Dialogisk tilnærming til litteraturen

Per Thomas Andersen:
Identitetens geografi. Steder i litteraturen fra Hamsun til Naipaul
205 sider, Universitetsforlaget 2006

Anmeldt av Ingeborg Berre

Ytre sett er det mye som skiller professor Per Thomas Andersens bok av året fra hans forrige essaysamling, Tankevaser. Om norsk 1990-tallslitteratur (2003). Mens Tankevaser var å regne som noe av et eksperiment, hvor subjektive assosiasjoner og skjønnlitterære grep flettes inn i lesningen av norsk samtidslitteratur, gjenopptar Identitetens geografi en mer tradisjonell akademisk stil. På innholdsplanet er det likevel en hel del som forener de to utgivelsene: Identitetsproblematikk og senmodernitet fungerer som en felles tematisk paraply, og litteraturen belyses fortsatt med referanse til nyere sosiologisk og psykologisk teori – Zygmunt Bauman, Ulrich Beck og Anthony Giddens er noen av gjengangerne. Selv om Identitetens geografi altså er strammere i formen, preges også den av en nærværende forfatterstemme. De selvbiografiske anekdotene er kanskje borte, men det vedvarende engasjementet, den oppriktige interessen for emnene som drøftes, og viljen til å tenke på tvers av faglige grenser, skinner tydelig igjennom og setter sitt personlige preg på teksten.

Tverrfaglig kontekst
Samlingen er delt inn i to deler som tar for seg norsk mellomkrigslitteratur, representert ved Hamsun, Cora Sandel og Aksel Sandemose, og engelskspråklig postkolonial litteratur, representert ved André Brink, J. M. Coetzee og V. S. Naipaul. Disponeringen korresponderer i grove trekk med det Andersen, på bakgrunn av Ulrich Beck, omtaler som to faser av moderniteteten. Mens ”den første moderniteten” kjennetegnes av kollektive livsmønstre knyttet til nasjonalstaten og kjernefamilien, preges den andre, senmoderniteten, av disse fellesskapenes oppløsning og en globalisering av den enkeltes biografi. Følelsen av tilhørighet er i flyt, identitetsdannelsen finner nå sted i et multikulturelt rom hvor bevegelighet og fravær av faste koordinater er påtrengende. Flyktningen fungerer som et emblem på vår tids ”plass-polygami”, og forestilles, med visse forbehold, som en tidstypisk fellesnevner: Den ytre mobilitet, det plass-polygame motiv og følelsen av å være uten stedstilhørighet svarer til en indre mobilitet og identitetsløshet som mange senmoderne mennesker i den vestlige verden syns de kan kjenne seg igjen i. (17)

Her som i Tankevaser demonstrerer Andersen at han ikke er redd for å plassere litteraturen i en tverrfaglig kontekst. I stedet for å ”holde seg innenfor sitt eget kunnskapsfelt”, som han uttrykker det i en artikkel fra Samtiden, ønsker han å ”dyrke det komparative”, og etterlyser evnen til ”gjøre kunnskap generaliserbar på nivåer der den får en kontekst som bryter de lukkede kunnskapsrommene.” (Samtiden, nr. 4, 2001) Nå skulle man ikke tro at dette i og for seg var så kontroversielt, men i mottakelsen av Tankevaser måtte Andersen tåle en god porsjon pepper fra fagpuristene, både fordi litteraturteorien ble satt i klamme, og fordi skjønnlitteraturen angivelig ble redusert til sosiologiske eller psykologiske illustrasjoner på tendenser i tiden.

Nyanser og tvetydighet
Heller ikke denne gangen legger Andersen skjul på at det finnes klare forbindelseslinjer mellom tekst og virkelighet. Hvert kapittel åpner f.eks. med en forfatterpresentasjon hvor biografi, verk og samfunn settes i sammenheng, men noe enkelt en-til-en-forhold er det ikke tale om. Andersens undersøkelse av ”steder i litteraturen” leses opp mot Bakhtins kronotop-begrep, direkte oversatt ”tidrom”, som står for ”en særskilt rekonstruksjon av virkeligheten”(11), ”en fortetning av tid og rom”(95) slik det kommer til uttrykk i litteraturen. Det kan referere til den mimetiske gjengivelsen av et konkret geografisk sted, men kommer oftere til å omhandle et metaforisk rom der mening bygges opp på et eksistensielt eller mytisk nivå. Kronotopen er i praksis nært beslektet med det mer velkjente begrepet ”motiv”, og brukes for å vise hvordan ”steder” i litteraturen lades med tematisk, emblematisk eller estetisk betydning som i første rekke opererer innenfor tekstens geografi.

