Hva jeg snakker om når jeg snakker om bibliotek

Da jeg tok bibliotekutdanninga på midten av åttitallet, var det en ting som frustrerte meg mer enn noe annet. Fagene vi hadde bar alle preg av å være håndverksfag. Bibliotekfaget var et spørsmål om hvordan. Hvordan klassifisere, hvordan katalogisere, hvordan besvare referansespørsmål og ikke minst hvordan administrere. Det spørsmålet vi aldri diskuterte i timene, aldri fikk noe godt grep på, var det enkle spørsmålet, hvorfor? Biblioteket var svaret, ingen så ut til å bry seg om spørsmålet: Hvorfor bibliotek? La oss se hva professor R. David Lankes (bildet) svarer. 

Da jeg tok bibliotekutdanninga på midten av åttitallet, var det en ting som frustrerte meg mer enn noe annet. Fagene vi hadde bar alle preg av å være håndverksfag. Bibliotekfaget var et spørsmål om hvordan. Hvordan klassifisere, hvordan katalogisere, hvordan besvare referansespørsmål og ikke minst hvordan administrere. Det spørsmålet vi aldri diskuterte i timene, aldri fikk noe godt grep på, var det enkle spørsmålet, hvorfor? Biblioteket var svaret, ingen så ut til å bry seg om spørsmålet: Hvorfor bibliotek? La oss se hva professor R. David Lankes (bildet) svarer.

Den gangen trodde jeg at alle andre allerede hadde svaret og at det bare var jeg selv som var for tett i skallen til å forstå. Med denne mørke hemmeligheten ble jeg uteksaminert i 1988 og kunne kalle meg bibliotekar. Det gikk mange år før frykten for å bli avslørt gradvis forsvant. I årene som fulgte har jeg lett og spurt, diskutert og tenkt, uten å helt klare å sette fingeren på et svar på hvorfor bibliotek. Helt til en ny stemme kom på banen.

Professor R. David Lankes stiller dette fundamentale spørsmålet: Skal vi slutte å snakke om bibliotek, og begynne å snakke om bibliotekarer? Han har skrevet tre bøker om det han kaller det nye bibliotekfaget. Atlas of New Librarianship, Expect More, og nå til slutt The New Librarianship Field Guide. Hver bok har er rettet mot litt forskjellige grupper av lesere. Atlaset er en grundig, faglig og til dels filosofisk analyse av bibliotek og bibliotekarer og er grunnmuren for Lankes videre skriving. Expect more er en enkel og lett tilgjengelig bok rettet mot ikke-bibliotekarer, politikere, bibliotekbrukere og andre interesserte. Felthåndboken er midt mellom de to første, en faglig innfallsvinkel, men lett tilgjengelig for de fleste bibliotekfolk med eller uten utdanning. Det er denne jeg nå har lest og latt meg begeistre av.

Lankes starter med å se på den fundamentale oppgaven bibliotekarer har.

«The mission of librarians is to improve society through facilitating knowledge creation in their communities»

Bibliotekarens formål/oppgave er å forbedre samfunnet gjennom å legge til rette for kunnskapsutvikling/skape kunnskap i lokalsamfunn/organisasjoner»
(min oversettelse)

Lankes ser altså på bibliotekarens oppgave, ikke bibliotekets. Det ligger en personlig ansvarspåleggelse i denne presiseringen. Vi bibliotekarer har et samfunnsoppdrag. Dette gjelder ikke bare folkebibliotek, både skole- og fagbibliotek tjener små eller store organisasjoner eller institusjoner og prinsippene er like gyldige for bibliotekarer i disse som i kommuner eller fylker.

Bibliotekarer foretrekker å diskutere bibliotekets samfunnsoppdrag framfor bibliotekarens. Vi distanserer oss ved å legge bygninger, systemer og samlinger mellom oss selv og oppdraget.

