KOPIERING: EN GRUNNLEGGENDE RETTIGHET

Hva vi er vitne til er en kamp om opinionen, en politisk kamp og
en kulturkamp. Det er svært mye om å gjøre for ulike grupper av
innholdsleverandører å overbevise opinionen om at kopiering er et
urimelig krav.

Av Per Inge Østmoen, styremedlem i Elektronisk Forpost Norge (EFN)

Det finnes intet legitimt behov for å hindre eller vanskeliggjøre
kopiering.

Når noen mener at opphavsrettsforvaltere har et legitimt behov for
å hindre kopiering skyldes dette en grunnleggende misoppfatning om
at kopiering er det samme som illegal distribusjon. Men dette er
jo fullstendig galt. Kopiering er noe ganske annet enn
distribusjon, og dersom kopiering forhindres kan man heller aldri
bevare materialet etter eget ønske. Med effektive
kopieringssperrer vil produsenten/leverandøren ha definert
innholdets levetid til å være lik lagringsmediets. Er dette
legitimt og akseptabelt?

At digitalt kodet innhold er avhengig av å kunne kopieres og ved
behov og etter brukerens ønske når som helst migreres til nye
lagringsmedier er en teknisk realitet vi i den digitale tidsalder
er nødt til å forholde oss til.

Dette gjelder alle typer materiale. Jeg fotograferer for eksempel
en hel del. Alle mine viktigste filmscan og andre bilder er
konsekvent kopiert i tre eksemplarer, og fordi materialet er
kopiérbart uten begrensninger har jeg god tro på at materialet vil
bli bevart. Hvis jeg derimot ikke hadde kunnet kopiere, eller
eventuelt bare kunnet kopiere én generasjon, ville langsiktig
bevaring umuliggjøres, og tapet av disse bildene ville vært
uunngåelig. Som vi ser, så er det helt utilstrekkelig at jeg kan
lese/vise/projisere og skrive ut mine bilder. Jeg er helt avhengig
av også å kunne /kopiere/ bildene når jeg vil, og så mange ganger
jeg vil. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis distribuerer bildene
mine. Jeg kopierer for å bevare, og da er det bevaringen som er
hovedsaken. At jeg kopierer, medfører ikke ytterligere spredning
med mindre jeg deretter aktivt går inn for å spre det kopierte
materialet.

Nøyaktig det samme gjelder i forhold til åndsverk som vi kjøper.
Dersom forholdet er at vi har behov for og nytte av innholdet,
slik at bevaring er ønskelig, så må vi også ha mulighet til å
bevare det. Der er /ingen/ prinsipiell forskjell mellom åndsverk
som vi selv produserer, og slike vi har kjøpt gjennom
profesjonelle distributører. Hvis innholdet er viktig og av varig
verdi, foreligger et legitimt behov for at vi bevarer, det vil si
kopierer og migrerer.

Aftenposten refererer i en artikkel i morgenutgaven den 18. august
2004 til at komponistene ønsker å bli kvitt kopisperrene som
hevdes å skulle beskytte dem. "At folk ikke får avspilt platene,
er pinlig. Jeg håper plateselskapene skjønner at dette er en
tabbe", sier NOPAs leder Bendik Hofseth[1].

Kjernen
Javisst, men kjernen i problematikken med kopisperrer er tross alt
ikke først og fremst at man i dag opplever (midlertidige)
vanskeligheter med avspillingen under gitte omstendigheter. Det
kan hende at det er mulig å utvikle systemer som muliggjør
avspilling, men som vanskeliggjør eller helt umuliggjør kopiering
og dermed privat bevaring av kjøpt digitalt materiale.

I den samme Aftenposten-artikkelen står da også følgende å lese,
sitat fra Terje Klausen i GramArt:

"I den grad man ikke får avspilt lovlig musikk, er det uheldig og
noe jeg mener bør avvikles så fort som mulig. Men jeg innbiller
meg at den teknologiske løsningen på problemet finnes. Problemet
er å få etablert en standard for kopisperrer i markedet. Jeg
synes det er en beklagelig undertone i sakene om kopisperre at det
egentlig burde være opp til kjøperne å ta kopier og spre dem
gratis videre til andre. Det burde være en grunnleggende enighet
om at sånn burde det ikke være, sier Klausen."

