Nairobi – Skaper leselyst i slummen

I et av Nairobis verste slumområder har fire norske bibliotekarstudenter bidratt til at befolkningen får et boktilbud.

Av:
Christian Bråtebekken og Trym Oust Sonstad

Små skur av blikkplater, tett i tett. En konstant stank av brennende søppel. Sandete veier med steiner som stikker opp. Rennende kloakk i gatene. Forkjølte og barbeinte barn som spiller fotball med en ball de har laget selv. Her finner du alt forbinder med en slum, og midt oppi kaoset – et bibliotek.
– Vi er ofte på biblioteket for å gjøre lekser og lese bøker. Favorittboka vår er Guinness’ rekordbok fra 1994. Der står det mye spennende, forteller Jashon Auko og Victor Okoth fra området.

Åndelig føde
De to 13-årige guttene sitter i biblioteket midt i gettoen Pumwani, et av de største slumområdene i Nairobi, Kenya. Jashon og Victor drømmer om å bli å bli henholdsvis advokat og pilot. Da må de lese og gjøre lekser.
I bakgrunnen sitter Sunniva Evjen, Anne Karine Sandberg, Kim A. Tallerås og Unni Knutsen bøyd over en bærbar Mac. De fire nordmennene kommer fra bibliotekarutdanningen ved Høgskolen i Oslo (HIO). Sammen med dem er også bibliotekar Gladys Muthoni (28) fra Gachie i Kenya. I fem uker har kvintetten samarbeidet om å skape et best mulig bibliotek for folkene som jobber for å overleve i gatene på utsida.
– Jobben vår er først og fremst å hjelpe i gang en god bibliotekdrift. Men vi håper også å kunne skape leselyst her. Fra før leser folk stort sett bare til eksamener, vi vil gi dem en annen lesekultur, sier Unni Knutsen, både lærer og masterstudent i bibliotekfag ved HIO.
For i slummen er det selvfølgelig ikke bare primærbehovene mangler.
– Når vi har gitt mat og penger, hva kan vi ellers fôre dem med? Jo, åndelig føde – å gi dem kunnskap. Forhåpentligvis kan vi bidra til å skape en lesekultur, sier prosjektkoordinator Lucy Mathai i Slums Information Development and Resource Centres (SIDAREC).

Leseplasser er luksus
En av dem som bruker biblioteket flittigst, er regnskapsstudenten Billy Mathu. I den varme andreetasjen sitter han og leser i en lånt bok om skattelegging. Hver dag fra mandag til fredag møter han opp og leser bibliotekets faglitteratur, fra klokka ni om morgenen til sjutida på kvelden. Lørdag går han hjem klokka 14, da biblioteket stenger.
– Jeg drømmer om å bli revisor, og dette er den eneste måten jeg kan oppnå det på, forklarer han, og legger til at flere studenter i slummen har sett verdien av biblioteket.
Langs hyllene står det oppstilte ark. På dem står seksjonsnavnene skrevet med blå tusj: «Communication Program», «Entrepreneurship Program» og altså en seksjon for regnskap. Etter hvert håper biblioteket å utvide utvalget av både fag- og skjønnlitteratur, slik at ungdommene kan komme dit og lese.
– Leseplasser er luksus her, sier Unni Knutsen, og med det mener hun ikke bare i slummen.
Ved de få bibliotekene inne i byen er nemlig kapasiteten sprengt. Og å kjøpe bøker har de færreste råd til i Kenya, der om lag 40 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensa. Bøkene er dessuten ikke så mye billigere enn i Norge.
– Det forteller hvorfor det er så viktig og riktig å bidra også gjennom et bibliotek, sier Unni Knutsen.
Siden kapasiteten er så sprengt, er det faglitteratur som står øverst på ønskelista til lånerne. Mange ser det som veien ut av slummen. Likevel ønsker Knutsen at det skjønnlitterære tilbudet skal bli bedre.
– I dag er det meste av skjønnlitteraturen her er utdatert, og handler i så ekstrem grad om amerikanske forhold, at det har liten nytte for kenyanerne. Drømmen må være å få gode, afrikanske titler inn i hyllene. Også slik kan vi skape leselyst.

Opplæring
For studentene var det første gang de opplevde et område som Pumwani. Det ble en blandet opplevelse.
– Fra før hadde jeg bare sett slum på TV, så det ble et slags sjokk. For meg har det verste vært at vi ikke kan bevege oss fritt utenfor biblioteket, av frykt for ran og vold. Dette har vi sett flere grove eksempler på, bare få meter fra døra, forteller Sunniva Evjen.
Når de norske gjestene beveger seg i små sirkler rundt biblioteket, strømmer barna til, for å hilse og for å praktisere engelsk. «Muzungu! Muzungu!» sier de til stadighet. Det betyr hvit person på swahili.
Evjen gleder seg til å komme hjem til fjorden og fjellene i Lofoten. Samtidig sier hun at hun har lært mye og fått flere nye venner. Samt at hun ble positivt overrasket over biblioteket.
– Jeg har fått et utrolig godt inntrykk av de som jobber her, av hvor opptatt de er av prosjektet. Hjemme er det litt mer «ja, ja,» mens her sitter folk som lys hvis de for eksempel får undervisning i datasystemer, sier 25-åringen.
Undervisningen, i blant annet Dewey-systemet, gis både til bibliotekets tre ansatte og til en støttegruppe på 14 ungdommer.

Ikke gratis
I tillegg til i Pumwani, som har omtrent 300.000 innbyggere, jobber SIDAREC også i andre slumområder. Fordi slumområdene stadig vokser, er det en formidabel oppgave. Da hjelper det med støtte fra Norge. Blant andre ting, har hjelpen bestått i hjelp til kategorisering (ved hjelp av fargekoder) og etablering av internett. Men kanskje mest av alt utveksling av erfaringer.
– Jeg har lært mye av dem, for de har gitt meg ideer om hva et bibliotek kan inneholde, forteller Lucy Mathai, som er nyutdannet bibliotekar.
På biblioteket finnes det også andre medietilbud enn de skriftlige, for eksempel visning av filmer som Harry Potter i en sal som samler store mengder storøyde unger.
På den annen side reiser nordmennene heller ikke derfra uten erfaringer. For eksempel har de lært en del om forskjellene fra norske bibliotek.
– En av dem er at i Pumwani må hyllene være låst, for å unngå tyveri. Dessuten må alle betale en liten avgift for at driften skal gå rundt. Bibliotekbesøkene er altså ikke gratis, framhever Knutsen.

Store mangler
Det viktigste med et biblioteket er at det kan tilby relevant informasjon, men heller ikke det er noen selvfølge. Riktignok har den amerikanske organisasjonen «Books for Africa» bidratt med 25.000 bøker. Omtrent 6.000 av dem står på hylle, og dublettene lagres i en container. Men mange er også helt ubrukelige.
– Det er mye som har liten verdi. Akkurat som for skjønnlitteraturen er mye utdatert. For eksempel bøker om idretter som ingen har hørt om her i området eller om amerikanske TV-stjerner fra 1960 og -70-tallet, påpeker Knutsen.
Hun legger til at de ved hjelp av fagpersoner forsøker å luke ut det som er urelevant og utdatert. Skjønt hva som er utdatert, er ikke godt å si.
Spør de 13-åringene Jashon Auko og Victor Okoth vil iallfall de si at rekordboka fra 1994 bør fortsette å stå på hylla.