BIBLIOTEKARKOMPETANSE MÅ VÆRE KJERNEKOMPETANSEN I BIBLIOTEKENE
Ragnar Audunson
Profesjonskunnskapen er under press. Derfor er det nødvendig enda en gang å ta opp profesjonsutdanningens og profesjonskunnskapens verdi og betydning. Det er nødvendig enda en gang å peke på at bibliotek- og informasjonsfaglig kompetanse må være kjernekompetansen i bibliotek.
La meg ta et personlig utgangspunkt: Som lærer i bibliotek og informasjonsfag hender det innimellom at en forelesning ikke fungerer helt slik jeg skulle ønske. Det er en ubehagelig opplevelse. Da trøster jeg meg gjerne på følgende vis: dersom studentene nå setter seg ned rundt kantinebordet og diskuterer hvorfor forelesningen ikke fungerte, da vil den allikevel kunne ha en positiv læringseffekt. Og da mener jeg ikke en diskusjon om hvordan forelesningen fungerte eller ikke fungerte som en isolert faglig framstilling av for eksempel New Public Management, webersk byråkratiteori eller menneskers informasjonssøkeadferd, for å nevne noen av de emnene jeg underviser i. Det jeg håper og tror, er at studentene diskuterer hvordan den fungerte eller ikke fungerte i forhold til den profesjonen de utdanner seg til. Hvorfor fungerte den dårlig som et element i en bibliotek- og informasjonsfaglig profesjonsutdanning?
Mitt forsøk på å trøste meg selv i slike situasjoner er sikkert fattigmannstrøst. Men samtidig uttrykker den en viktig sannhet om profesjonsutdanningens verdi. De årene man studerer til en bachelor eller mastergrad i bibliotek- og informasjonsfag, er de årene i livet da man har anledning til å tenke bibliotek- og informasjonsfag som sådan. Seinere i livet blir man barnebibliotekar i Bergen, informasjonsforvalter i Hydro, arkivleder i Miljøverndepartementet, høgskolebibliotekar i Molde eller biblioteksjef i Snåsa. Da vil disse spesifikke kontekstene dirigere mye av oppmerksomheten og styre mye av tenkningen. Men bibliotekarprofesjonen har et samfunnsoppdrag i kunnskapssamfunnet som ikke kan begrenses til disse spesifikke kontekstene. Nettopp en profesjonsutdanning hvor man i noen år – i tillegg til å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter – får anledning til å reflekterer over bibliotekarprofesjonens og bibliotekinstitusjonens grunnleggende rolle og la slike refleksjoner være rammen som integrerer kunnskap i enkeltfag som katalogisering og gjenfinning, literatur og formidling, planlegging og ledelse sammen til en profesjonell helhet – nettopp det er bettingelse for at dette samfunnsoppdraget kan fylles. Slik er det med alle profesjonsfag.
Nettopp derfor bør det kommunale biblioteksjefen være bibliotekar og ikke en med økonomi og ledelsesutdanning. Hun eller han kan ikke mer ledelse enn en som har studert økonomi og administrasjon. Men bibliotekaren kan tenke ledelse med utgangspunkt i refleksjon omkring bibliotekenes sammfunnsoppdrag. Hun eller han kan underordne sine ledelseskunnskaper slike refleksjoner. Om ikke medieinstitusjoner ledes med utgangspunkt i en forståelse av medienes samfunnsoppdrag, helse-institusjoner med utgangspunkt i en forståelse av helsevesenets samfunnsoppdrag, utdanningsinstitusjoner med utgangspunkt i en forståelse av utdanningsinstisujonenes samfunnsoppdrag – og bibliotekene med utgangspunkt i en forståelse av bibliotekenes samfunnsoppdrag – ligger veien åpen for styring etter blårussverdier.
