterer bortenfor godt og ondt, men at det kan være et personlig helvete for enkelte. Stalin har av innlysende årsaker gått i dekning, og svovelpredikanter blir jaget av rasende avdøde som fikk livet før døden ødelagt fordi de dag ut og dag inn gikk rundt og fryktet det brennheite helvetet og en behornet Satan. Det eneste som bestemmer hvor lenge man blir i livet etter døden, er refleksjonsnivået hos den avlidne. Stadiet etter livet etter døden beskrives som bokstavelig tilintetgjørelse:

Jag ville veta hur långt människans «andra liv» kan bli.
– Det beror helt och hållet på personliga egenskaper. Många avlidna lever alldeles väldigt länge. De intelligentaste är de mäst långlivade, de enfaldigaste löses upp och förflyktigas på bara några ögonblick. Utan hjärnkapital, inget andra liv. Jag har noterat att en vanlig genomnittsfinländare som dör i mogen ålder inte har den andliga kraften att hålla sig kvar året ut. (s. 33)

Det ser ikke ut til at noen av religionene har vunnet, selv om Jesus vandrer rundt blant de døde og feirer sin fødselsdag hvert femte år og ved den anledning holder taler. Resten av tiden ligger han lavt, for i og med at han er en av de største kjendisene i dødsriket, er det alltid millioner av døde som ønsker å snakke med ham, og dette kan bli litt mye.

Hoppsan, jag är död! er en morsom og rotete roman. Den inneholder en hel del logiske brister, som for eksempel at en hel saueflokk (meg bekjent har sauer et relativt lavt refleksjonsnivå) lever såpass lenge at de rekker å strande på månen. Men er det i det hele tatt mulig å skrive sannsynlig, logisk om det hinsidige?

Jean-Paul Sartre: For lukkede dører (1944)

Død! Død! Død! Ikke kniv, ikke gift, ikke tau. Det er allerede gjort, forstår du. Og vi skal være sammen her i all evighet. (s. 67)

I Jean-Paul Sartres skuespill For lukkede dører, har protagonistene definitivt havnet i helvete, selv om helvete kanskje ser litt annerledes ut enn vi hadde forestilt oss. Helvete for Garcin, Inès og Estelle består av et omhyggelig møblert rom der de i ett og alt må forholde seg til hverandre til evig tid. Samtidig kan de, som i Paasilinnas bok, følge med på hva som skjer på jorden, bivåne sine respektive begravelser og følge sorgprosessen eller mangelen på sådan hos sine nærmeste. De kjenner ikke hverandre fra livet, men i helvete rulles deres synder gradvis opp. Og sakte går det opp for dem hva dette helvetet består i:

Alle disse blikkene som eter meg… (Han snur seg plutselig) Hå, dere er bare to? Jeg trodde at dere var mange flere. (Han ler) Så dette er altså helvete. Jeg ville aldri ha trodd… Husker dere: svovelen, bålet, glørne… Hå, for en spøk. Det trengs ingen glør: helvete, det er de Andre. (s. 66)

Hvem sa at døden er et kjærtegn?

Astrid Lindgren: Bröderna Lejonhjärta (1973)

Lille Skorpan ligger for døden. Mens de venter på det uunngåelige, forteller storebroren Jonathan historier om dødsriket Nangijala, der Skorpan skal vente på Jonathan:

«Nangijala», sa jag, «var ligger det?»
Då sa Jonatan att det visste han inte så noga. Men det var nånstans på andra sidan stjärnorna. Och han började berätta om Nangijala så att man nästan fick lust att flyga dit med detsamma.
«Där är det ännu lägereldarnas och sagornas tid», sa han, «och det kommer du att tycka om.» (s. 4-5)

Men Jonathan dør før Skorpan, han tar broren på ryggen og hopper ut av vinduet når huset de bor i brenner. Når Skorpan til slutt dør, møter han Jonathan igjen – i Nangijala som broren lovet. Men Nangijala er ikke bare idyll. Tengil den onde undertrykker menneskene der ved hjelp av sine tropper og udyret Katla…

Da Bröderna Lejonhjärta kom ut, møtte den kritikk fordi man mente at valget av tema ikke var egnet for barn. Mot slutten av boken kaster Skorpan seg utfor et stup med den døende Jonathan på ryggen: bror hjelper igjen bror, men denne gangen går de inn i døden sammen, og rollene og styrkeforholdet er snudd om. Skorpan har vokst og er den sterke. Sammen har de kjempet mot ondskapen. Og selv om det har kostet dem dyrt, kommer de nå til et bedre sted – til livet etter døden etter døden – Nangilima:

«I Nangilima… i Nangilima», sa Jonatan med den där rösten han alltid hade, när han berättade. «Där är det ännu lägereldarnas och sagornas tid.»
«Stackars Mattis, då är där fullt med äventyr som inte borde får finnas», sa jag.
Men Jonatan sa att i Nangilima var det ingen grym sagotid utan en glad, en som var full av lekar. (s. 221)

Kan de døde dø to ganger? Finnes det et liv etter døden etter livet etter døden, et liv etter døden etter døden?

Selvsagt kan en bok som Bröderna Lejonhjärta leses på flere plan, og slik kan man se Skorpans opplevelser i Nangijala som selve dødskampen og overfarten, mens Nangilima da blir det siste hvilestedet. I så tilfelle kretser hele romanen rundt Skorpans dødsøyeblikk. Jeg velger uansett å tro at det virkelig finnes et Nangilima, og om jeg må dø flere ganger, kjempe mot Tengil og styrte Katla i avgrunnen for å komme meg dit, then so be it.

Geir Gulliksen: Kanskje, kanskje ikke. Eller: Pia er et spøkelse (2003)

Lille Pia ligger for døden. Hun er på sykehuset og har kreft i hele kroppen. Hun dør, og blir et spøkelse. Helle, en jente Pia ble kjent med på sykehuset, er også blitt til et spøkelse. Hvorfor har dette skjedd? Fordi de to jentene har noe ugjort. Pia må forsikre seg om at lillebroren Martin kommer til å klare seg uten henne, og Helle må være sikker på at moren overlever alene. Så kan de forsvinne helt, eller bli til noe annet:

Lufta er aldri bare luft, og støvet er aldri bare støv. Det burde jo du vite, som er død. Om det var noen andre her nå, ville de tro at du og jeg bare var luft allerede. Men her er vi jo! Snart er vi ikke her lenger, men da vil det som var du og jeg, være gress eller blomst eller stein eller sommerfugl eller noe annet. Og det gresset eller den blomsten eller den steinen eller den sommerfuglen, eller hva det nå er, vil ganske sikkert ha en Pia-aktig måte å være på. Tror du ikke det?
– Det hjelper nok ikke så mye hva vi tror, sa Pia. – For nå kan jeg ikke se oss lenger.
– Kanskje jeg rett og slett blir et piano, sa Helle.
– Kanskje, sa Pia. – Og kanskje ikke.
– Vi vet ikke, sa Helle. Og siden vi ikke vet, kan vi jo håpe. (s. 141-142)

Intensjonen bak Geir Gulliksens bok synes å ligge nokså tett opp mot Lindgrens Bröderna Lejonhjärta. Begge bøkene er gode trøstebøker, og de kan være utgangspunkt for å snakke med barn om hva døden er. Gulliksen har kanskje en noe mer pedagogisk tilnærming til stoffet. I Kanskje, kanskje ikke. Eller: Pia er et spøkelse forklarer han innledningsvis at

Vi vet ikke hva som skjer med oss når vi dør.
Derfor tror vi så forskjellige ting om det. (s. 10)

Dette er altså fortellingen om hva som skjedde da Pia døde. Hva som kommer til å skje med deg og meg, er det ingen som vet.

Flann O’Brien: The third policeman (1967)

When you are writing about the world of the dead – and the damned – where none of the rules and laws (not even the law of gravity) holds good, there is any amount of scope for back-chat and funny cracks.

Når vi dør, hvordan kan vi da vite at vi er døde? Hvordan kan vi skille mellom livet og døden? I Flann O’Briens The third policeman er svaret som følger: hvis du møter en tykk, rødmusset og bebartet politimann med tannverk og han spør: «Is it about a bicycle?», er du definitivt død og har havnet i helvete. Selve dødsøyeblikket er noe vagere beskrevet og fortoner seg omtrent slik:

I cannot hope to describe what it was but it had frightened me very much long before I had understood it even slightly. It was some change which came upon me or upon the room, indescribably subtle, yet momentous, ineffable. It was as if the daylight had changed with unnatural suddenness, as if the temperature of the evening had altered greatly in an instant or as if the air had become twice as rare or twice as dense as it had been in the winking of an eye; perhaps all of these and other things happened together for all my senses were bewildered all at once and could give me no explanation. (s. 24)