To ting er å si om Klausens utsagn:

1. Han poengterer her den selvfølgelighet alle umiddelbart
forstår, nemlig at kopisperrer som hindrer avspilling demonstrerer
sin dysfunksjonelle karakter allerede fra det øyeblikk man vil
spille musikken.

2. Det andre budskapet fra Klausen er mer alvorlig og mer
fundamentalt for hva som er hensikten bak kopisperrene. Det var
naturligvis aldri hensikten fra musikkselskapenes side at musikken
ikke skulle la seg avspille – slikt taper man jo salg på. Hvis vi
nå fokuserer på kopisperrer som noe som hindrer avspilling, står
vi på bar bakke når det kommer en sperre som gjør det umulig å
kopiere, men mulig å avspille. Og her kommer vi til poenget:
Klausens utsagn om at "Jeg synes det er en beklagelig undertone i
sakene om kopisperre at det egentlig burde være opp til kjøperne å
ta kopier og spre dem gratis videre til andre."

Jeg har både som styremedlem i EFN og som privatperson fulgt med i
kopisperredebatten, og har i ærlighetens navn ikke kunnet
observere at det er noen utbredt oppfatning, med undertone eller
overtone, om at det burde være opp til kjøper å spre verkene
gratis til offentligheten. Derfor forteller sitatet at det er
tilhengerne av kopisperrer som konstruerer det helt feilaktige
premisset om at motstand mot kopisperrer er uttrykk for ønske om
slik spredning.

Jeg tror faktisk at det er en relativt stor enighet om at man ikke
bør spre opphavsrettslig beskyttet materiale til almenheten uten
tillatelse eller uten at verkenes skapere tjener på det. Men hva
Klausen gjør er å implisere at motstanden mot kopisperrer og
kravet om kopieringsmulighet har sin rot i et ønske om slik
spredning.

Med andre ord, Klausen sier implisitt at et ønske om å kopiere er
et ønske om å distribuere, og dermed sier han også indirekte at
privatkopiering er det samme som piratkopiering. Dette er nettopp
det fundamentale bærende prinsippet som ligger til grunn for
innføring av kopisperrer, og det er nettopp derfor det er feil å
si at det bare er et problem med kopisperrer i den grad de
vanskeliggjør avspilling.

Materiale som kan kopieres etter eget ønske og overføres til nye
medier er en forutsetning for å kunne bevare åndsverkene med den
samme sikkerhet som var mulig med de analoge mediene. Stikkordene
her er: Kopiering og migrasjon. Hvis dette ikke er mulig eller
lovlig, så hjelper det ikke om mediet tillater avspilling. Kan
ikke innholdet kopieres kan heller ikke den enkelte kunde og
betaler bevare det. Kan det derimot kopieres, kan det bevares /og/
avspilles nå og i fremtiden.

Det største problemet er forestillingen om at det gjelder å hindre
folk i å kopiere. Vanskelighetene med avspilling er trolig
forbigående, og da må vi være oppmerksomme på at det er
kopieringsmuligheten som er den prinsipielle kjernen og den
grunnleggende rettigheten. Dersom man mener at
opphavsrettsbeskyttet digitalt materiale ikke skal kunne kopieres,
gjør man seg dermed til talsperson for at privatpersoner ikke skal
ha muligheten til å ta vare på hva de har betalt for. Heri ligger
kopisperretankegangens kjerne, hvis logiske konsekvens er at
privatkopiering er lik piratkopiering. Dette prinsippet må
avvises, fordi det er feilaktig, og fordi det forhindrer folk i å
bevare og bruke åndsverk slik de vil nå og senere.