Det samme gjelder det konkrete arbeidet og den konkrete tjenesteytingen i bibliotek. En barnebibliotekar kan ikke nødvendigvis mer om barne- og ungdomslitteratur enn en litteraturviter med barne- og ungdomslitteratur som spesialfelt. Men profesjonsutdanningen gjør at bibliotekaren sannsynligvis har forutsetninger for å knytte tjenesten til bibliotekets rolle både i forhold til den aktuelle brukergruppa og i en større samfunnsmessig sammenheng og til å se sin virksomhet i sammenheng med hele instusjonens. Selv om kunnskapsorganisering vanligvis betraktes som bibliotekarers kjernekompetanse, kan ikke nødvendigvis bibliotekaren mer om informasjonsarkitektur, ontologier og emnekart enn en person som har studert for eksempel informatikk. Men profesjonsutdanningen gjør at bibliotekaren sannsynligvis har bedre forutsetninger for å tilpasse og knytte slik kunnskap sammen med bibliotekenes samfunnsoppdrag som er å formidle og tilgjengeliggjøre kunnskap, informasjon og kultur til ulike grupper. Ulike typer av kunnskap som en profesjonsutdanning er satt sammen av kan aktiviseres samtidig og integrert, underlagt en forståelse av profesjonens og institusjonens samfunnsmessig rolle.
La meg ta utgangspunkt i et eksempel som akkurat i dag er nærliggende for meg: Om to og en halv time skal jeg til tannlegen. Når jeg – riktignok ikke uten en viss engstelse – synker tilbake i behandlingsstolen og våger å overlate mitt velbefinnende til tannlegen, er det i tillit til at hun har gjennomgått en grundig profesjonsutdanning. Profesjoner er praktiske yrker som har et vitenskapelig fundament. Gjennom utdanningen har min tannlege tilegnet seg kunnskaper og ferdigheter som har sine røtter (!) i en rekke selvstendige vitenskaper – naturvitenskap, medisin, adferdsfag – og en grundig praktisk utdanning hvor disse ulike kunnskapene brukes i praktisk, profesjonell problemløsning og yrkeskutøvelse. Det finnes spesialister som kan mer om mange av de delfagene som inngår i en tannleges utdanning enn det tannlegene kan. Men i profesjonsutdanningen integreres disse ulike fagene og de bindes sammen med praksis. Når jeg setter meg i stolen, kan jeg føle meg trygg på at tannlegen er i stand til på en integrert måte å aktivisere de ulike delene av denne fagkunnskapen for å stille riktig diagnose og gi meg en adekvat behandling.
I bibliotek- og informasjonsvitenskap foregår det en diskusjon om hva som er kjernefaget. Vanligvis pekes det da på kunnskapsorganisasjon. Når jeg polemisk har hevdet at debatten om hva som er en bibliotek- og informasjonsutdannings kjernefag er en håpløs debatt, er det nettopp profesjonsperspektivet jeg legger til grunn. Naturligvis har alle profesjoner kjernefag i betydningen fag som er et sine qua non. Vi kan ikke tenke oss et studium i medisin som ikke bygger på biologi, et studieprogram for maskiningeniører som ikke bygger på matematikk og fysikk – eller et studium i bibliotekfag som ikke har kunnskapsorganisasjon som en basiskomponent. Men poenget et at profesjonskompetansen ikke kan reduseres ned til et kjernefag. Profesjonskompetansen utgjør en integrert helhet. Vi forventer at legen vi går til skal aktivisere sin kunnskap innen biologi, sosialmedisin, psykologi, fysiologi, kommunikasjon m.v. for å forstå og håndtere vår situasjon på en adekvat måte. En bibliotekar må likeledes kunne aktivisere sin kunnskap innenfor kunnskapsorganisasjon og gjenfinning, litteratur og kulturkunnskap, formidling, informasjonsbruk og informasjonsbehov, kommunikasjon m.v for å kunne møte brukernes situasjon. All bibliotekarisk virksomhet er bygd omkring organisering, tilgjengeliggjøring og formidling av informasjon kunnskap og kultur. Men akkurat slik vektleggingen av ulike medisinske delfag og hva som framstår som kjernefag vil variere mellom en almenpraktiker, en psykiater og en hjertekirurg, vil vi kunne finne den samme variasjonen mellom hva som framstår som Kjernefaget med stor K i de ulike bibliotekfaglige spesialitetene.
Men det som det ikke må herske tvil om at i bibliotek og informasjonsfaglig praksis og i de institusjonene som først og fremst er bærere av denne praksisen – bibliotekene – er det bibliotekfaglig profesjonskompetanse som utgjør kjernekompetansen.