Etter å ha slått ihjel gamle Philip Mathers for å få fingrene i en sort boks som visstnok skal inneholde en god slump penger, forsvinner hovedpersonen i The third policeman inn i et komplett surrealistisk univers som blant annet består av noen merkverdige politikonstabler hvis interesser er forsvunne sykler som antar menneskelige egenskaper, umulige oppfinnelser og en kjeller som utsetter aldringsprosessen. Og slik går dagene: oppfinnelser finnes opp, sykler forsvinner, kjelleren besøkes.

Hovedpersonen blir så arrestert og tiltalt på kafkaesk vis, men unnslipper døden (som jo allerede har inntruffet. noe han ikke er klar over) i siste øyeblikk. Når han endelig finner tilbake til hjemmet sitt og søker å konfrontere John Divney som forrådte ham på uklart vis, viser det seg at han har vært død hele tiden, og at dette er helvete. Divney dør følgelig av sjokk når han får øye på ham, og de tar nå sammen turen gjennom det universet hovedpersonen nettopp har sluppet fra. Det virker ikke som om hovedpersonen selv er klar over at han har vært der før, og han opplever det hele på samme måte som han gjorde første gang.

Helvete er en sluttet sirkel, en sirkelslutning. Det er i den evige gjentakelsen av det meningsløse og det absurde det uutholdelige skapes. Helvete består i å ta den samme turen gjennom en forvirrende og skremmende verden om og om igjen til evig tid og samtidig møte hendelsene der som noe nytt hver gang.

Boken ble skrevet i 1940, men ble refusert av forlaget og først utgitt etter forfatterens død.

Jon Fosse: Morgon og kveld (2000)

Den gamle fiskeren Johannes våkner en morgen og føler seg så underlig lett i den gamle kroppen sin. I likhet med hovedpersonen i The third policeman er først ikke Johannes klar over at han faktisk er død, selv om det er en del ting han synes virker underlige, små forskyvninger. Som at han tilbringer tid sammen med Peter, som han i farten har glemt at døde for en tid tilbake. Som at han synes han ser, snakker med og holder hender med Erna, sin avdøde kone. Som at yngstedatteren Signe ikke ser ham komme gående mot henne og at hun går rett gjennom ham.

I livet til Johannes har hverdagen og rutinene stått så sterkt at han fortsetter å leve som før også etter sin død: rullings, kaffe, brunost, en tur vest i vågen. Det automatiserte livet gjør at han også på denne sin dødsdag tar for gitt at alt er ved det gamle, og derfor kommer erkjennelsen langsomt til ham.

Du skjøner? seier Peter
Eg veit ikkje, eg. seier Johannes
Du er død du òg no, Johannes, seier Peter
og Johannes ser mot Peter og det er jo fælt det han
no seier, at han skal vere død?
Eg er død? seier Johannes
Du er død no, du Johannes òg, seier Peter
Og sidan eg har vore din beste venn, vart det til at
eg skulle hjelpe deg over, seier han
Hjelpe meg over? seier Johannes
og Peter nikkar
No ligg du død heime i huset ditt du Johannes,
seier Peter
Så det gjer eg, seier Johannes
Ja, seier Peter
Kom no Johannes, seier han
og Johammes går bort til Peter og så begynner
Johannes og Peter å gå bortover vegen (s. 112-113)

Johannes spør hva som befinner seg på den andre siden, i døden, hva som skal skje når Peter har fraktet ham over. Alt er annerledes der, svarer Peter. Det finnes ikke tid og sted og kropp og bevissthet på samme måte som det gjør i livet.

Bonusmateriale:

Bøker:

Jim Crace: Being dead (1997)

Dante: Den guddommelige komedie (1321)

Will Self: How the dead live (2000)

Filmer:

A matter of life and death (1946)
Regi: Michael Powell og Emeric Pressburger

Afterlife (1998)
Regi: Hirokazu Koreeta

A TV Dante (1989)
Regi: Peter Greenaway

Der Himmel über Berlin (1987)
Regi: Wim Wenders

The Others (2001)
Regi: Alejandro Amenábar

Night of the living dead (1968)
Regi: George A. Romero

The sixth sense (1999)
Regi: M. Night Shyamalan