Aktuell bok om små og store spørsmål

Åse Kristine Tveit (red.):
Velge og vrake: samlingsutvikling i folkebibliotek
187 sider, Biblioteksentralen 2006

Anmeldt av Sofie Arneberg

For den som ikke allerede vet det: Eufemismen samlingsutvikling i bibliotek betyr med rene ord å kaste, beholde, la være å kjøpe og å favorisere ved innkjøp. Bibliotekarene har med andre ord makt. Siden denne boka både henvender seg til, og absolutt bør leses av, flere enn bibliotekarene, kan man minne om følgende påstand: Det er ingenting galt med makt, så lenge man innrømmer at man har den og gjerne reflekterer litt over ansvaret det innebærer.
Summen av artiklene i samlingen viser heldigvis at det står ganske bra til i så måte blant de samlingsutviklende maktutøverne. Gjennom ni artikler gis det både lærerike innblikk i samlingsutvikling slik den foregår i bibliotekene, og interessante perspektiver på hvordan den omtalte makten bør utøves. Boka kan både brukes som en håndbok for bibliotek som ønsker å lage en god plan for samlingsutvikling (om metoden med å knipe øynene halvt igjen og kaste etter rent skjønn skulle oppleves som uholdbar i lengden), og som et utgangspunkt for debatt om det virkelig store spørsmålet: Hva er folkebibliotekets ansvar.

Kvantitativ kassasjonsmetode og genial kvadratrotsmetode
Boka består altså av ni artikler, skrevet av kjente navn innen fagfeltet. Her er en redegjørelse for Slotes kvantitative kassasjonsmetode og argumenter for at den også kan anvendes på digitale samlinger (Niels Ole Pors), en diskusjon om dimensjonering av delsamlinger, hvor det allerede her kan røpes at den geniale kvadratrotsmetoden står høyt i kurs (Lis Byberg), erfaringer med BS Medievalg i et lite bibliotek (Marit Gro Berge), samlingsutvikling i et flerkulturelt perspektiv (Benedikte Kragh-Schwarz og Kirsten Leth Nielsen), diskusjoner om kvalitetsbegrepet, belyst med eksempler fra mottagelsene av Sigrid Undsets Kransen og Herbjørg Wassmos Dinas bok (Cecilie Naper og Åse Kristine Tveit), en artikkel med konkrete råd om hvordan folkebibliotek kan nyttiggjøre seg digitale referanseverktøy (Rigmor Haug), tre intervjuer som viser ulike synspunkt på det å sette ut medievalg til eksterne (Åse Kristine Tveit), og en artikkel om folkebiblioteket som utdanningsinstitusjon, i lys av nyere tall om studenters bibliotekbruk (Lars Egeland). Samlingsutvikling innebærer med andre ord svært mye forskjellig, og det er forfriskende å få så mange perspektiver servert på ett fat.

Spesiell posisjon
Etter et ettårig prøveprosjekt hvor blant annet Lindås folkeboksamling var med, lanserte Biblioteksentralen i 2005 konsulenttjenesten BS Medievalg. Med denne avtalen kunne bibliotekene, mot fem prosent av kjøpesummen, overlate hele eller deler av innkjøpet til Biblioteksentralen. Slik skulle bibliotekene frigjøre tid, og forhåpentligvis få hjelp til å vedlikeholde og utvikle en samling som sto for både kvalitet, allsidighet og aktualitet slik det er formulert i bibliotekloven. Å sette ut mediekjøpet er en forholdsvis radikal endring i bibliotekdriften. Marit Gro Berges artikkel ”Erfaring med BS Medieval sett frå Lindås folkeboksamling” er derfor både oppklarende og nyttig lesing. I tillegg til forordet, kommer hele fem av ni artikler i boka på en eller annen måte inn på spørsmålet om å sette bort mediekjøp. Skyldes det at BS Medievalg allerede er blitt en viktig faktor i norske biblioteks samlingsutvikling, eller er det mest ideen om at det er mulig, som krever sin plass? Uansett svaret, ville det vært interessant om boka også hadde inneholdt en faglig artikkel fra leverandøren av denne tjenesten. Biblioteksentralen har unektelig en spesiell posisjon i folkebibliotekverdenen, som en kommersiell, men kundeeid aktør, og som en institusjon som nødvendigvis sitter på spennende historisk parallellkunnskap om bokmarkedet og bibliotekenes mediekjøp.

Fra bredde til bestselgere
Begrepet samlingsutvikling, slik det er tolket i flere av artiklene, omfatter egentlig de fleste store spørsmålene som både bibliotekene og brukerne bør stille seg. Hva skal et folkebibliotek være? Hvem har ansvaret for bibliotekene?  Hvordan forvaltes dette ansvaret?
I artikkelen ”Medieval, marknad og sensur” gir Svein Arne Tinnesand blant annet en gjennomgang av noen viktige bibliotekdebatter som fant veien til massemediene de siste årene. Tinnesands artikkel viser også hvordan avisene selv foretok koblinger mellom tre, i utgangspunktet, atskilte saker. Det begynte med Jofrid Karner Smidts avhandling Mellom elite og publikum – litterær smak og litteraturformidling blant bibliotekarer i norske folkebibliotek fra 2002, som noen år senere ble trukket inn i en artikkelserie i Morgenbladet om bibliotekenes innkjøpspolitikk. En rask undersøkelse av utlånstoppene i bibliotekene hadde vist at blant de 50 mest utlånte titlene var 34 av typen krim – eller underholdningslitteratur, og at det også var disse bøkene bibliotekene brukte budsjettene sine på. Cecilie Naper har også vist det var et større samsvar mellom utlånstallene i folkebibliotekene og bokhandlenes bestselgerlister i 2000 enn i 1990, og mener at det blant annet har sammenheng med en mer liberalisert bokbransje der fokuset skifter fra bredde til bestselgere. Tinnesands artikkel og Lis Bybergs ”Brukeren i sentrum – noen utviklingstrekk i folkebibliotekenes samlingsutvikling” nærmer seg det store spørsmålet om bibliotekenes ansvar fra to forskjellige kanter. Der Tinnesand ser på brukernes og medienes interesse for bibliotekenes valg, har Byberg blant annet en interessant redegjørelse for hvilke forhold som har ført til at statlig innblanding i bibliotekenes samlingsutvikling gradvis er blitt svekket. For bibliotekargenerasjoner som aldri har sett stort til verken rundskriv om normer i bibliotek eller øremerkede midler, men desto mer til kommunale mediebudsjett som stadig minker, nytes muligens ikke den nye selvråderetten i like fulle monn.

Til tross for, eller kanskje på grunn av, det dristige misforholdet mellom bokas format (lite og delikat) og selvpålagte mandat (å gi et innblikk i ulike sider ved samlingsutvikling i folkebibliotek til alle som arbeider med bibliotek- og kulturspørsmål), er resultatet blitt en frisk, lettlest og aktuell bok om både de små og de virkelig store spørsmålene. Redaktør Åse Kristine Tveit har gjort et imponerende redigeringsarbeid med å hente fram og sette sammen disse ulike stemmene til en faglig, om, heldigvis, ikke altfor enig helhet.