Etterlyst: Institusjonell ledelse

Kunne Klosterenga kafe ha lagt bibliotek til i navnet sitt? Svaret på det er nei. Det tror jeg de aller fleste vil være enige i. Men da blir neste spørsmål: Hvorfor ikke? Hva er den prinsipielle forskjellen på bibliotekfilialen og Klosterenga kafe som møteplass?

Kunne Klosterenga kafe ha lagt bibliotek til i navnet sitt? Svaret på det er nei. Det tror jeg de aller fleste vil være enige i. Men da blir neste spørsmål: Hvorfor ikke? Hva er den prinsipielle forskjellen på bibliotekfilialen og Klosterenga kafe som møteplass?

I mitt boområde i Gamlebyen i Oslo har et søskenpar fra Eritrea bygd opp en møteplass som etter hvert er blitt viktig i lokalmiljøet. Klosterenga kafe heter stedet. I tillegg til å servere godt drikke og enkel mat, legger vertskapet fram dagens aviser. I vinduskarmene står det bøker som gjestene inviteres til å lese og ta med seg. Ulike typer arrangement og events finner sted regelmessig, for eksempel tette og intime konserter i de små lokalene. Quiz er det en gang i uka og jeg har også sett at de har annonsert strikkekvelder. Mange av aktivitetene kunne sikkert ha funnet sted på en annen viktig møteplass i den samme bydelen – Gamle Oslo filial av Deichmanske bibliotek.
Kunne Klosterenga kafe ha lagt bibliotek til i navnet sitt? Svaret på det er nei. Det tror jeg de aller fleste vil være enige i. Men da blir neste spørsmål: Hvorfor ikke? Hva er den prinsipielle forskjellen på bibliotekfilialen som møteplass og Klosterenga kafe som møteplass som gjør at vi tilordner dem til ulike klasser? Altså: Hva er et folkebibliotek? Det er en viktig diskusjon. Når vi skal utforme bibliotekets særskilte rolle som møteplass må vi ta utgangspunkt i det som er unikt for biblioteket og som andre potensielle møteplasser ikke kan fylle.

Vinteren og våren 2016 var dette gjenstand for debatt i mediene, særlig i forbindelse med debatten om Deichmans nye hovedbibliotek. Hvilke tjenester skal et bibliotek tilby og hva skal være bøkenes rolle? Deichmanske biblioteks nylig avgåtte sjef Kristin Danielsen skrev i Klassekampen i mars at bibliotek ikke først og fremst dreier seg om bøker. Det følger av kategorinavnet folkebibliotek. Det er folk, brukerne, det dreier seg om – ikke bøkene. Det er naturligvis lett å raljere over et slikt standpunkt. Folkeskole har etter dette ikke først og fremst noe med skole og utdanning å gjøre, folkekirke handler ikke om religion og kirke og Kristelig Folkeparti har verken noe med kristendom eller med partipolitikk. Danielsens utsagn ble imøtegått av Ørjan Persen, bibliotekar ved Bergen offentlige bibliotek, som pekte på at folkebibliotek er den norske oversettelsen av begrepet public libraries – altså bibliotek for allmenheten eller offentligheten, slik det også reflekteres i navnet på det bibliotek han selv er ansatt ved: Bergen offentlige bibliotek. Andre ga uttrykk for at biblioteket risikerer å bli for likt kulturhuset, museet eller kafeen. Altså at det som er unikt for folkebibliotek blir borte.

Danielsens utsagn er beslektet med en tendens i tiden til å vektlegge det minst signifikante. Når ukjente møtes i selskapslivet, er det vanlig at de presenterer seg for hverandre ved fornavn. Men for meg er det en mer signifikant del av min identitet at jeg heter Audunson enn at jeg heter Ragnar. Og ønsker jeg å avlegge et besøk til redaktøren av dette bladet, vil jeg føle meg tryggere på at jeg ringer på riktig dør dersom det står Letnes på ringeklokka og ikke bare Odd. Slik er det faktisk en fare for at å legge hovedvekten på forstavelsen «folke» i for eksempel folkebibliotek og folkekirke kan bidra til å tømme institusjonene for innhold. En kirke som etterhvert blir en forvalter av seremonier knyttet til feiring av dåp, konfirmasjon, ekteskap og begravelse kan stå i fare for å forvitre som institusjon. Jeg er ikke religiøs og meldte meg ut av statskirka som 15-åring, og er lykkelig over at kirkas og religionens makt er kraftig redusert siden min barndom og ungdom. Men jeg kan på mange vis også skjønne bekymringen blant aktivt religiøse over at kirka avinstitusjonaliseres som religiøs institusjon.
Samtidig er det åpenbart at det skjer grunnleggende endringer i teknologi og samfunn som påvirker folks mediebruk, lesemønstre, måter å søke etter informasjon på, betingelsene for offentlighet, behov for og bruk av møteplasser mv. Det må folkebibliotekene ta inn over seg i sine arbeidsmåter og tjenesteutvikling. Slik sett er vekten på folk – dem vi skal utvikle et tilbud for som Kristin Danielsen målbar – viktig og nødvendig. Men her kommer skillet mellom det en av det 20. århundres største organisasjonssosiologer Philip A. Selznick gjorde mellom organisasjon og institusjon og hans understrekning av behovet for institusjonell ledelse inn. Slik jeg oppfatter det, vektla Kristin Danielsen behovet for endring og tjenesteutvikling for å nå ut til folk og skape resultater i form av bruk og publikumsutvikling, mens Ørjan Persen i sitt innlegg vektla de institusjonelle verdiene og institusjonell ledelse.

