Hei til litteraturvitenskapen

Publisert Sist oppdatert

Erling Aadland:
Farvel til litteraturvitenskapen
234 sider, Spartacus 2006

Anmeldt av Kjetil Røed

Usammenhengende angrep.
Erling Aadlands Farvel til Litteraturvitenskapen er en underlig bok. Den fascinerer meg, spesielt fordi den så demonstrativt gjør det den sier den ikke skal, så åpenbart bryter med egne forsetter. Spesielt iøyenfallende blir dette forholdet all den tid Aadland selv har en sterk dragning mot dekonstruksjon. Boka åpner dessuten med et sitat fra den, gjennom mange år, bejublede litteraturvitenskaplige guru Paul de Man. Dekonstruksjonen fremste tese er jo at det finnes et konstant misforhold mellom det som blir sagt og det som gjøres i en tekst. Aadlands bok kan, grovt sett, deles opp i tre deler; en første del som omhandler universitetssystemet og pedagogikk, den andre som omhandler forfatter- og intensjonsbegrepet, og en siste del som omhandler narratologiens fortellerbegrep. Det er nok den første som vil interessere de fleste mest; det er også her han fyrer av de salvene som aldri treffer veggen i de siste to delene av boka.

 

Speil, speil på veggen der
Delene av boka som har fått sterkest oppmerksomhet er de som omhandler hans mangel på interesse for personer, ”og slett ikke forfatterpersoner”. Han legger bredsida til i sin kritikk av personfokus han mener finnes i strømmen av nye forfatterbiografier, f eks. Ivo de Figueiredos Ibsen-biografi. Den ”nyborgerlige” tankegangen fører oss på ville veier, mener han, og henviser, fortsatt med de Man i ryggen, til at det er teksten selv som betyr noe. Jeg er ikke uenig med Aadland her, men kan ikke se at han egentlig føyer til noen nye innsikter, ja, det blir egentlig litt uklart hva mannen sier i det hele tatt. Grunnen til dette er delvis tilstedeværelsen av hans eget subjekt – noe som står i et motsetningsforhold til hans egen aversjon mot biografisme. Det finnes riktignok ikke mye påvisbar biografisk innhold her, men det er hans indignasjon over lesemåter, hans hat mot subjektet, etc, som blir det mest synlige i hele bokas gjøren og laden. Aadland raser så det koker, nemlig. I gammeltestamentlig modus, profet-style, pumpes det ut eder og galle over universitetssystemets svakheter. Det pussige er at påstandene blir noe hule: at praktisk arbeid skygger for forskningsarbeidet er selvfølgelig beklagelig, men hvordan, hvor, og hvem er det egentlig som er Aadlands arbeidsgiver? Temperaturen i fremstøtene, særlig mot det han kaller ”pedagogikkens hegemoni”, blir uklare og ufokuserte når ingen praktiske forhold klargjøres. Det ville vært naturlig å toppe utlegningene med en større grad av praktisk presisjon, altså, spesielt siden argumentet i seg selv er ganske ufokusert. Resultatet er at fremstøtene henviser tilbake til Aadland selv. Han skriver: ”[…] snart er det fritt fren for en undervisningspraksis som ikke bare er ute av stand til å avskjerme seg fra underholdningens væremåte, men som også søker å etterligne eller til og med overgå underholdningen. Men dette er ikke veien å gå, for nettingstrømpene vil du aldri beseire.” Som leseren ser i det anførte sitatet femininiserer Aadland underholdning som fenomen,- og dette er et annet gjennomgående trekk ved boka. Det han ikke liker er kvinnelig; først og fremst er dette pedagogikken, noe som poengteres sterkest slik: ”Det finnes intet nytt under pedagogikkens kjole.”  Igjen viser teksten tilbake til Aadland selv; denne gangen som misogyn. Et stykke lenger ut i angrepet på pedagogikken lanserer han begrepet om ”sosionomisk fornuft”. Et festlig ord, kanskje, men i sammenhengen henviser det bare til den forvaltede status forstanden befinner seg i innenfor et system hvor en type pedagogikk som ikke har fokus på forskning har hegemoni. Og igjen er det en nedsettende klang i språkbruken. Inntrykket jeg sitter igjen med er rett og slett en arrogant tone, som riktignok kanskje like mye er oppgitt, men likevel; en arrogant tone som forsterker henvisningen til forfatterens eget subjekt. Og hvorfor, spør jeg da, skal leserne ha større tålmodighet eller interesse for Aadlands subjekt enn han har for andre? Boka som speilbilde med emosjonell refleksjonsbasis forsterkes ytterligere ved en sterk nostalgisk impuls, den gode gamle ideen om at alt var bedre før, foruten en bitterhet og nesten sutrete tone.