Kopiering er ikke distribusjon
Å blande sammen kopiering og distribusjon slik at det mer eller
mindre hevdes at den som ønsker å kopiere, eller fremhever
viktigheten av at digitalt materiale ikke må være utstyrt med
bindinger til leverandøren, inntar disse standpunktene fordi hen
har et "forbrytersk sinnelag, er en form for manipulasjon vi må
avvise.

Hva vi er vitne til er en kamp om opinionen, en politisk kamp og
en kulturkamp. Det er svært mye om å gjøre for ulike grupper av
innholdsleverandører å overbevise opinionen om at kopiering er et
urimelig krav. Da er det også maktpåliggende for dem å sette
likhetstegn mellom kopiering og piratvirksomhet.

Vi ser det i forhold til både film, musikk, dataprogramvare og
elektroniske bøker. En rekke leverandører søker å utstyre
innholdet med sperrer og begrensninger som begrunnes med at "folk
er så uærlige" og kopierer ulovlig.

Da er det opp til oss å forstå at våre muligheter til å bruke og
bevare hva vi har betalt for, er viktigere enn
innholdsleverandørers ønske om kontroll. Vi skal som forbrukere
ikke lide fordi leverandørene ønsker kontroll. Det er
leverandørenes ansvar at de søker å påtvinge kundene diverse
sperrer og begrensninger, og det er av meget stor viktighet at vi
unngår å la oss manipulere av utsagnene fra innholdsindustriene om
at folks uærlighet nødvendiggjør restriksjoner.

Strategien deres er å litt etter litt overbevise publikum om at
kopiering og/eller restriksjonsfri installasjon/bruk av digitalt
materiale "egentlig" er suspekt, og slik gradvis endre
forbrukernes forventninger til hva de skal kunne gjøre med musikk,
film, dataprogramvare og e-bøker. Dette er hva vi alle sammen er
nødt til å være klar over og kunne møte med fasthet og klarhet.

Kopirettigheter er kanskje en frihet, men mye mer enn dét:
Å kunne bevare digitalt materiale er en forutsetning for å bevare
kulturen i en virkelighet hvor et stort antall åndsverk lagres
digitalt. Kopirettigheter handler altså ikke bare om den enkeltes
ønske om ut fra ulike personlige motiver å ta en kopi av et
verdifullt åndsverk. Kjernen er at det skal være mulig for
innbyggerne å ta vare på åndsverk på samme måte som det i de
analoge medienes dager var mulig å bevare dem fordi de analoge
mediene var mer holdbare enn digitale medier. Med digitale
informasjonsbærere er restriksjonsfri kopiering (som er noe annet
enn restriksjonsfri /spredning/ eller distribusjon) og migrasjon
til nye medier etter informasjonsinnehaverens eget valg en
forutsetning.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt kopirettigheter innebærer
at staten griper inn og regulerer markedet, så er vel dette å snu
tingene på hodet. Fordi digitalt materiale i utgangspunktet kan
kopieres ubegrenset, og sperrer mot dette må introduseres av en
eller annen, typisk distributøren av materialet. Videre vil ingen
kopisperrer være effektive uten at loven beskytter dem og gjør det
forbudt å bryte dem.

Men da ser vi at det er statens beskyttelse av kopisperrer
introdusert av private aktører og monopoler som i størst grad
bryter med liberale verdier: Staten går jo da inn på
distributørens side og forsvarer distributørens interesser /mot/
borgernes behov for å bevare og sikre nåtidig og fremtidig tilgang
til de aktuelle åndsverkene. Hva som da skjer, er at staten ikke
bare stiller seg på distributørenes side mot forbrukerne, staten
støtter også opp om de aktuelle distributørenes monopolstilling.
Kopisperrer og DRM i sine ulike varianter handler nemlig ikke
utelukkende og ikke en gang først og fremst om å hindre den
forferdelige piratkopieringen, men om kontroll over innhold og
marked.