Hva er forskjellen mellom organisasjon og institusjon og hva er institusjonell ledelse? En organisasjon defineres gjerne som et sosialt system som er bevisst konstruert for å løse bestemte problem – organisasjonen er et instrument. Dersom instrumentet ikke lenger er hensiktsmessig, skifter vi det ut. Folkebibliotek har for eksempel gjerne vært organisert i en voksenavdeling og en barneavdeling. Men som min gamle mentor Istvan Papp engang sa: Barnebibliotekarens oppgave er ikke å bestyre en barneavdeling, men å gi barna det best mulige tilbudet med utgangspunkt i totaliteten av bibliotekets samlinger.

Med det som utgangspunkt er det ikke sikkert den tradisjonelle organiseringen er hensiktsmessig. Da bytter vi den ut. En slik omorganisering påvirker ikke nødvendigvis biblioteket som institusjon. Institusjon i motsetning til organisasjon er noe som nettopp ikke er utbyttbart. Selznick definerer institusjonalisering som det å fylle en virksomhet med verdi utover de tekniske kravene som den umiddelbare oppgaveløsningen krever. Det er disse verdiene som konstituerer institusjonen, og endringer som kolliderer med dem kan lede til at institusjonen forvitrer. Dersom Lillevik bibliotek finner ut at barn og unge ikke er interessert i litteraturen de formidler, konkluderer med at et fokusskifte er nødvendig og går over til å låne ut rullebrett og arrangere sminkekurs for å holde på ungdommen, kan det argumenteres for at det er en endring som bidrar til at Lillevik folkebibliotek krakelerer som bibliotek. Verdigrunnlaget som konstituerer en virksomhet som institusjon, ikke bare organisasjon, bidrar til legitimitet og det er dette verdigrunnlaget som gjør at ansatte opplever mening og er villige til å stå på og ta noen ekstra krafttak når det trengs.

Institusjonell ledelse kaller Selznick for ledelsens statsmannsdimensjon. Institusjonell ledelse er ikke først og fremst knyttet til beslutninger og resultater, men til å bidra til at det verdigrunnlaget som konstituerer institusjonen overlever gjennom en endringsprosess. Eller som han formulerer det i den norske utgaven av klassikeren Leadership in Administration: «Et universitet som ledes av administratorer uten en klar oppfatning av hvilke verdier som skal virkeliggjøres, kan mislykkes fullstendig, samtidig som universitetet stadig blir større og fastere forankret».
Institusjonell ledelse betyr dermed at ledelsen når man skal utvikle biblioteket i forhold til nye krav, for eksempel kravet om å være en møteplass, må reflektere over hva et folkebibliotek i utgangspunktet er og hvilke konsekvenser det får for bibliotekets særskilte rolle som møteplass. Nå er nok biblioteket mindre institusjonalisert enn mange andre virksomheter – for eksempel skolen eller fengselsvesenet – og det gir et større frihetsrom for hva man kan gjøre. Det gir muligheter og det leder til variasjon. Men samtidig: nettopp dette store frihetsrommet gjør det ekstra nødvendig med refleksjon forankret i institusjonell bevissthet.

Og da er vi tilbake der vi startet. Forskjellen mellom Klosterenga kafe og bibliotekfilialen som møteplasser i bydel Gamle Oslo. Den forskjellen er knyttet til at navet virksomheten i et bibliotek dreier rundt, også biblioteket som møteplass, er samlingene av litteratur og kunnskap. Det må være utgangspunktet for utformingen av opplevelsesbiblioteket såvel som møteplassbiblioteket. Løsrives virksomheten fra dette navet, kan man sikkert oppnå resultater, men biblioteket som institusjon kan forvitre.
Et annet vesenstrekk ved folkebiblioteket som institusjon er knyttet til den allmenne tilgangen: Offentlige bibliotek – public libraries. Da folkebibliotekene vokste fram, representerte de en utvikling vekk fra bibliotek som rettet seg inn mot bestemte grupper, for eksempel almuebibliotek for arbeiderklassen. Det kan være nødvendig å utvikle bibliotek som retter seg inn mot bestemte grupper, som for eksempel Biblo på Tøyen, der de som ikke faller inn under den aktuelle alderskategorien til og med er nektet adgang. Men med utgangspunkt i ideen om det allmenne biblioteket som et vesenskjennetegn ved folkebiblioteket som institusjon, et kjennetegn som gir biblioteket en særskilt rolle som møteplass, må vi samtidig reflektere over det problematiske ved en slik strategi.
Institusjonell ledelse betyr å vite hvem man er. Det betyr at man kan presentere seg ved etternavn – ikke bare ved fornavnet.
Altså etterlysing: Den institusjonelle leder.

– Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, AVD. ABI