Er folkeopplysningen død?

Publisert Sist oppdatert

Med denne artikkelen av Ole Marius Hylland, som også skrev den første artikkelen (nr. 2/03), avslutter vi serien om folkeopplysningen. Ole Marius Hylland leverte i fjor doktorgradsavhandlingen «Folket og eliten. En studie av folkeopplysning som tekst i tidsskriftet Folkevennen».Tidligere bidrag i serien har stått i nummer 2, 3, 5 og 5b.

Folkeopplysning som begrep, idé og fenomen

Av Ole Marius Hylland, rådgiver i ABM-utvikling

 

I de siste nummerne av Bok og bibliotek har det vært flere interessante meningsytringer om folkeopplysning – både som begrep, som idé og som fenomen. Folkeopplysningen har i artiklene blitt avlivet med varierende grad av brutalitet. I den forbindelse kunne det kanskje være greit å skissere noen generelle premisser for det-man- tidligere-refererte-til-som-folkeopplysning- men-nå-er-litt-i-villrede- om-hva-man-skal-kalle. Hva kan man enes om? Hvilke utgangspunkt virker uunngåelige? Og – hvor skal man lete etter alternativene til folkeopplysningens begrep, idé og fenomen?

 

BEGREPET
Jeg tror det er nødvendig å skille mellom disse tre nevnte aspektene om man skal diskutere folkeopplysning (som er begrepet som brukes i denne teksten) på et prinsipielt nivå. Dette blant annet fordi opplysning som begrep har etflertydig innhold: Formelt sett er det et metaforisk begrep med en interessant historie, og begrepet betegner både en prosess og resultatet av denne prosessen. Om man skal følge opp metaforen: Opplysning er både det lampen gjør og det rommet blir. Lys er det man kan kalle en kulturell grunnmetafor for innsikt og kunnskap, en metafor med en over totusenårig historie. Det som varierer gjennom historien er hvor lyskilden, altså kilden til innsikt, plasseres hen – i himmelen, i bøkene, hos de utvalgte opplyserne eller hos hvert enkelt individ.

Folkeopplysning er et begrep som på sin side meisler ut en målgruppe for lyset – folket. Folket kan forstås som alle og enhver, jfr. det norske folk, men forstås i denne sammenhengen gjerne som en majoritet med et kunnskapsbehov. I dette ligger også den viktigste årsaken til begrepets omdiskuterte status. Folkeopplysning er i dag, i følge flere av artikkelforfatterne i Bob, et umulig begrep å bruke. Jeg ser at begrepet kan være problematisk, men samtidig bør det være interessant å gå inn på spørsmålet om hva det er som gjør termen så ubrukelig. Er det assosiasjoner til en historie man vil legge bak seg? Er det fordi lysmetaforen virker umoderne? Er det fordi folket ikke finnes og man vil unngå en åpenbar hierarkisering? Det kan for eksempel hevdes at ingen liker å bli omfattet av begrepet folkeopplysning, fordi man dermed plasseres i en posisjon som kunnskapstrengende. Asbjørn Langeland er inne på dette i sin artikkel i Bok og bibliotek nr. 4. Dette er imidlertid også tilfelle med en lang rekke begreper som beskriver spredning av kunnskap. Samfunnet er fullt av tilfeller der den enkelte av fri vilje setter seg i en posisjon for å lære, bli undervist, kurset – eller, eventuelt – opplyst. Som Svein Arne Tinnesand påpeker i forrige nummer av Bok og bibliotek (nr. 5B) har man gjerne fjernet begrepet folkeopplysning, men beholdt definisjonen og innholdet. Man har endt opp med en beskrivelse av bibliotekenes, kulturpolitikkens og kunnskapspolitikkens intensjoner som benytter klassisk folkeopplysningsretorikk. Det som mangler er kun begrepet, ikke ideologien eller fenomenet.