Hvis staten så støtter kopisperrer gjennom å lovbeskytte dem, så
forhindrer staten at borgerne kan velge digitalt innhold uten
sperrer, fordi lovbeskyttelse av sperrer innebærer en
stillingstagen til fordel for dem, og gir en fribillett til å
fortsette med slike sperrer i en situasjon hvor markedet med
sikkerhet ellers ville avvise dem.

Alment viktig
Jeg tror at vi her står overfor spørsmål hvis betydning og
viktighet er så alment viktige, og så /tekniske/ i sin natur, at
de vanskelig kan knyttes til bestemte partier eller ideologier. At
kopiering, råderett over egne informasjonsbehandlingsverktøy,
tilgang til informasjon og mulighet til å bevare den er essensielt
i et informasjonssamfunn kan ikke bestrides.

Hvis du og jeg forhindres fra å kopiere og migrere den
elektroniske boken eller musikkinnspillingen vi i dag kjøpte,
eller hvis datamaskinen eller avspillingsutstyret er utstyrt med
bindinger (registrering/aktivering/oppkoplingskrav til spesifikke
leverandørtjenester bortsett fra energi fra lysnett – forøvrig kan
strøm også tenkes fremskaffet via batterier og solceller) er ikke
kravene til informasjonssikkerhet innfridd, og situasjonen må
endres. Det bør for eksempel ikke kunne aksepteres at de digitale
åndsverkene eller avspillingsutstyret er knyttet til leverandører
etter at kunden har betalt.

Dette er tekniske realiteter. Naturligvis er det også en politisk
prosess å gjøre både borgere og lovgivere oppmerksomme på
forholdene og ta konsekvensene av dem. Alle politiske partier må
oppfordres til å arbeide for informasjonssikkerhet for borgerne,
som igjen innebærer fravær av restriktive monopolers rigide
kontroll over informasjon og redskapene for behandling av
informasjon.

Produktaktivering og nullkopivisjon
I sitt foredrag "Nullkopivisjonens tyranni" sier Thomas Gramstad
at

"Man kan tenke seg en verden der alle digitale verk finnes på
sentrale tjenere som eies av underholdningsindustrien, og der
man må betale lisens eller abonnement for enhver tilgang,
ethvert oppslag. PC’er finnes ikke lenger, istedet finnes
bare enkle nettverksklienter som i stor grad kontrolleres
utenfra, dvs. ikke av brukeren/maskineieren. Dette er
faktisk den verden som underholdningsindustrien og den
godseide delen av programvareindustrien ønsker seg.
Individuelle, kundeeide eksemplarer av verk finnes ikke
lenger, eller de lisensieres med kort levetid, programmert
selvdestruksjon og omfattende bruksrestriksjoner, som har som
mål og konsekvens at eksemplaret eies og kontrolleres av
underholdningsindustrien og ikke av kunden. Retten til å
kopiere, bevare og eie som kunde eller privatperson er
avskaffet. Denne autoritære Nullkopivisjonen rykker stadig
nærmere, vel så mye på grunn av fikling med lover som fikling
med teknologi."[2]

Vi vet at det for de store aktørene innen den proprietære delen av
programvareindustrien er maktpåliggende å få brukere til å stadig
oppgradere og betale for ny programvare. Dette er motivasjonen bak
fenomener som planlagt foreldelse, inkompatibilitet,
produktaktivering og andre restriksjoner.

Produktaktivering av dataprogramvare, som medfører at det aktuelle
programmet ikke kan installeres og brukes uavhengig av
produsenten, er et første skritt på en vei som programvarefirmaet
håper skal ende i programvare som en betalingstjeneste. Dette da i
stedet for programvare som noe man kjøper og deretter kan
installere og bruke på egen maskin i ubegrenset tid og uten
bindinger til produsenten.

