Bibliotek som «hjelpemiddelsentral»?
Bibliotekene går nye veier for å få opp besøks- og utlånstallene. Det mest nyskapende tilbudet kunne vi lese om på Rokoposten.dk, som i august fortalte at et dansk bibliotek skulle begynne å låne ut dildoer, vibratorer og annet sexleketøy. «Vi skal være et kærligt og kulturelt rum, der samler alle danskere,» fortæller biblioteksleder Ulla Helle Lone Mikkelsen, der har indkøbt over 50 slags sexlegetøj til Rødovre Bibliotek.»
Bibliotekene går nye veier for å få opp besøks- og utlånstallene. Det mest nyskapende tilbudet kunne vi lese om på Rokoposten.dk, som i august fortalte at et dansk bibliotek skulle begynne å låne ut dildoer, vibratorer og annet sexleketøy. «Vi skal være et kærligt og kulturelt rum, der samler alle danskere,» fortæller biblioteksleder Ulla Helle Lone Mikkelsen, der har indkøbt over 50 slags sexlegetøj til Rødovre Bibliotek.»
Men Rokokoposten er en satirisk avis hvor alle nyheter er -fiktive, så dette var en gedigen bløff. Heldigvis, tenker jeg, for utlån av sexleketøy høres ut som en lite hygienisk aktivitet. Men selv om oppslaget var en fleip, setter det en ny bibliotektrend i et skarpt fokus: Utlån av alt annet enn det vi vanligvis forbinder med -bibliotekmedier.
Selv om vi ikke har lagt oss på noen Kondomeri-linje i Norge, er det grunn til å sette et par spørsmålstegn: På det nye biblioteket på Furuset i Oslo kan du nå låne sykler. Biblioteket i Tana er ett av flere som låner ut ski- og snowboardutstyr, i tillegg tilbyr biblioteket både rulleskøyter, bålkjele, sykkelvogn og en 25-manns lavvo. I Oppegård kan man låne fiskestenger på biblioteket. Det samme gjelder i Askøy, hvor man også kan hente med seg kano og redningsvest.
Og titter vi over til Danmark igjen, har man i høst gjort forsøk med å låne ut verktøy på bibliotekene i København. – Verktøy høres spennende ut! Kanskje vi burde begynne å låne ut det også, sier kommunikasjonsleder Jørn Johansen ved Deichmanske bibliotek i Oslo.
Slike nye tilbud kan sikkert gis en praktisk begrunnelse, og de finner sikkert sine lånere. Men det bryter radikalt med det meste av hva biblioteket tidligere har stått for, og jeg har hittil sett få bibliotekfaglige og –politiske argumenter for hvorfor det er viktig å bruke skattepenger på dette.
I sin faste Professor’n-spalte holder Ragnar Audunson i denne utgaven fast ved at det navet virksomheten et bibliotek dreier rundt, er samlingene av litteratur og kunnskap. Løsrives virksomheten fra dette navet, kan man sikkert oppnå resultater, men biblioteket som institusjon kan forvitre, mener han.
I stedet for å kaste seg på alskens nye trender som sikkert kan gi en midlertidig oppgang i utlåns- og besøksstatistikken, tror jeg det er viktigere å gå til kjernen og drøfte spørsmål som: Hva skal vi med bibliotek i framtiden? Er opplysningstanken lagt død en gang for alle? Er ikke den litterære kulturen, enten vi snakker om sakprosa eller skjønnlitteratur, viktig lenger? Skal vi kun vurdere tjenestene ut fra praktiske hensyn?
Innovasjon er selvsagt viktig. Men vil politikerne i det lange løp være villige til å bevilge penger til bibliotek som har mer til felles med «markedstilpassede hjelpemiddelsentraler» enn en institusjon som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturopplevelse. For å sitere Professor’n fra noen år tilbake i Bok og Bibliotek.
— Odd Letnes (teksten sto på trykk som leder i nr 5-2016)