 

IDEEN
Grunnet til at det er et poeng å skille mellom folkeopplysningen som en ide og et fenomen er at ideen ofte er utbredt helt annerledes enn fenomenet. Ideen (evt. ideologien) er å forstå som den tanke at kunnskap skal og bør spres, også utenfor det formelle skoleverket, og særlig til voksne mennesker. Fenomenet er å forstå som den faktiske spredningen av kunnskap; den aktive oppsøkingen og bruken av kunnskapskildene. Man skal ikke ha jobbet mye med verken kulturpolitikk, statistikk eller ideologistudier for å innse at disse to sidene av folkeopplysningen kan være relativt forskjellige ting. Samtidig er det lett å enes både om det hierarkiske ved ideen og om det positive ved fenomenet. Å vurdere mennesker som mindre kunnskapsrike er ikke bra; å oppsøke kunnskap er bra. Den sistnevnte konsensusen binder nasjonalromantiske folkeopplysere, sosialdemokratiske kulturbyråkrater og fritenkende kulturarbeidere sammen. Kunnskap er bra for deg. Spørsmålet er om alle skal finne frem til denne kunnskapen på egen hånd og om hvor man skal begynne å lete. Det er kanskje til disse spørsmålene det er enklest å knytte en tidsrelevant diskusjon om folkeopplysning, særlig i forhold til mengden av elektronisk tilgjengelig informasjon. Ericson og Øvrebø (Bob nr. 5) nevner begge dette perspektivet.

Både Langeland og Ericson angriper folkeopplysningens underliggende ide. Men hva er det egentlig denne ideen består av? Langeland presenterer det ideologiske grunnlaget slik: «Man skulle formidle noe (kunnskaper, opplevelse eller et budskap), og formidlingen skulle bygge på en bevisst utvelgelse (et definert kvalitetsbegrep, et klart verdisyn eller en ideologi) som en engere krets tok seg av» (Bob nr. 5, s. 29). Og: «Satt på spissen kan en si at man bygde på en grunnidé om at den som organiserte tilbudet hadde bedre forutsetninger for å definere hva som var godt og dårlig enn det mottakeren hadde» (s.st.).

Det er interessant å merke seg at denne beskrivelsen, korrekt som den er, er gjennomført skrevet i fortid. Til beskrivelse og verbtempus kan man stille to banale spørsmål: 1. Er det ikke slik enda? 2. Kan man tenke seg offentlig kulturarbeid basert på en annen ideologi enn denne? Det første først: Det er åpenbart slik at folkeopplysning, særlig slik vi ser den i kulturpolitikken, er basert nettopp på at man formidler noe utifra en kvalitativ utvelgelse foretatt av noen til det beste for flere.

I den ferske kulturmeldingen er kulturens kvalitet et kjernebegrep, og meldingen går faktisk langt i retning av å innføre et objektivt kvalitetsbegrep. I kap. 2.4.3 heter det at «Kvalitet er eit relativt omgrep, men ikkje eit subjektivt. Om noko har kvalitet eller ikkje, er ikkje eit spørsmål om kva den eine eller andre kan lika, men om kva vi har med å gjera, og kva det kan nyttast til» (St.meld. nr. 48, s. 22). Jeg vil mene at det ligger en åpenbar kvalitetsideologi under defleste tiltak som springer ut fra offentlig kulturpolitikk, og at dette er en God Ting. Både at den er åpenbar og at den er fokusert på kvalitet.

Skjematisk kan man si at selve fundamentet for kulturpolitikk, deri opptatt ABM-institusjoner, ligger i disse tre punktene: kultur er bra (for deg), det er kvalitativ forskjell på kultur, kulturen og kulturbrukerne trenger hjelp. Hvis det var slik at kultur ikke var bra for deg, hvis det ikke fantes kvalitativ ulikhet på kultur, og hvis kultur klarte seg utmerket på egenhånd i et åpent marked, ja, da ville -departement, -politikk og -melding være relativt unødvendige. Det er derfor det er positivt å skilte med en åpenbar kvalitetsideologi. Kvalitetskriterier vil alltid være diskutable, men dette kan jo føre til at man faktisk diskuterer kvalitet, hvilket jo må sies å være et gode i seg selv. I et samfunn der også kunnskap i høyeste grad er en vare, er kvalitet det beste og kanskje eneste argumentet for offentlige/ikkekommersielle formidlere av kunnskap. Mye tyder på at det også er enighet om dette blant Bobs skribenter.