En anerkjent amerikansk opphavsrettsjurist, Pamela Samuelson, har
uttalt at det viktigste formålet med kopisperrer ikke er å
forhindre at "pirater" kopierer materialet, men å over tid
forandre kundenes oppfatninger om hva det er rimelig å kunne gjøre
med digitalt innhold[3]. Dette er åpenbart riktig: De som virkelig
er pirater, finner alltid nye metoder for å knekke kopisperrene og
kopiere for å distribuere. Samtidig vil vanlige mennesker, som
kanskje tenker at "vi liker det ikke, men kopisperrene er jo
kommet for å bli," venne seg til tanken om at digitalt innhold
ikke skal kunne kopieres og tas vare på av den enkelte bruker.

Det samme gjelder for innebyggede restriksjoner på dataprogrammer.
Hvis mange venner seg til at dataprogrammer skal registreres eller
aktiveres for hver nyinstallasjon, og at programmet ikke kan
installeres uten bindinger til en spesifikk aktiveringstjeneste,
vil skrittet til programvareutleie og tidsbegrensede lisenser være
kort.

Hva er så problemet med dette?

Vi kan illustrere det med å sammenlikne med enhver annen form for
arbeidsverktøy. De fleste vil umiddelbart se at det vil være svært
lite hensiktsmessig med et hvilket som helst annet verktøy som
ikke virker uavhengig av fabrikanten. Når vi kjøper en hammer,
kjøper vi ikke retten til å produsere eller kopiere hammeren for
videresalg. Men det er like fullt rimelig at vi kan bruke hammeren
i ubegrenset tid og på et ubegrenset antall vegger uten
restriksjoner eller sperremuligheter fra produsentens side. Hvis
verktøyet er avhengig av aktivering hos produsenten for hver gang
det skal tas i bruk i et nytt hus eller en ny PC, har man ingen
langsiktig sikkerhet for at man vil kunne ta det i bruk om ett,
to, tre, fem eller flere år. Dessuten innebærer aktivering uansett
at man er reelt sett er blitt avhengig av andres tillatelse for å
kunne benytte sin datamaskin, for å produsere og få tilgang til
egne data. Hvis markedet ikke avviser dette, vil brukere av
datamaskiner basert på proprietær programvare til slutt risikere å
sitte med maskiner fylt av programvare som for hver nyinstallasjon
må aktiveres hos sine respektive programvareprodusenter.

Er det slik vi vil ha det?
Er dette akseptabelt?

At digitalt innhold, derunder programvare, kan kopieres, endrer
ikke brukerens behov for egenkontroll over egne verktøy. Derfor
kan aldri produktaktivering forsvares fra et bruker- og
datasikkerhetssynspunkt.

Dette gjelder også programvare som en abonnementstjeneste. Med et
slikt system forsvinner brukernes mulighet til lokal og
selvstendig kontroll og råderett over brukerkontrollerte
maskiner. I stedet kontrolleres databehandlingen av kommersielle
aktører som leier ut retten til å drive databehandling gjennom
abonnementstjenester. Den enkelte fratas dermed muligheten til å
råde over sin tilgjengelige informasjon og ha i sin besittelse
brukerkontrollerte verktøy for å behandle denne.

Her er selve kjernen i problematikken:

Hvem skal ha kontroll og råderett over informasjonen og verktøyene
for informasjonsbehandling i vårt samfunn?

Det er svært viktig at vi alle er oppmerksomme på behovet for å
unngå en tilstand hvor lokal brukerkontroll og brukerkontrollerte
informasjonsverktøy ikke lenger finnes, eller er vanskelig
tilgjengelig.

Samfunnet og den enkelte trenger brukerkontrollerte verktøy for
informasjonsbehandling, på samme måte som vi har behov for på
individuell basis å ivareta alle typer digitalt innhold
(informasjon).

Kjøp og crack: den betalende piratkopist
Jeg har med jevne mellomrom deltatt i diskusjoner på nyhetsgruppen
alt.graphics.photoshop. Der ble fenomenet produktaktivering
diskutert i forbindelse med Photoshop versjon 8 (CS).

