Å forlate seg selv for å finne seg selv igjen

Å resonnere, å samtale, er dypt nødvendig.
Hvis du ikke samtaler, kan du havne i din egen overbevisnings vold.
Og du skal vite at det nytter ikke å føre samtale med sin overbevisning

Kerstin Ekman

Av Sturla Bjerkaker, generalsekretær i Voksenopplæringsforbundet

Et folk opplyst gjennom aktiv læring er en forutsetning for demokrati. Folkeopplysningen skulle bringe folket kunnskap. Stemmerett var først knyttet til eiendom, så til posisjon og kunnskap. Kunnskap var nødvendig for å ta demokratiet i bruk. For å stemme måtte man kunne lese og skrive og skille mellom alternativer. Slik ble sammenhengen mellom læring og demokrati manifestert. Utøving av demokratisk praksis som debatt, møteledelse, programarbeid og maktutøvelse krever at man har lært det – ved organisert undervisning, deltakelse og øvelse. Da som nå: Man måtte også ha kunnskap om de sider ved samfunnet som demokratiet som system etter hvert skulle håndtere og styre.

Navnet mange satte på fenomenet var folkeopplysning. Et lite utbygd utdanningssystemet på 1800-tallet som heller ikke var innrettet på ”demokratiskolering” åpnet veien for at folkehøgskoler, folkebiblioteker og foreninger – senere studieforbund – tok på seg det store opplysningsprosjektet.

Men nå? Som demokratiske institusjoner har folkebevegelsene forvitret, og vi mangler ”steder for deltakelse og redskaper for mening”. Vi savner steder for folkeopplysning og demokratisk praksis gjennom læring, fordi myndighetene kutter støtten til sivilsamfunnets læringsarenaer. Dette er kritisk, fordi demokratiet må læres på nytt av hver generasjon, og skoleverket ser fortsatt ikke det som noen hovedoppgave.

I farten mellom bokhyllene fanger jeg følgende sitat som underbygger hva jeg mener:
”Gjennom danning finner individene sine egne indre muligheter; kanskje kan man si at mennesket forlater seg selv for å finne seg selv igjen. Danning har derfor ingen bestemte eller målbare mål. I danningen inngår ikke bare emnekunnskaper, men også noe vi kan kalle hverdagskunnskap eller allmennkompetanse. Noen slike er å kunne benytte sine kunnskaper og evner, å fungere sosialt eller å tilegne seg et sett demokratiske holdninger. Danning skjer ofte i en sosial sammenheng der man får nye tanker og kunnskaper som leder til en personlig utvikling. … En slik dannings- og læringsprosess forutsetter et sosialt samspill der dialogen har avgjørende betydning. I dialogen stilles tanke mot tanke, mening mot mening. Og nettopp i (dette) samspillet med andre mennesker, er det læring skjer…”

Viktige bestanddeler i vår kulturs demokrati er ytringsfrihet, valgfrihet, meningsfrihet, organisasjonsfrihet og bevegelsesfrihet. Demokratiet består av friheter. Ytringsfriheten regnes kanskje som den mest fundamentale demokratiske rettigheter i vår kultur. I Norge er den nedfelt i Grunnloven. Ytringsfrihet innebærer bl.a. fri formidling gjennom massemedier. Vi skal ha fri tilgang til det skrevne ord bl.a. gjennom biblioteker. Vi skal kunne lese hva vi vil, og vi skal kunne ha garanti for at det som skrevet står er usensurert. Ytringsfriheten er slik knyttet til budskapsformidling – fra en sender som ikke er utsatt for sensur, til en mottaker som ikke blir hindret i å lese det usensurerte.

Dette er uangripelige goder. Vi som ”alltid” har tatt slike friheter selvfølgelig, kan vanskelig sette oss inn i en situasjon med sensur. Derfor er jeg spørrende til Aftenpostens oppslag 29. juli i år der et flertall i befolkningen kan akseptere begrensninger i ytrings- og organisasjonsfriheten. Vet de hva de svarer på, når de ikke har opplevd sensur eller andre frihetsberøvelser?

Enhver frihet må balanseres med en plikt eller et ansvar. Aktiv deltakelse er ikke noe man får; det er noe man yter. Det omfatter noe av ansvaret for å holde demokratiet levende. Frihet til å ytre seg må følges av en plikt – et ansvar – til å føre dialog, til å kommunisere.

Demokratiet behøver aktive medborgere; en demokratisk stat fordrer medvirkende medlemmer. Slikt synes å være sjelden vare i dag. Vårt ”servicedemokrati” domineres av passive ”demokratikonsumenter” som forsyner seg av demokratiets hyllevarer etter behov. Om de stemmer ved valg, er det på det partiet som tilbyr de ”varer” som passer best inn i deres tidsaktuelle livs og forbruksmønster. Best barnehagedekning når det gjelder. Best boligpolitikk når det gjelder. Best bomringpolitikk og best politikk for kollektivtrafikk. Best eldreomsorg når tiden er inne. Vi forholder oss til demokratiet som konsumenter, ikke deltakere.

Et levende demokrati fordrer aktiv deltakelse og dialog, men det må stimuleres. Som i folkebevegelsenes glanstid fungerer det ikke av seg selv. Dialogen må styrkes gjennom strukturerte samtaler i læringsfelleskap som studieringer og lignende. Med andre ord: Vi behøver steder for deltakelse; fysiske og virtuelle møteplasser som biblioteket, borettslaget, idrettslaget, internett og andre formelle og uformelle læringsarenaer. Og vi behøver redskaper for mening; åpne massemedier, bøker, seminarer og stimulerende læringsformer. Godt valg!