Kvalitet kan imidlertid ha flere former. Å levere kvalitet vil ikke nødvendigvis bety «vi har den beste kunsten» eller «vi har den mest korrekte vitenskapen». Det kan like gjerne bety, som både Ericson og Øvrebø understreker i sine artikler, at «vi har god oversikt og vet hvor du skal finne det du trenger», eller «vi har det beste utvalget», eller kanskje «vi skal ikke tjene penger på deg». Uansett vil vel offentlige institusjoner som bedriver spredning av informasjon, kunnskap eller opplysning kunne beskrives av Langelands formulering – «den som organiserer tilbudet har bedre forutsetninger for å definere hva som var godt og dårlig enn det mottakeren har».

Forutsetningene kan være flere – bedre tid, tilgang, oversikt, innsikt – men de vil fremdeles være spredt ujevnt. Det er jo nettopp her det demokratiske potensialet til folkeopplysning ligger.

 

FENOMENET
Folkeopplysing kan som nevnt også forstås som faktisk oppsøking og tilegnelse av kunnskap – de konkrete resultater av de tiltak som iverksettes med folkeopplysningens begrep og idé som verktøy. I siste instans står de fleste folkeopplysningstiltak i fare for kun å forbli intensjoner og programerklæringer – dersom ikke enkelte borgere rent faktisk griper til boken, kurskatalogen eller datamusen. Det er et poeng at uansett hvor godt organisert et tilbud om folkeopplysning er, vil det alltid være avhengig av at noen oppsøker og bruker tilbudet. Det kan være verdt å minne om at folkeopplysning – ideologisk tvilsom eller ikke – alltid har vært preget av aktive valg, av muligheten til å melde seg inn i en forening, lytte til et foredrag eller abonnere på et tidsskrift. Folkeopplysning oppsøkes aktivt, og man kan fremme to ulike holdninger i de som oppsøker denne: 1. Jeg mangler kunnskap. 2. Jeg har lyst til å lære. Det er utvilsomt 2. det er verdt å satse på.

Oppblomstringen av internett har vært et eksempel og et argument som kan brukes i nær sagt hvilken retning som helst. Man kan male en lys eller en mørk fremtid ved hjelp av netteksplosjonen, man kan tegne både dystopier og utopier. Uansett er det åpenbart at nettet har en plass også i en diskusjon om folkeopplysning. Artikkelen til Øvrebø gjør dette tydelig. Tilknytningen til folkeopplysning ligger blant annet i ideer om demokratisk tilgang på informasjon med kvalitet. Jeg tror imidlertid at man ikke skal overvurdere det demokratiske potensialet til nettet i denne forbindelsen. Øvrebø skriver at «Folket overtar folkeopplysningen» (Bob nr. 5, s. 33), og at «en vel så viktig effekt av internett og informasjonens frigjøring er at autoritetshierarkiene kollapser» (s. 35). Dette er det mulig å ha flere meninger om. Man kan jo også tenke seg dette: «En ny elite overtar folkeopplysingen», og «en effekt av internett og informasjonens frigjøring er at det oppstår nye autoritetshierarkier». Poenget er at den spesialiserte og høyt kompetente bruken av internett som en gruppe som Command Post åpenbart står for (bred innsamling av nyheter og informasjon om Irakkonflikten), vil være en minoritets bruk av mediet, bestående av navigatører med tid og med evner til kvalitetsvurdering, syntese og teknisk tilrettelegging for andre interesserte. Det er lett å dele Øvrebøs glede over slik innsats, og samtidig hadde den vel ikke vært mindre viktig eller riktig om den ble utført for eksempel av bibliotekarer?