Problemet er at denne versjonen har produktaktivering, og mange av
de profesjonelle grafikere, illustratører og fotografer som deltar
på listen ga uttrykk for stor harme over at det verktøyet de
trenger for å arbeide med og få tilgang til egne filer skal være
belemret med bindinger til produsenten etter at brukeren har
anskaffet det. De forsto at dersom dataprogramvare ikke fungerer
uavhengig av produsentens aktiveringstjeneste og tilgjengeligheten
av denne, har man et verktøy som man ikke selv kontrollerer. Fra
et datasikkerhetssynspunkt er slike begrensninger fullstendig
uakseptable, og dette var det almen enighet om.

Et mindretall av de som diskuterte tok åpenlyst til orde for
piratkopiering av "crackede" versjoner, mens et stort antall som
mente noe om dette indikerte at de i egenskap av profesjonelle
yrkesutøvere overhodet ikke ønsket å kopiere et program uten å
betale for det, men de sa samtidig at de ikke fant det moralsk
galt å først kjøpe en lovlig lisens for så å skaffe en "cracket"
versjon når den lovlig kjøpte versjonen ikke kan installeres og
brukes uavhengig av produsenten.

På dpreview.com leste jeg noen innlegg fra en pensjonert
politimann som dro kraftig til felts mot piratkopiering og det
moralske forfall han så i denne praksisen, men også han skrev at
det var noe annet hvis man først kjøpte en lovlig lisens og så
brukte en cracket versjon – uten å si rett ut at han mente det var
greit.

Ut fra hva som kom frem i disse diskusjonene vil jeg tro at det
kan dreie seg om et betydelig antall som velger å gjøre det på
denne måten. Men de slås i hartkorn med både dem som laster ned
uten å betale for eller kjøpe programmet, såvel som med
profesjonell piratkopieringsvirksomhet der programvare og andre
åndsverk selges uten tillatelse eller avtale. En "betalende
piratkopist" er selvfølgelig en selvmotsigelse, likevel er dette
altså i ferd med å bli et vanlig fenomen, da det er en logisk
konsekvens av kopisperrer, produktaktivering og andre lignende
restriksjoner på elektroniske åndsverk. Kopisperrer fører i
realiteten til mer kopiering og nedlasting, ikke mindre.

Det er høyst sannsynlig at vi i fremtiden vil se at det på
"gatenivå" kommer i sirkulasjon et stort antall crackede utgaver
av programvare som ikke baserer seg på nedlasting fra nettet.
Dette vil i alle fall bli situasjonen dersom internett-aktivitet
blir gjenstand for øket overvåkning. Man må derfor ikke tro at
overvåkning av nettet kan hindre utbredelsen av hverken cracket
programvare, filmer eller musikk. Dette er sagt for å gjøre det
helt klart at den som måtte føle sympati for tiltak som
overvåkning av elektroniske trafikkdata med en slik begrunnelse,
nok bør tenke seg om en gang til.

Kopiering er bevaring
På grunn av de karakteristiske egenskaper ved digitalt materiale
er det som sagt /kopiering/ som er den sentrale prosess for å
kunne sikre at den som bruker materialet kan ha tilgang til dette
i fremtiden. Uten kopiering, eller med en begrensning i antall
kopier, vil åndsverkets levetid være lik den tiden det tar for den
siste kopien å destruere. Har ikke da brukeren mulighet til å
kopiere både originalen og alle påfølgende kopier (originalen er
den eldste, og vil typisk være det første eksemplar som blir
ødelagt) vil åndsverket tapes for den aktuelle brukeren. Brukeren
må dermed kjøpe åndsverket på ny, og i svært mange tilfeller vil
situasjonen da være at det aktuelle åndsverket ikke lenger er
tilgjengelig på markedet.

