Barn eller voksen?
Ungdomsbøkene omhandler i større og større grad oppløste familierelasjoner, eksistensielle spørsmål, og desillusjonerte livsholdninger. Den tradisjonelle konsoliderende slutten er ikke en selvfølge lenger, det går ikke nødvendigvis godt, selv om humor ofte benyttes for å mildne en pessimistisk undertekst. Det eksperimenteres med form og uttrykk som i voksenlitteraturen. Er dette en trend som fortsetter i ungdomsboka etter tusenårsskiftet? Er det ikke lenger noe som skiller dem fra voksenlitteraturen, – kunne de like gjerne ha vært utgitt som voksne romaner? (Sammendrag, hele artikkelen)
av Ingeborg Westerheim,
Høgskolelektor ved Bibliotek- og informasjonsstudiene, Høgskolen i Oslo
I Kulturrådets innkjøpsordning for barne- og ungdomslitteratur blir det hvert år vurdert mellom 25 og 45 ungdomsbøker. Disse søker et publikum som i leseevne ligger mellom barneleseren og den voksne leser, og som til dels har andre interesser enn disse to gruppene.
I norsk barnelitteraturhistorie (Birkeland, Risa og Vold 1997) gis det en karakteristikk av ungdomsboka på 80- og 90- tallet som konkluderer med at «ein kan spørje seg om skiljet mellom litteratur for ungdom og vaksne er i ferd med å forsvinne » (s. 344). Sterkt forenklet gjengitt, peker forfatterne på at samtidig med at det samfunnskritiske elementet som fantes på 70-tallet er kommet mer i bakgrunnen, har det didaktiske preget blitt svakere. Bøkene omhandler oppløste familierelasjoner, eksistensielle spørsmål, og desillusjonerte livsholdninger. Den tradisjonelle konsoliderende slutten er ikke en selvfølge lenger, det går ikke nødvendigvis godt, selv om humor ofte benyttes for å mildne en pessimistisk undertekst. Det eksperimenteres med form og uttrykk som i voksenlitteraturen.
Er dette en trend som fortsetter i ungdomsboka etter tusenårsskiftet? Vi har studert ungdomsbøkene fra 2001 for blant annet å få svar på hva bøkene handler om, hvordan de skrives, og hvem som skriver dem. Er det ikke lenger noe som skiller dem fra voksenlitteraturen, – kunne de like gjerne ha vært utgitt som voksne romaner?
Vi har sett at det er de yngre forfatterne som først og fremst skriver samtidsbøker, særlig skriver de unge kvinnene realistisk og følelsesnært om problemer i hverdagen. De eldste mannlige forfatterne kreerer for en stor del fremmede verdener i sine tekster. Videre har vi har registrert at det tematisk og formmessig ikke er noe stort sprang til voksenlitteraturen. Kan hende er enkelte av bøkene kortere enn en gjennomsnittlig voksenroman, men dette er ikke noen signifikant forskjell.
Allikevel er det liten tvil om at disse bøkene først og fremst er ungdomsbøker. Det har ikke først og fremst med det å gjøre at de skildrer ungdomsmiljøer eller gjengir ungdommens språk, det gjør også mange voksenbøker. Det har å gjøre med det at de aller fleste bøkene fra 2001 avsluttes med en optimistisk dreining i handlingen. Slutten konsoliderer, også der svært vanskelige temaer behandles. Norske forfatterne anno 2001 skriver med få unntak ungdomslitteratur med «bundet mandat», som i barnelitteraturen forøvrig: Det bør helst gå godt (eller i det minste fremover) til slutt.
Skal vi trekke frem flere konklusjoner av dette materialet, må det være at ett aspekt står sentralt i de aller fleste tekstene: Det handler dypest sett om søken etter identitet. Hovedpersonene i flertallet av bøkene leter etter et ståsted i verden, strever med å finne ut hva slags rolle de skal ha i det samfunnet som omgir dem, staker ut en retning i livet. Dette gjelder enten de befinner seg i en realistisk norsk samtid, en parallellverden eller et folkevandringssamfunn. Og det er vel ikke overraskende i litteratur som handler om en aldersgruppe i startgropen til voksenlivet. Men det som kanskje er overraskende, er at så mange av årets bøker – også innen de bøkene som ikke er hverdagsrealistiske – setter farsfiguren på dagsorden, ja i så stor grad at den mest symptomatiske tittelen for ungdomsbøkene i 2001 må kunne sies å være Mysterium forsvunnet far.