Tynn litteraturvitenskap
Som allerede nevnt følges ikke Aadlands utfall mot litteraturvitenskapen opp senere i boka. Det virker nesten som oppgittheten helt konkret følger til at han gir opp sitt grunntema også og rett og slett skriver om noe annet. Men slik boka fremstår nå er det et radikalt misforhold mellom første, polemiske, del og de to andre. For hvor ble det av den bebudede ”løsningen” på problemet? Hvor ble det av den snerrende Aadland? Jeg blir i hvert fall forundret når han helt uten videre går videre til å snakke om forskjellen på navnet og boktittelens referensielle funksjon og forholdet mellom Hamsun og Gerard Genettes fortellerbegrep. Spesielt imponert over forskningsresultatene er jeg heller ikke og jeg syns Aadland er ganske slapp i sine resonnementer, som her: ”At vik heter ”vik”, nes ”nes” og våg ”våg”, synes å være mimetisk motivert i betydelig grad. Både klanglige og figurlige aspekter ved ordene gir til dels klare anskuelser av de respektive fenomener.” Ja vel? Mulig at det finnes klanglige assosisasjonsliketer her, men som argument eller resonnement er dette meget tynne saker. Han fortsetter: ”At bukt skulle kunne hete ”nes og nes ”bukt”, er en urimelig påstand, for den tar ikke hensyn til andre apekter enn den referensielle.”  Nei, nei, sier jeg. Det er mye uklare tanker i Farvel til litteraturvitenskapen og både som argument for et farvel og et sammenhengende resonnement svikter det hele i bærebjelken. Likevel finnes det fine innsikter innimellom: ”Alle forstår at det ikke er hvalrossen som sier ”I amt he walrus” i den berømte Beatles-sangen, og det er heller ikke John Lennon. Nei det er diktjeg’et, sangens dypeste lyriske tildriv, som sier dette ved å ikle seg en persona, en metaforisk maske som i denne sangen også er en personifisert stemme, en prosopopeia.” Enkelte steder beveger han seg mot betydelige skjønnlitterære kvaliteter også, som i denne vakre setningen: ”Det er viktig å akte spørsmålets retning, for å spørre er nesten som å elske, og i kjærligheten når vi lengst bort fra oss selv og vår egen lille verden.” Jeg må nesten også nevne et eksempel på den grove og befriende humoren som noen ganger dukker opp: ”Det bør ikke være uhørt for noen at det store grosset av dikt […] like gjerne kunne hett […], ”gele i håret til Audrey Hepburn, ”Picasso banger en studine fra Dresden på et toalett i Bourdeaux.”

Velkommen, litteraturvitenskap.
Til slutt har jeg dessuten lyst til å si noe om tittelen, for selv om Aadland er skeptisk og hele boka er preget av en undergangsstemning i forhold til faget litteraturvitenskap er den likevel skrevet. Den ender i tillegg opp med å diskutere rene litteraturvitenskapelige spørsmål – selv om argumentasjonen, ofte, er tynn. Den kunne derfor like gjerne hett ”Hei til litteraturvitenskapen”.

 

Powered by Labrador CMS