I sum synes jeg Andersen oppnår en fin balanse mellom de ulike kunnskapsområdene denne gangen. Litteraturpuristen får sitt, uten at forfatteren dermed går på akkord med sitt komparative siktemål. Innimellom stusser jeg riktignok litt over inndelingen i en første og en andre modernitet, en plass-monogam versus en plass-polygam fase, i relasjon til de faktiske lesningene. Andersen pretenderer ikke å følge Becks distinksjon på noen slavisk måte, men utvalget av skjønnlitteratur skaper likevel forventninger om en viss korrespondanse. Nå viser det seg imidlertid raskt at hverken Cora Sandel eller Aksel Sandemose er i takt med sin egen tid. De framstår snarere som ”særtilfeller”, som avvik fra normen. Begge foregriper senmoderne, plass-polygame tendenser i sine romaner, og heller ikke Markens grøde, ”forrige århundres mest insisterende monogame moteksempel”(15), er fri for tvetydige momenter. Insisteringen løftes nettopp fram som en desperat, utopisk motreaksjon på de oppløsende tendensene i samtiden, og i siste instans plasseres da også Hamsun ”midt i en tid da den eksistensielle uro var økende, da det eksistensielle polygamiet ble allmenngjort og globaliseringen av biografien og det personlige liv begynte”(38). Nyanser og tvetydighet er selvsagt alltid et viktig korrektiv til pene og pyntelige grensedragninger, men iblant tar jeg meg likevel i å savne noen tydeligere moteksempler på den tilsynelatende allstedsnærværende plass-polygamien.

Lavmælt etterrettelighet
I det store og det hele er imidlertid teorien godt integrert i de enkelte lesningene. Den oppleves sjelden som noe vilkårlig vedheng, men brukes på en konstruktiv og ujålete måte. Kapitlet som omhandler Markens Grøde får i blant noe skjematisk over seg, og analysen av Brinks An Instant in the Wind bærer kanskje noe preg av postkolonial plankekjøring, men som innledende kapitler til de to delene fungerer de samtidig som klargjørende introduksjoner til teorien. Jevnt over står litteraturen og nærlesningen i sentrum. I tolkningen av Cora Sandels Alberte-trilogi, som jeg opplever som ett av bokens høydepunkter, tar Andersen f.eks. utgangspunkt i en tilsynelatende uvesentlig detalj – det unnselige ordet ”plutselig” – for gradvis å avdekke hvordan det viser seg å være en avgjørende ledetråd i forståelsen av tekstens kjernemotiver. Analysen av ulike tids- og romkonstellasjoner, og påvisningen av hvordan den strukturelle oppbygningen henger nøye sammen med trilogiens tematikk, er likeledes elegant turnert. Forfatteren tar seg god tid  – detaljer studeres grundig, spørsmål stilles, hypoteser testes, forkastes og revurderes – men evner samtidig å bygge opp en spenningskurve som burde holde selv den mest teoritrøtte i ånde. Med utgangspunkt i det noen ville kalle teknisk flisespikkeri, litteraturvitenskapelig tørrprat, klarer Andersen å formidle stoffet på en engasjerende og levende måte. Det er virkelig dyktig gjort.

Andersen faller heller ikke for fristelsen til å gjøre det for enkelt for seg selv. Alle brikker faller ikke alltid på plass, iblant er litteraturen et hestehode foran teorien. Dette er spesielt tydelig i lesningen av J. M. Coetzees roman, Life and Times of Michael K, som foregriper, motarbeider og dermed forvansker sin egen resepsjon. Som et eksempel på postkolonial litteratur, hvor ”plass-polygame livssituasjoner er selve grunnmotivet”(15), representerer Coetzees hovedperson noe av et paradoks: ”Han passer ikke inn i vår tids teorier og fortolkningsperspektiv. […] Han bekrefter i og for seg senmoderne forestillinger om identitet, men han gjør det ved også å være disse teorienes avviker-figur.”(168)

Dette er et godt eksempel på den langsomme, lyttende lesningen, den som er mer opptatt av å ivareta tekstens egenart og kompleksitet enn å briljere med egne kjepphester. Og Identitetens geografi illustrerer langt på vei dette; en dialogisk tilnærming til litteraturen som overbeviser, ikke minst ved sin tålmodige, lavmælte etterrettelighet.