Det er både overveldende og skremmende å få et så stort og tydelig samfunnsoppdrag plassert direkte på våre skuldre. Samtidig så ser Lankes på hva bibliotek gjør i dag, de ekstreme eksemplene som Biblioteket i Alexandria under opprøret i Egypt, Biblioteket i Ferguson i USA under de store opptøyene der, og de hverdagslige eksemplene fra folke-, skole- og fagbibliotek. Lankes sier; vi gjør allerede dette! Vi er allerede supre til å formidle, bidra til lokalsamfunn og organisasjoner, men vi kan bli mye bedre om vi flytter fokuset bort fra samlinger, systemer og kontroll, til formidling, aktiviteter, samtaler og involvering. De to første begrepene jobber vi aktivt med allerede i dag, vi er faktisk gode på formidling. De beste om vi ser på volum og hvor mange vi når. I Norge blir vi daglig bedre på aktiviteter i bibliotekene. Ulempen er at det fortsatt er bibliotekarene som i stor grad styrer disse aktivitetene. Vi tar ansvar, og så gjør vi stort sett jobben selv. Lankes påpeker at om aktivitetene virkelig skal få gjennomslag og bidra til å skape kunnskap i lokalsamfunnet, så må også andre være involvert. Vi må åpne bibliotekene for at andre skal bidra med det de kan og vil. Bibliotekarene må gå ut i lokalsamfunnet, bidra der det passer og er behov, og skape en gjensidig involvering. For om kunnskap skal skapes, må det skje der hvor bibliotekets medlemmer er aktive og hvor bibliotekarene kan bidra med sin kompetanse og legge til rette for det.

Lankes legger vekt på samtaler som det viktigste verktøyet for bibliotekarer som ønsker å legge til rette for å skape kunnskap. Han setter fokus på språket vi bruker når vi snakker om de som bruker bibliotekene, og han foretrekker ordet medlemmer framfor lånere, brukere eller kunder. Rett og slett på grunn av det impliserte forholdet mellom medlem og bibliotekar. Et medlem har et medlemskort, ikke et lånekort, dette skaper et gjensidig ansvarsforhold og gir eierskap til bibliotekets tjenester. Et medlemskap påvirker også hvordan bibliotekarer må forholde seg til medlemmene. Et annet ord Lankes er skeptisk til å bruke for å beskrive bibliotekarers ansvar og arbeidsfokus, informasjon, vil han erstatte med kunnskap. Bibliotekarer jobber med å aktivt formidle og bidra til å skape kunnskap. Kunnskap er et langt mer krevende og engasjerende begrep som vil påvirke hvordan vi må forholde oss til vår egen arbeidshverdag og innholdet i den. Hvor aktive vi skal være kan eksemplifiseres i hvordan Lankes vil at vi skal henvende oss til bibliotekets medlemmer. Vi skal ikke spørre «hva kan jeg hjelpe deg med?» I stedet skal vi spørre: «Hva brenner du for?» Denne aktiviseringen, for ikke å si intensiveringen, av hvordan vi snakker og forholder oss til vår egen rolle og omgivelsene, er typisk for hvordan Lankes mener vi skal videreutvikle bibliotekene.

Gode bibliotekarer er ikke nøytrale, de er prinsipielle. Et standpunkt som kanskje kunne sies å være ekstremt aktuelt i våre dager med diskusjoner rundt biblioteksjefenes rolle som uavhengige redaktører og kontroverser i bibliotekene i Kristiansand og Oslo. Likevel er det en nyttig presisjon. Lankes påpeker at nøytraliteten alltid var en umulig ting å oppnå. Vi er mennesker, og dermed ikke nøytrale, uansett hvor mye vi etterstreber det. Om vi ser på rekrutteringen av bibliotekarer, reflekterer den ikke befolkningen generelt, og har ikke det innslag av f.eks. folk fra andre kulturer som nå lever i landet vårt, som vi kunne ønske. Men vi må anerkjenne nettopp dette og heller sette fokus på ytringsfrihet og menneskerettigheter som underliggende prinsipper for bibliotekarens faglige vurderinger. I en verden der det blir stadig større press på individuelle rettigheter til privatliv, frihet fra overvåkning og forfølgelse må bibliotekarer være klare og tydelige på hvor de står og blir stående også under press fra firmaer som Facebook og myndigheter, så tydelig vist i kampen mot PATRIOT-act i USA etter 2001, der bibliotekarer ble truet av FBI og den amerikanske justisministeren da de nektet å utlevere oversikter over hva bibliotekmedlemmer lånte.

