Aldri så bra…

…at det ikke er galt for noe.

Av Aslak Sira Myhre

Mobbing av norsk bokbransje har vært en av de raskest voksende sportene i Norge det siste året. Med moderniseringsminister Meyer og Dagbladet i spissen, har politikere, forskere og media hogd i alle retninger som tenkes kan for å avkle den korrupte og snyltende bransjen. Hadde man ikke visst bedre, skulle man trodd av forlagene var blant norges største kapitalistiske aktører og at varene de produserere verre enn heroin.

Etter at bransjeforhandlingene har løst en rekke problemer vi ikke hadde, og etterlatt de store problemene like uløste, kommer turen til bokmarkedet i sin alminnelighet. I løpet av sommeren registrerte jeg at de samme kulturmediene ropte alarm både fordi folk i Norge leste for lite utenlandsk litteratur, og, en måned seinere, fordi bestselgerlistene er toppa av nettopp utenlandsk litteratur. Eksperter kom ut i på rekke og rad og fortalte om det djupt problematiske i at leserne ikke orienterte seg i annet en den norske litteraturen, og at norske bøker ikke blir bestselgere. At utsagnene er uforenelige ser ikke ut til å være vesentlig.

Som radiolytter og avisleser sitter jeg igjen med et inntrykk av at jeg leser feil uansett om det er Saabye Christensen eller Da Vinci koden jeg har på nattbordet. Budskapet er at jeg, og tusener av andre uansett burde hatt noe helt annet der. På den måten forsterkes mindreverdighetskompleksene til vanlige lesere, og grøfta mellom høy oglav blir stadig forsøkt gravd djupere.

Faktum er at folk i Norge leser mye, mer enn de fleste andre, og at det skyldes at folk har en særlig kjærlighet til norsk samtidslitteratur. Det er ikke noe galt i det, tvert imot er det noe såvel forfattere som forlag i andre land misunner oss. At Da Vinci koden selger i bøtter og spann er et internasjonalt fenomen, og den selger ekstra mye i Norge fordi vi er et lesende folk.

Men så enkelt kan det ikke være, og når sidene fylles opp med ”kritisk” journalistikk er det andre ting som ligger under. Det er den evinnelige provinisalismen til deler av kultureliten som lever av å påstå at alle andre enn dem er udanna pøbler og at alle utafor norges grenser kan både Proust og Ibsen utenatt. Det kan være at dette får dem til å føle seg bedre, men det får alle andre til å føle seg litt dårligere.

Vi kunne vært stolte av at så mange i Norge leser så mye, enten det er det ene eller det andre de tar med seg. Vi kunne vært stolte over den haugen med bøker som gis ut hvert år uten at det koster samfunnet annet enn småpenger. Vi kunne satsa videre på innkjøpsordninger for oversatt litteratur og fagbøker med vissheten om at vi bygger ut noe bra. Myndighetene kunne gått til bransjen med rammene for forhandlingene med vissheten om at vi har noe bra gående. Istedet oppfører vi oss som om bøkenes Norge er et sted i Albania.

Omsetningen i det norske bokmarkedet tilsvarer samla sett par dagers oljeinntekter. Det er ikke store pengene det er snakk om Nygaard familien eller Erik Must putter i egen lomme fra bokkjøperne. Det er ikke prisen på bøker som gjør livet stritt for norske husholdninger, og det er ikke forlagene som truer den norske lesinga.

Trusselen mot lesinga ligger i biblioteknedleggelser, avvikling av distrikstbokhandler og redusert omsetning i bokklubbene. Alle kanaler som promoterer lesing i dag, får det verre i morgen. Det hjelper lite om Da Vinci koden blir billigere i Oslo når du ikke lenger har bokarbeidere på Vinstra. Det er aldri så galt at det ikke er godt fort noe heter det seg. Det er det dummeste jeg vet. Å legge ned biblioteker er ikke godt for noe, men det ser ikke ut til å affisere noen. Derimot er det ingenting i bokbransjen som er så bra at det ikke kan være drålgi for noe, og det kan du være forbanna sikkere på at noen vil skrive om.