Kildenes makt: Fortiden eksisterer egentlig ikke

I Terry Pratchetts Discworld-univers kan folk leve uanfektet side om side med de mest uhyggelige framtoninger uten å lette på et øyebryn. Forklaring? Folk legger bare merke til det som passer deres virkelighetsoppfatning, og synet av et levende skjelett som svinger begeret på barkrakken ved siden av slår dermed ganske enkelt ikke rot i hjernebarken. I en litt mindre flat verden står Åsne Seierstad i bomberegnet og manifesterer vårt ideal av den vakre og modige norske vikingkvinnen. Tanker om kritikk av bokhandlerskriverier har i sammenhengen like stor sjanse for å feste seg som olje på ei teflonpanne.

– Det folk husker om fortiden er avhengig av hva som passer dem best i nåtiden uttalte Eric Ketelaar på ABM-konferansen «Kildenes makt» nylig. Arkiv, bibliotek og museer gir inntrykk av å vise oss fortiden, men fortiden eksisterer egentlig ikke, den er i sin essens borte for alltid. Samfunnet produserer mer og mer arkivmateriale, men i motsetning til hva mange ansatte i abm-institusjoner ubevisst tar for gitt, vil materialet aldri kunne vise historien slik den «virkelig var». Objekter som bevares, være det seg dokumenter eller utstillingsgjenstander, er det Krzysztof Pomian kaller «semiophorer», bærere av betydning. En betydning som gis ut i fra definisjonen av det usynlige, i dette tilfelle fortiden, som semiophoren refererer til. Kort sagt: betrakteren får se det hun vil at teksten eller objektet skal fortelle henne. Og det hun vil se er i stor grad avhengig av samfunnet hun er en del av.

I George Orwells bok «1984» får hovedpersonen relativt smertefullt erfare at fortiden ikke har noen objektiv eksistens. Når fortiden omfatter det som det skrevne ord og menneskelig hukommelse er enige om, vil den som kontrollerer disse, kontrollerer historien. Arkivprodusent og arkivbruker vil også i vår virkelighet inngå i et samspill om hvordan fortiden defineres, om enn på en mindre dramatisk måte.

Et av den marxistiske kunnskapssosiologiens bidrag til vår samfunnsforståelse lyder: De herskendes tanker er de herskende tanker. Menneskers oppfatninger reflekterer maktforhold, og vårt kollektive minne er i denne sammenheng like utsatt for forvrenginger, myter og feiloppfatninger som et individs. Historien er en sosial konstruksjon, et synspunkt på, og ikke en kopi av hva som har hendt. Generelt er vår virkelighetsoppfatning summen av det påvirkning gjennom en mengde ulike sosiale mekanismer, hvorav ikke minst den rådende elite, i form av politikere, presse eller andre grupper, til en hver tid vrir våre kollektive minner og oppfatninger i retning av.

Nytolkninger rundt ABMinstitusjoners materiale blir lett historiske lekkerbiskener for doktorander med sansen for upløyd dissertasmark. Kunnskap om «ukjente» historiske hendelser som ikke har passet inn i vår norske kollektive bevissthet, som jødedeportasjoner og norske SSsoldater ved østfronten kan dukke opp når samfunnet har nådd et stadium der denne type informasjon gis anledning til å komme fram i lyset.

Åsne fikk imidlertid smake steken langt raskere. Og når snøballen er vel i gang dukker de opp fra treverket. De som kunne fortalt oss det hele tiden. I likhet med vår ukjente krigshistorie har kunnskapen eksistert, men ikke steget til overflaten før forholdene lå til rette for det. Som professor Unni Wikan ved UiO sier: – Pressen fredet Åsne. Jeg skjønte at det ikke hadde noen hensikt å få satt igang en debatt.

I langsommere tider måtte vitenskapsfolk ofte smøre seg med tålmodighet i noen hundre år og vente på et paradigmeskifte før samfunnet var rede til å ta imot det de hadde å komme med. I dagens medieverden trenger de bare å vente 15 minutter til Akersgata blir utålmodig og må avlevere oss en ny variant av virkeligheten.

Så når skal dette komme bibliotekarstanden til gode? BibliotekNorge-postlista renner over av forslag om pønkesveis og hårfarging. Likefullt – et par uker etter siste bibliotekbesøk beskriver vi stadig vår lokale bibliotekar, uansett utseende, alder eller kjønn, som en hysjende eldre kvinne med briller og snerpetopp. Og før den fjerde statsmakt veiver sin magiske finger over bibliotekhøgskolens utvalgte gjør vi som Pratchetts Ankh-Morpork-innbyggere og ser det vi vil se. Det passer oss bare.

Signy Irene Karlsen