Kompisen og den trådløse familien

I sommer ramla Kompisen inn i noe som kaller seg et klart svar. Han er blitt mer og mer tilhenger av slike svar, etter som stadig flere venner har inntatt liberaliserte etater, kunstnersubsidierte kultursjapper, ugjennomtrengelige stiftelser og forherdete aksjeselskaper, bare for å klage over at en lønn på 500.000 er for lite. Slike folk, mener Kompisen, får det for seg at klare svar er en uting. Han tror at det har noe å gjøre med lønna. Svarene blir mer og mer uklare jo høyere den blir. Derfor ramla Kompisen inn i denne sjappa bare på grunn av navnet. Der arbeidet noen gutter som nettopp hadde sluttet å bæsje i buksa, men som så ut som de slett ikke var ferdige. På et snodig engelsk med islett av norsk eller omvendt, ville de prakke på ham en mobil som var så sofistikert at selve telefonen var helt underordnet. Kompisen myste på en plakat om den trådløse familien, mens guttungene praktiserte jång tåk for å overbevise ham om at ækktiv tåk var bedre enn smart tåk og at han måtte sikre seg schikkli suppårt når han først skulle kjøpe ei så fin kvern.
            ”Men jeg har ikke tenkt å kjøpe, ” sa Kompisen. ”Jeg vil bare ha klare svar. Og i den forbindelse er jeg nysgjerrig på hva en trådløs familie betyr.”
            Gutta begynte å forklare. Svaret var litt skuffende, men for ikke å vise skuffelsen altfor tydelig, det var helt tydelig at de nettopp ferdige  med å bæsje i buksa, bestilte han den trådløse familien til Sjefsbibliotekaren, Sneipen og seg selv.
            ”Nå kan du tåke med fæmmilyn uten å kæsje ut,” sa en av gutta.
            ”Hver gang jeg snakker med kone og barn,” sa Kompisen, ”koster det meg dyrt.”

Men han stilte hjemme til middag med det nye abonnement til sine lille familie.  Sjefsbibliotekaren meldte at siste tretti døgn hadde det vært mye blodslit på jobben med å finne ut om hun burde delta på den store ABM-konferansen i november, der tittelen er en imperativ verselinje av en bergensk kaospilot: ”Gå inn i din tid”
            ”Jeg ser det ikke helt for meg,” sa Kompisen.”Det er jo ikke noe nytt at bibliotekarene føler seg kringsatt av fiender. Men den derre blodige stormen blir det vel ikke mye av i et så anemisk yrke? Hadde det ikke vært bedre med: ”Vi fulgte ikke med tiden?”
            Slikt får Sjefsbibliotekaren til å snakke som en eggsentral..”Det er sørrviss lørning det handler om,”  kaklet hun. ”Samarbeid og partnerskap.”
            ”Og jeg som trodde vi var gift og snakket norsk,” sukket Kompisen. Han viftet med det nye abonnementet for å blidgjøre fæmmilyn. ”Nå kan vi ringe helt gratis til hverandre, ” lokket han.
            ”Nå fåkke jeg være i fred no mer,” mumlet Sneipen. ”Voksne folk etter meg forever.”
            ”Du våger ikke å ringe i arbeidstiden,” sa Sjefsbibliotekaren til Kompisen.
            ”Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?” mumlet han og ba Sneipen sende saltet.

Kompisen og Sjefsbibliotekaren fører et regelmessig liv. Venner i middelklassen til middag er en utbredt aktivitet i reproduksjonssfæren deres. Lørdag benket de seg nok en gang rundt et bord der Sjefsbibliotekaren hadde sortert dem ved gamle lånekort fra den nedlagte bibliotekfilialen. Blant vennene er oversetteren Pål Garott, som støtt er kledd for en helaften på Bagatelle, men som knapt har råd til et kvarter på Burger King. Han er i første linje med Norsk Oversetterforenings krav, en forening Kompisen mener har fått så dårlig behandling at den bør hete Norsk Oversettforening. Det hører ingen steder hjemme at folk i middelklassen skal måtte ha det sånn, sier han til stadighet, velvillig støttet av Pål Garott, som ellers er kjent for å snakke i allusjoner.  Nå rottet de seg sammen med griegerske sitater særlig rettet mot den nyrike bordkavaleren til Sjefsbibliotekaren. ”Edelt er mennesket,” lo de. For den karen har slått seg opp som trener for folk i lederstillinger som gjerne vil gråte i fritida.  Det var da Sjefsbibliotekaren slo til. Hun hadde fått nok av den underbetalte kulturarrogansen deres. Hun dirret i hellig harme over denne hån mot middelklassen, selve vokteren av ytringsfrihet og stabilitet i ethvert moderne samfunn. Sjefsbibliotekaren hadde nylig lest at det ikke hjelper med litt vin mot tette blodårer. Bare tung drikking duger. Det hadde hun prøvd i kveld, og var helt frigjort og klar, med en utvetydig diksjon. Hun skrittet opp på bordet og skrellet av seg alle klærne.
            ”I dag står flaggstangen naken,” messet hun. ”Jeg er simpelthen sømløs. Trådløs familie meg i rævva.” Og dermed gikk ned fra bordet, satte seg forfjamset og skvalpet i seg resten av en  portugiser ved navn Messias. Det ble pinlig stille ved bordet inntil Sjefsbibliotekaren mumlet: ”Ække bare det at jeg mista tråden, for faen. Jaggu er jeg uten en tråd også.”

Kompisen mener nå at vi må slutte å tro at bibliotekarer i middelklassen lever et kjedelig liv, utenfor sin tid. De er ikke på topp i middelklassen, men middelklasse er de med hud og hår. Middelklassen er lenket til alt sitt gods. Imidlertid er ikke godset umistelig. For i den store sammenheng har ikke middelklassen annet å miste enn tråden. Og tråden er som kjent noe man stadig mister.
          

Dag Larsen