I kartellets tid

Av Eirik Newth,
forfatter og astrofysiker

For noen uker siden ble det lansert en ny tjeneste i USA: med en Nokia kameratelefon kan du ta et nærbilde av ISBN-nummeret på en bok i f.eks. en bokhandel og sende det til en datamaskin som søker på nummeret på sidene til nettbokhandelen Amazon.com. Etter noen sekunder kommer prisen hos Amazon i retur, slik at du kan sammenligne prisene. Dette tiltaket er forbrukervennlig til tusen, og totalt poengløst i Norge.

For uansett hvilken bokhandel eller nettbutikk du er innom, vil den siste til Saabye Christensen koste det samme. Vi som er i bokbransjen vet hvorfor det er slik: forlag og bokhandlere har dannet et kartell («frivillig, tidsbegrenset overenskomst … med formål å begrense den innbyrdes konkurranse» ifølge Store norske) som holder prisene på samme høye nivå, uavhengig av salgskanal. Bransjeavtalen er et rørende eksempel på norsk konsensuspolitikk. Du skal virkelig lete med lys og lykte blant aktørene i det Dagbladet ynder å kalle «Bok-Norge» for å finne en som ikke bekjenner sin støtte til kartellet. Det til tross for at vi snakker om prisfiksing satt i system. Hvis Rimi-Hagen og Rema-Reitan hadde gått sammen med grossistene for å holde matvareprisene kunstig høye, med LOs og Lars Sponheims godkjennelse, ville ramaskriket ingen ende ha tatt.

Men det skjer ikke med bransjeavtalen. Dels fordi leserne knapt vet at den eksisterer, dels fordi bokbransjen har fått aksept for at bøker er annerledes. Som forfatter er jeg selvsagt med på at bøker skiller seg fra smør og skrutrekkere. Men at de er vesensforskjellige fra kulturuttrykk som film, musikk, dataspill og tegneserier, kan jeg ikke fatte. Arbeidet for at avtalen skal fornyes i 2004 er dermed en kamp for særprivilegier, og for sikkerhets skyld er den ikke spesielt godt begrunnet.

Sverige og Storbritannia trekkes uvegerlig frem som eksempler på land hvor innføring av frie bokpriser skal ha ført til færre utgivelser, dyrere bøker og – ikke minst – drastisk færre bokhandlere. Men nå er det allerede slik at 40 % av norske kommuner ikke lenger har noen bokhandel. Den store saneringen har i stor grad skjedd her òg, tross kartellet. Sammenligningsgrunnlaget er uansett tvilsomt. Frislippet i Sverige fant sted for over tretti år siden, sammenbruddet i den britiske bransjeavtalen kom på nittitallet. Så mye har skjedd i bokbransjen det siste tiåret – oppkjøp, digitalisering og netthandel er noen stikkord – at det ikke er noen forunt å forutsi hva virkningen vil bli i Norge.

Det er for eksempel fullt mulig å argumentere for at bransjeavtalen er til hinder for nye utgivelsesmodeller, fordi den i praksis fjerner det største fortrinnet ved å drive netthandel. Dermed sementeres dagens norske distribusjonssystem, som i enestående grad er dominert av forlagseide bokklubber og bokhandlere. Samtidig forspilles muligheten til å utvikle kundeforhold til en ny generasjon av forbrukere, og bygge opp levedyktige lokale alternativer til giganten Amazon.

For forlag og bokhandlere har avtalen alltid handlet om lærebøker, nærmere bestemt bokhandlernes monopol på salg til skoler i sitt nærområde. Ved å hindre skolene i å skaffe seg bøker til lavest mulig pris blir bransjeavtalen et kulturtiltak som delfinansieres av fattige norske kommuner og elever i videregående skole. Og dette – i tillegg til en prinsipiell motvilje mot karteller – er mitt hovedproblem med avtalen.

Bokbransjen arbeider hardt for å få ungdom til å lese bøker. Samtidig sørger den samme bransjen for at det første store bokinnkjøpet ungdom gjør – lærebøker til videregående – er så kostbart som mulig. Man kan holde poesislammer og sponse hippe teksthefter til kuene kommer hjem, men bransjens hovedbudskap til 16-åringene er og blir dette: bøker står du i kø i bokhandelen for å kjøpe, og de er dyre.

Bedre blir det ikke når de samme ungdommene senere skal bygge opp sin private boksamling. Skal de kjøpe en ny norsk roman må de betale opptil en halv dagslønn for et produkt som har økt langt mer enn konsumprisindeksen de siste tiårene, produsert av en bransje som i tillegg til å drive prisfiksing har momsfritak og mottar omfattende statsstøtte. I så måte er bokbransjen – i likhet med landets pølseprodusenter – helt avhengig av at kundene ikke vet hvordan produksjonen egentlig foregår.