Øvrebø påpeker også at denne formen for informasjonsarbeid minner mye om det bibliotekarer er ansatt for å gjøre. Jeg mener at det kan være en fordel om denne typen arbeid kan finne rom innenfor institusjoner som har som sin oppgave å bringe informasjon og kunnskap ut til de som måtte ønske det, for å kanskje å utfylle mer tilfeldig oppståtte kunnskapseliter. Jeg kan heller ikke dy meg for å peke på en liten historisk parallell, som kanskje sier noe om at ikke Command Post og tradisjonell, hierarkisk folkeopplysning er helt uten sammenheng: Folkevennen, et eksplisitt folkeopplysende tidsskrift i andre halvdel av attenhundretallet, hadde blant sine artikler en fast spalte med såkalte «Tidender fra Ind- og Udland».

Dette besto av grundige referater fra innenlandske og utenlandske nyhetsorganer. Disse tidender ble særlig viktig under Krimkrigen (1853–56), da Folkevennen trolig bidro med den grundigste dekningen av denne krigen i Norge. Det er ikke noe spesifikt nytt i det å skulle velge ut, tilrettelegge og presentere informasjon for å gjøre den mer tilgjengelig.

 

Å GÅ OVER LIK ETTER VANN
Ericson skrev i sin artikkel i Bob nr. 5 at det i serien om folkeopplysning vel ikke hadde vært de store meningsbrytningene. Det har han rett i. På tvers av de fleste artiklene i Bob vektlegges disse sidene ved moderne opplysningsvirksomhet: informasjon, veiledning, tilrettelegging, kvalitetssikring og ikke-kommersiell kunnskapsspredning. Det er også blant Bobs skribenter (og selvfølgelig også andre steder) en utbredt vilje til å ta livet av begrepet folkeopplysning, og til dels også ideen bak begrepet. Samtidig åpnes døren for å ta opp arven fra, utvikle eller plukke det beste fra en mer tradisjonell folkeopplysning. Det vil si at alle gir rom for en viss kontinuitet i folkeopplysningen. Kontinuiteten er likevel i alle tilfeller begrenset; det er enkelte sider ved folkeopplysningen som trives best i den graven den er blitt plassert i.

Man kan si at folkeopplysning bør renses for moral, samtidig som den ikke lar seg rense for ideologi. Det er særlig det moraliserende aspektet ved folkeopplysning som skaper ubehag. Jeg tror også at denne siden ved dagens folkeopplysning langt på vei (men sikkert ikke helt) er blitt borte. Og godt er jo selvfølgelig det. Det som er fjernet fra folkeopplysningen er ambisjoner om nasjonsbygging, ensretting og effektivisering – men man sitter samtidig igjen med det som strengt tatt hele tiden har vært kjernen i opplysningsvirksomheten: troen på at kunnskap er viktig og at den derfor bør formidles aktivt. Selv om vi med god grunn ønsker å fjerne oss fra nasjonalistisk, paternalistisk og moralistisk folkeopplysning, vil også dagens folkeopplysning være preget av hierarki og ideologi.

Den vil være preget av diskutable kvalitetsnormer, individuelle preferanser, en idé om at man har noe å lære bort og en generell dannelsesideologi knyttet til kulturbegrepet. Jeg tror det er en idé at alle disse perspektivene er synlige. Det er bedre å skilte med sin ideologiske plattform enn å la den forbigås i stillhet, eller enda verre – innbille seg at man ikke har noen ideologi i det hele tatt, at man er ideologinøytral, fri, uhildet. Det er man ikke. Uten noen grunnleggende ideologiske ideer faller jo mye av meningen bort med det man gjør. Dette er åpenbart tilfelle med den kulturpolitikk, utdanningspolitikk og -praksis mange av Bok og biblioteks lesere er med på å utforme og/eller sette ut i livet.

 

Powered by Labrador CMS