Den redefinerte leseren

Av Eirik Newth

Skal man trekke én slutning av vårens bruduljer om Åndsverkloven, må det være at ingen kommer unna teknologien. Ikke engang forfattere.

I etterkant av Stortingets behandling av loven ga Kopinors Jon Willy Rudolph et intervju med "Bok og samfunn" (28. juni 2005), hvor han blant annet spurte: "Hvorfor skal det være et annet prinsipp på nettet enn i andre medier?" Om formen er retorisk, er essensen betimelig nok: det var prinsippet om vederlag for bruk av åndsverk på nettet det egentlig handlet om på oppløpssiden.
Det enkle svaret på Rudolphs spørsmål er at det foreløpig ikke finnes noe enkelt svar. Det finnes idag en rekke nettmedier som utvikler seg raskt i bredde og dybde, og så lenge vi sikter mot et bevegelig mål vil aktører med langt større trøkk enn norske bokfolk slite med å lage rimelige betalingsmodeller for åndsverk. Bare spør plate- og filmbransjen.
Denne situasjonen vil selvsagt ikke vare evig: før eller siden vil den teknologiske utviklingstakten dabbe av, og de gjenværende nettmediene ta sin plass blant de allerede etablerte. Om det da vil være rom for vederlagsordninger av den typen vi har i dagens bokbransje, er derimot langt mer usikkert.
Ta for eksempel ordningen som Rudolph selv er med på å administrere. Kopivederlaget er fundert på papirpubliseringens entydige definisjoner av begrepene forfatter, leser og verk. Det at boka er et én-til-mange-medium med forfatteren i sentrum, gjør det lett å argumentere for at lesere påfører forfattere et økonomisk tap ved ikke å betale for bruk. Legitimiteten underbygges ved at vederlagsmidlene beviselig resulterer i nye bøker.
Den tekstbaserte verdensveven er et mange-til-mange-medium med en uklart definert bruker i sentrum. På veven er alle lesere per definisjon potensielle forfattere, med mulighet til å skrive innlegg i debattfora, lage egne hjemmesider, opprette eller kommentere i weblogger, chatte med venner eller retter opplysninger i wikier.
Det er uklart hvor mange brukere som har denne dobbeltrollen, sikkert er bare det at antallet øker i takt med tilgangen til publiseringsverktøy. I fjor var 7% av amerikanske nettbrukere også bloggskribenter, og ifølge nettstedet Technorati opprettes det nå en ny, privat weblogg hvert sekund. Her er det også viktig å ha med seg at en stor del av skrivingen på nettet skjer i grupper, og følgelig er enda vanskeligere å holde rede på.
Når grensen mellom produsent og konsument av åndsverk utviskes på denne måten, er det all mulig grunn til å drøfte rimeligheten av og legitimiteten til nettvederlaget. Det er også grunn til å stille spørsmålstegn ved fordelingen av vederlagsmidlene til en skribentgruppe som for øyeblikket bare har et fellestrekk: er de aktive og dyktige, er de sannsynligvis ikke medlem av en forfatterorganisasjon.
Jeg hører til dem som tror vi etterhvert vil få en fornuftig balanse mellom gjør-det-selv, dugnadsarbeid, forretningsvirksomhet og offentlig innsats på nettet. Men før det kan skje, er det ikke bare nettmediene som trenger å modnes. Vårhalvårets debatt viste med all mulig tydelighet at norske kulturarbeidere og deres representanter har mye igjen å lære om vårt største tekstbaserte medium.