Det er ikke samlingene, ressursene, rommene, møblene, datamaskinene som er de kritiske komponentene i en bibliotektjeneste, selv om alle disse faktorene har betydning på hver sin måte. Det er en kritisk faktor, bibliotekaren, som gjør biblioteket til en tjeneste og et sted for kunnskap og utvikling. Det er ikke nødvendig med et stort rom. En bibliotekar på en stol i en park kan være et bibliotek.

Norske bibliotekarer er dessverre ikke oppdratt og utdannet til å involvere andre i den grunnleggende virksomheten i biblioteket. Vi kan bare se på oppstyret som blir når andre enn bibliotekarer blir invitert til å søke stillinger i biblioteket, f.eks. Biblo på Tøyen, eller biblioteksjefstillinger i storbyene.

Hvordan skal det da gå når «vanlige» folk skal involveres i å utvikle arrangement, ha meninger om utforming av tjenester, lokaler eller prioriteringer av alt for knappe ressurser? I følge Lankes vil det ikke bare gå veldig bra, involvering er nødvendig for at bibliotek skal trives og utvikles.

Jeg vil plassere ansvaret for at nye bibliotekarer skal bli positive til involvering hos bibliotekutdanningene i Tromsø og på høyskolen i Oslo og Akershus. Gjennom sosialiseringen inn i yrkesgruppen og manglende vekt i undervisningen på grunnleggende rolleforståelse og fokus på åpenhet for hva andre kan bidra til i bibliotek, har bibliotekutdanninga gjennom årtier bidratt til et lukket klostervesen som i liten grad klarer å være åpen for samarbeid og involvering fra andre. Den nye bibliotekloven har tvunget folkebibliotekarene ut på nye arenaer, med vekslende hell og evne, og det er tydelig at det er personlig bakgrunn, egenskaper og interesser som er avgjørende for hvor vellykket dette er, ikke bibliotekkompetanse, bibliotekutdanning, eller bibliotekfaglig ståsted.

Bibliotekaren Jan-Egil Holter-Wilhelmsen skrev, i bladet Bibliotekaren, hvordan en diskusjon med en ansatt på bibliotekutdanninga viste hvor lite fokus det er på utdanninga på å drive med arrangement og oppfylle bibliotekloven. Jan-Egil etterlyste kompetanse på arrangementsutvikling, men underliggende mener jeg det er det det innovervendte fokuset på bibliotekutdanninga han stilte spørsmålstegn ved. Det handler ikke om «motefenomen» eller kortsiktige endringer. Det handler om bibliotekfagets innerste kjerne og framtiden til både bibliotekarer og bibliotek.

Lankes spiller ballen over til alle bibliotekarer. Han stiller i denne boka noen fundamentale spørsmål om diskusjonen rundt bibliotek og bibliotekarer som ikke har vært luftet tidligere. Det er vel verdt å bruke kreftene på å diskutere nettopp dette, hvordan skal vi bibliotekarer gjøre samfunnet bedre gjennom å skape ny kunnskap i lokalsamfunn og organisasjoner?

Svaret på tittelen i dette essayet er altså; når jeg snakker om bibliotek, snakker jeg om bibliotekarer.

— Av Thomas Brevik, Bibliotek- og teknologinerd siden 1985

Litteraturliste:

Holter-Wilhelmsen, Jan-Egil. – 2016

Bibliotekaren nr. 7 s. 37

Lankes, R.D. – 2016 The New Librarianship Field Guide, MIT press