Poproroboblolemomeror inonnonadod i sospoproråkoketot

Anbefalinger
Skribent og litteraturviter Hilde Matre Larsen anbefaler bøker fra egne og andres bokhyller.

Poproroboblolemomeror inonnonadod i sospoproråkoketot

Oh – you gonna rapsoly take a ly
Oh – villy brake along sack a by
Hey – calling sip and I big a ring
Taking ree boy, racksely toy
Blue sorry love you hey fickany loo
(Trond-Viggo Torgersen: “Hjalmar”)

Å snakke og å skrive språk er ingen hverdagslig sak.

Språket er som kjent i konstant utvikling, og hvis man ikke helt er i stand til å følge med, som 97 år gamle Gottfried i Pål Norheims Gottfried von Baaders dagbok (1998) unnlater å gjøre , kan man fremstå som noe aparte: ”At ændre Skrivemaaden har faldt mig vanskeligere. Den norske Sprogstriden og de mange Retskrivningsreformer i dette Aarhundret har forvirret meg i den Grad, at jeg fandt det klogest at holde mig til hvad jeg lærte som ung.” (s. 17) Det hjelper ikke Gottfried at han i tillegg er døvstum.

(sic)
Sex Crimes of the Futcher (2004) er dyslektikeren Billy Childish sin tredje roman, og den første som ikke har tatt veien innom en korrekturleser. Resultatet er merkverdig. Man blir tvunget til å lese langsommere. Språket blir tøyelig, det dras i ulike retninger, intendert eller ikke. Hvem bryr seg om det virkelig er sant at Billy Childish er dyslektiker eller at Sex Crimes of the Futcher (les: future) ikke har blitt korrekturlest? Ikke jeg.

Møt William Loveday:
”Karima, i long for sex between your large, sexuel buttocks, to lose myself tottaly in oblivion. I want to talk with you and shear the blackness of my wretched hart with you. For us to find a way to finnaly arrive here together as humens. I long for you to hold my head in your razzorsharp claws and kiss me, to absolve me of all my past sins, but you dont want to no the truth and would rather hear lies. So be it, i will tell the most butiful lies the world has ever heared, recounting delvilish sex with unnown whores.” (s. 174)

En annen som av og til har litt problemer med språkføringen, er Alexander Perchov i Jonathan Safran Foers debutroman Everything is Illuminated (2002). Han kan minne litt om Harald Heide Steens u-båtkapten eller Spantax-flyver. Alex er en ung ukrainer som har gått på engelskkurs. Han har nok sovet i timen, for han bruker ofte feil ord (”oblongated” i stedet for ”obligated”, ”retarded” i stedet for ”retired”), og han misforstår konsekvent engelske uttrykk, talemåter og ordtak, som regel med hysterisk morsomt resultat: ”I feel oblongated to again eat a slice of humble pie (my stomach is becoming chock-full)” (s. 26). Samtidig får Alex oss til å betrakte språket utenfra, og se hvor merkelig det kan virke. Alt Alex sier og skriver blir litt skjevt, selv om man godt kan forstå hva han mener.

Språket er arbitrært
Språket er som kjent arbitrært. Den eneste grunnen til at ting heter det de heter, at ting heter ting og heter heter heter, er at vi har blitt enige om at det skal være slik. Og når det nå engang er slik, er det vanskelig å løsrive seg fra det. Når jeg hører ordet bok, tenker jeg ikke på en krakk. Og selv om du kan kalle meg en krakk, er jeg jo egentlig ikke det.

Det er ikke alle som synes om denne språklige enigheten. I Trond Brænnes briljante barnebok Fru Andersen har hump i halen (1993) møter vi en jente som lurer på hvorfor alt heter det det heter. Sammen med faren bestemmer hun seg for å bytte litt om på språket. Etter hvert går dette som en farsott over hele verden, og ordene blir byttet ut i en rasende fart:

– Nei, så dissende å klø deg igjen! sa tanten. – Og sånn en stor flaske som du har blitt! sa onkelen og løftet henne høyt i været. – Kom inn! Kom inn! sa faren. – Vi skal ha kokte viskelær med papir-salat, så jeg håper dere er grinete.
– Vær trygg, sa tanten. – Vi har ikke knust og prompet siden frokost, så vi håpet dere hadde noe blått å knuse.
De satte seg til bords og faren serverte dem etter tur.
– Det snør så slimete. Ingenting er så blått som papir-salat til viskelær, sa tanten fornøyd.
(s. 25)

Babelbabbel
Hvordan høres Guds eget språk ut, det opprinnelige språket, ideen språk, ubesudlet av menneskene? Som dette, kanskje?

”Wimble click crumblechaw beloo. Clack clack bedrack. Numb noise, flacklemuck, chewmanna. Ya ya ya. Excuse me. I am the only one who understands these words.”
(s. 20)

I Paul Austers City of Glass (1985), første bok i The New York Trilogy, møter vi Peter Stillman. Han har levd et liv som kunne vært hentet rett ut av ukebladenes sanne historier fra virkeligheten. Peter Stillmans far, Peter Stillman, brukte sønnen, altså Peter Stillman, som forsøkskanin i et språkeksperiment:

”The father talked about God. He wanted to know if God had a language. Don´t ask me what this means. I am only telling you because I know the words. The father thought a baby might speak it if the baby saw no people. […] Peter knew some words. That could not be helped. But the father thought maybe Peter would forget them. After a while. That is why there was so much boom, boom, boom. Every time Peter said a word, his father would boom him. At last Peter learned to say nothing. Ya ya ya. Thank you.”
(s. 23-24)

WI grav i framtiim
I fremtiden snakker og skriver de annerledes enn vi gjør nå. Og det er jo logisk. Men hvordan snakker og skriver de i fremtiden? Som i Axel Jensens Lul (1992), romanen om den intergalaktiske horen på planeten Oblidor? Som ”veit bare at bokstaver lissom skal være bilder av pratet mitt på skjermen som heter anfalbet når det blir mange av dem.” (s. 13), som mener at ”Ikke er det noen hjælp å få av bokstava heller. Og ikke veit jeg hvem knaster jeg skal manipule” (s. 23)? Eller som Alex og hans ”droogs” i Anthony Burgess´ A Clockwork Orange (1962)? Eller kanskje som de drømmeløse robotene i Øyvind Rimbereids fremtidsdikt Solaris Korrigert (2004)?

WAT vul aig bli
om du ku kreip fra
din vorld til uss?
SKEIMFULL, aig trur, ven
du kommen vide diner imago
ovfr oren tiim, tecn, airlife,
all diner apocalyptsen
                 skreik-
mare. OR din beauti draum! NE
wi er. NE diner ideo! DER
aig lefr, i 14.6, wi arbeiden
onli vid oren nanofingren,
dei er oren total novledg, wi arbeiden
so litl, 30 minutes a dag. AIG seer an
miner fingren, part af organic 14.6,
men veike, dei er som seagrass …
SO ku aig begg din vorld
begynning, start uss
up igen? KU det!
        SKEIMFULL aig er. SO
             wat
vul du bli
om wi ku kreip fra
uss til deg?
(s. 9-10)

Det kommer vel an på hvilken planet man befinner seg på.

Moral
For oss andre gjelder det å snakke og skrive korrekt. Hvis ikke kan det få særdeles uheldige følger. Dette er helt sant. Jeg lærte allerede på barneskolen at man kunne komme i skade for å drepe noen om man ikke lærte seg kommareglene (heng ham, ikke vent til jeg kommer / heng  ham ikke, vent til jeg kommer).