Det er i det hele tatt ikke mulig å unngå konklusjonen om at
kopieringen er helt sentral. Dette står helt klart når vi tenker
oss muligheten for å å lage en kopisperre som ikke også er en
avspillingssperre, som er det underholdningsindustrien ønsker
seg. Hvis verket kan spilles av i PC’ens/Mac’ens eller
bilstereoens DVD-avspiller, men ikke kan kopieres, så vil det
selvsagt bare være mulig å avspille inntil det ødelegges pga.
aldring, destruksjon eller andre former for tap. Over tid vil
/alt/ digitalt innhold som ikke kopieres og migreres gå tapt, noe
som kan beskrives matematisk med en funksjon: Jo lenger tid som
går, desto større blir tendensen til tap bli, inntil alle
eksemplarer er borte.

Spørsmålet blir: Hvorfor skal rettighetsinnehaver eller
distributør ha noen som helst rett til å hindre eller begrense
kopiering, når en ser realistisk på det i lys av at digitalt
materiale som ikke kopieres er dømt til å forsvinne?

Jo, vil noen her kunne hevde; hvis det er mulig med ubegrenset
kopiering uten sperrer, vil dette føre til illegal distribusjon.

Men dette er å akseptere tanken om at brukere av digitale åndsverk
per definisjon er potensielle eller virkelige skurker. Det er
nettopp ved å gjøre alt de kan for å få publikum til å (feilaktig)
sette likhetstegn mellom privat kopiering og illegal distribusjon
at de kan få gjennomslag for sine kopisperrer. Denne fundamentale
misforståelsen må vi for enhver pris styre unna.

Innehaver av opphavsrett har et legitimt behov for å tjene på sitt
åndsverk og derfor det like legitime behov for eksklusiv enerett
til fortjeneste via distribusjon. Det følger ikke derav at
rettighetshaveren/distributøren også har et legitimt behov for å
hindre /kopiering/.

Kopiering er fortsatt ikke det samme som distribusjon, og dersom
vi aksepterer det feilaktige premisset om at kopiering er lik
distribusjon ved å unnlate å sette fokus på kopisperrene, da har
vi jo én gang for alle bekreftet at kopiering er det samme som
distribusjon. Men hvis det /ikke/ er det samme, så må mulighet og
rett til kopiering nødvendigvis være helt grunnleggende, all den
stund kopiering er en ufravikelig forutsetning for langsiktig
individuell bevaring i regi av de privatpersoner som bruker og
trenger innholdet eller åndsverkene.

Det har blitt antydet at bruk av ordet "kopisperre" istedenfor
"avspillingssperre" er uheldig fordi et ukjent antall muligens
føler at det bør være legitimt å hindre kopiering. Her må vi holde
tungen rett i munnen: Hvis vi oppgir denne skansen, så har vi
tapt: Da vil vi signalisere til almenheten at "ja, privatkopiering
/er/ det samme som piratkopiering, og vi aksepterer kopisperrer
selv om vi ikke liker dem."

Snakk om å kaste kortene, når vi i realiteten har alle de beste
vinnerkortene på hånden: De tekniske kjensgjerninger tilsier at
uten kopiering vil ingen kunne bevare digitalt innhold i
ubegrenset tid.

Siden bevaring av åndsverk er og alltid vil være en nødvendighet
for bevaring av kultur, faller påstanden om at det bør være
legitimt å sperre eller restriksjonsbelegge kopiering på sin
åpenbare feilaktighet og urimelighet. Kopiering er og vil forbli
en nødvendighet i et samfunn som ønsker å ta vare på og vise
ansvar overfor sin kultur og sin kunnskap.

pioe@efn.no

KILDER

[1] Per Kristian Bjørkeng: Komponister mot kopisperre.
Aftenpostens morgenutgave, vedlegg "Idag" s. 7, 18. august 2004.
http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article850255.ece

[2] Thomas Gramstad: Nullkopivisjonens tyranni.
http://efn.no/foredrag/

[3] Pamela Samuelson: DRM {and, or, vs.} the law.
Communications of the ACM April 2003/vol. 46 No. 4.
http://www.sims.berkeley.edu/~pam/papers/acm%20on%20drm.pdf

EFN (www.efn.no) er en elektronisk rettighetsorganisasjon som
jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.