Kjære redaktør del 18

– Alle folka her inne er klin like. Og de snakker om den samma dritten, alle samma. Dag ut og dag inn. Da er det bedre å sitte på cella. Og lese. Ellers blir jeg klin lik, jeg óg. Og full av skit. Jeg hakke lyst å glemme åssen det er å bry seg om andre folk. Når jeg leser så husker jeg åssen det er å føle. Og tenke sjæl. Alt dette sa han, mens de gule tobakksfingrene lekte med et telys på bordet foran ham. Han dyttet de myke metallkantene ned over det som var igjen av stearin. Akkurat som unger gjør. Jeg kjente hvordan irritasjonen min ikke bygget seg opp slik den pleide. Jeg visste hva han snakket om. Det å være utstøtt. Og velge ensomheten. Jeg kjente fortsatt godt svaberget under de bare føttene mine en varm sommerdag på Hvaler. Da alle fikk dra til Strømstad på båttur foruten meg. Å være åtte år og annerledes. Å se båten som pløyde seg vei gjennom svart vann og bølger. Med mødre og fedre som passet på at alle ungene hadde flytevester. Mens man selv satt på land. Overlatt til andre når de som hadde ansvaret ikke dugde. Overlatt til ingen. Uten så mye som en badering. Verset til Inger Hagerup stemte ikke i min verden. Melk og brød fra krus og fat er så gode venner med en liten trett krabat som skal spise aftensmat med små melketenner. Et vakkert og stemningsfullt bilde. Men vi som bestandig har vært uten flytevest, vet bedre. Nok om det. Hjemmehjelpen, nå biblioteksjef, hadde innrapportert meg. Jeg gjorde ikke jobben min, hadde hun skrevet. Fylkesbiblioteket kom på banen med løsning på "problemet". Avlastningshjem søkes. Jeg skulle jobbe noen uker i fengselsbiblioteket. Katalogisere et par kasser med gamle bøker. Jeg likte meg der fra første stund. Egentlig allerede utenfor murene. Høye og uoverstigelige. Adgangskontroll. Første dag ble jeg vist rundt. På verkstedet satt det store brander med tatoverte kropper og malte sommerfugler på små porselensvaser. Biblioteket lå i 2. etasje. Det var lyst og trivelig. Telysplageren var assistent der. Han hadde tilbrakt mer tid innenfor enn utenfor murene. En fengselsfilosof med sans for Leonardo da Vinci. Jeg var en lesehest som barn, skrøt han, men når man i 25 år er høy på amfetamin har man ikke tid til å lese. Jeg bestemte meg for å lese et vers for ham. Jeg hadde skrevet det selv: En bok, et dikt, en slektsroman, er så gode venner, for en stakkars narkoman, kanskje tatt for væpnet ran, se – hans tåre renner. Jeg ble blank i øynene.