Livet er et spill med elendige odds. Hvis det var et veddemål, ville du ikke gå med på det

Jeg går gjennom Fayth Scar, forbi dampende varme kilder og videre innover i de øde Gagazet-fjellene til jeg kommer ut på en smal sti som henger i en glatt bergvegg over et juv uten bunn. Tørr snø glitrer diamantskarpt i fjellsola og blender meg etter det fuktige mørket inne i hulegangene. Jeg har på meg en lett blå og hvit kjole med bare armer og rosa hette som vipper delikat opp og ned for hvert skritt jeg tar på det bløte underlaget. De solide fjellstøvlene sørger for å holde kroppen varm. På høyre side har jeg min trofaste følgesvenn Paine, kledd i sitt sedvanlige svarte naglebesatte lærantrekk. På venstre side har jeg min andre trofaste følgesvenn Rikku med det grønne miniskjørtet og silkesløyfene nedover armene. Idet vi runder en sving og kommer ut på et snødekt platå overraskes vi av en aggressiv bascinet som gjør et kjapt utfall mot meg med kjempeklørne sine før jeg rekker å reagere. Dette skulle jeg aller helst ha sluppet akkurat nå. Men Paine og Rikku har lynkjapt sverdene sine framme og stormer uforferdet mot monsteret. Jeg trekker mitt eget våpen og kaster meg inn i kampen. Skrekkmuslingen får umiddelbart oversoul, jeg parerer som best jeg kan, men snart er jeg nede på så lite som 186 HP. Til slutt er det ingen annen utvei enn bare rett og slett å rømme unna, men jeg er ikke kjapp nok. I døende desperasjon får en klo inn et kritisk slag og jeg segner livløs om. Paine og Rikku skynder seg å gjøre seg ferdig. Med et velrettet spark sendes uhyggen tilbake til skrekkdimensjonen den kom fra. Etterpå kaster Paine en phoenix down og et par potions på meg, og så er vi klar til å gå videre.

Jeg presser meg gjennom den trange åpningen mellom kassene på Kiwi, forbi den innkommende folkemengden til jeg kommer ut gjennom de automatiske dørene, og fortsetter oppover fortauet mellom høyblokkene og bilveien. Regnet svir i øynene. Jeg har på meg den tykke, mørkeblå boblejakka som er litt for lang på armene. Den er gjennomvåt og henger blytungt nedover de stivfrosne fingrene. Sørpete snø trenger inn gjennom Økonomisko-støvlettene. På høyre side sleper jeg en blytung grønn og hvit handlepose. På venstre side enda en blytung grønn og hvit handlepose samt to økonomipakker First Price bleier som ikke fikk plass oppi. I det jeg runder hjørnet ved frisørsalongen overraskes jeg av Harald H. som jeg ikke har sett siden vi studerte sammen på Blindern og som jeg aller helst skulle ha sluppet å se igjen. Han gjør et kjapt utfall angående hva jeg har gjort siden sist og hvor jeg jobber og om jeg er gift og hvor mange barn jeg har og hvor mye jeg tjener og hvor mange biler jeg har. Jeg parerer spørsmålene som best jeg kan, og prøver å holde en viss avstand mellom oss med handleposene mens jeg forsøker å avbryte ordflommen for å avslutte samtalen, men er ikke kjapp nok. Til slutt er det ingen annen utvei enn bare rett og slett å rømme unna. Jeg venter utålmodig på at bussen skal passere, ser mitt snitt og strener ut i veien med et kjapt "mågå" til Thomas. Sjåføren av lastebilen som kom i feltet bak den bussen så ikke meg heller. Etterpå må noen rydde vekk blandingen av blod, barnegrøt og bleier som er gnidd inn i asfalten.