Kildenes makt: – Sjarlatanene skriver historien

Glemsel i fokus under «Kildenes makt»

Av Chris Erichsen

Mot slutten av september var det klart for ABM-utviklings første, store egenmarkering; I Oslo gikk «Kildenes makt» av stabelen, den nye organisasjonens lanseringskonferanse. Her skulle vi for første gang få illustrert, i full bredde, på ett brett, det departementale uttrykket «tverrsektoriell ». Et raskt blikk på den fyldige deltakerlista fortalte da også om godt oppmøte fra alle tre sektorer. Et mer inngående studium avslørte imidlertid at folkebibliotekene mer eller mindre glimret med sitt fravær. Her var Nasjonalbiblioteket og utdanningsinstitusjonene fyldig representerte,ved siden av museene og arkivene. Ikke fordi at programmet ikke var relevant for bibliotekene, for det var det. Men oppmøtet illustrerer problemene med å gjøre ABM-ideen til noe mer enn en idé. Programmet var tett besatt av ord som «kilder», «kollektiv hukommelse», «kulturarvinstitusjoner» osv. En språkbruk som kanskje instinktivt fortalte bibliotekarene at dette angår museene, arkivene og Nasjonalbiblioteket, men ikke meg. Synd for dem, synd for biblioteksektoren. De kunne trengt å få luftet seg litt, å komme seg vekk fra de hverdagslige, praktiske problemstillingene, å høre om noe annet enn «bibliotekene som arenaer for livslang læring», bibliotekverdenens store, altoverskyggende mantra. En av deltakerne kom med en slags forklaring under lunchen: «Bibliotekfolk klarer ikke å ha mer enn en tanke i hodet av gangen». Det er i såfall oppsiktsvekkende, så mange kvinner som det er i denne bransjen!

A-LAG
Det skal ikke nektes atflere av innlederne tilhører det vi kaller et «A-lag» med en klar overvekt av professorer. Men ingen grunn til å la seg skremme av det. Folk blir ofte mer omgjengelige og mindre opptatt av å markere sin unike oversikt over akademiske begreper, når de har kommet såpass langt opp på karrierestigen. Konferansens fokuseringspunkt nr. 1 kan kanskje oppsummeres i det ene ordet «glemsel», først og fremst målbåret av Eric Ketelaar professor ved Universitetet i Amsterdam, Joron Pihl, professor iflerkulturelle utdanningsstudier ved Høgskolen i Oslo og ikke minst: Odd-Bjørn Fure, historieprofessor og forskningsdirektør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge.

Fure er bl.a. kjent for sitt oppgjør med historikerkollega Hans-Fredrik Dahl da denne for noen år siden legitimerte den engelske nazihistorikeren David Irvings forsøk på å rehabilitere Hitler. For å si det sånn: Fure vant en knusende seier over den tidligere venstreradikaleren Dahl.

– Dahls tilfelle viser hvor galt det kan gå når en person som forfekter historiefaglig og moralsk uforsvarlige oppfatninger har privilegert adgang til massemediene på samme tid som de innenfor Akademia og massemediene, som burde ha vist årvåkenhet, befinner seg i tornerosesøvn, har Fure uttalt til tidsskriftet Apollon. I foredraget sitt omtalte Fure det han kalte sjarlatanenes inntog i offentligheten, uten å nevne navn. Men kritikken hans retter seg ikke først og fremst mot disse sjarlatanene, men mot den særnorske mangelen på vitenskapelig fundament i de mest ubehagelige sidene ved historien.

– Norge er det eneste landet som ikke har frambrakt et eneste vitenskapelig studie av jødedeportasjonene og norsk deltakelse på østfronten, sa Fure i sitt foredrag. Og det er nettopp denne mangelen som rydder grunnen for sjarlatanenes inntog i mediene. Dermed blir det også sjarlatanene som skriver historien.

Fure mener at norske historikere har en enestående evne til å fortrenge og fortie det ubehagelige ved vår fortid. (Ikke ulikt en viss Peer Gynt, som jo er blitt tildelt rollen som en norsk arketyp? min anm.). Han pekte også på det oppsiktsvekkende faktum at det norske språket ikke rommer en prosess som dreier seg om å ta de helt nødvendige historiske oppgjør og forankre dem i den kollektive bevisstheten.

Fure ble bedt om å kommentere sommerens store slager: Kollega Bernt Hagtvets oppgjør med AKP.

– Det var ulykkelig at utspillet til Hagtvet ble så personlig og preget av krav om bekjennelse og anger. Det skulle istedet ha vært satt inn i den store sammenhengen, repliserte han.

Hagtvet burde kanskje ha rådført seg med sin gamle kollega Odd-Bjørn Fure før han ga seg til å skrike og klore og sparke i tabloidpressen? Joron Pihl fortsatte der Fure slapp og brukte foredraget sitt til å ta livet av forestillingen om en særnorsk kulturarv. I følge Pihl er forestillingen om at vi er nært forbundne med tidligere tiders nordmenn en nasjonal myte uten rot i virkeligheten.

– Innenfor Norges grenser fantes det i tidligere tider ikke en eneste «nordmann». Bærebjelken i det norske er tvert imot det fremmede. Kunst, kultur og arbeidsliv skapes i interaksjon mellom kulturer, sa Pihl som mente at detfinnes påfallende likheter mellom dagens innvandrerdebatt og mellomkrigstidens jødedebatt.

Også hun trakk fram «det norske holocaust», jødedeportasjonene.

– 45 prosent av de norske jødene ble deportert. 300 norske politifolk og drosjesjåfører deltok i deportasjonene. Politisjef Knut Røed ble tiltalt og frikjent to ganger. Norge har med andre ord offisiellt anerkjent at jødene ble deportert! De norske taterne ble utsatt for etnisk rensning. Dette vet vi, likevel har ikke disse begivenhetene hatt betydning for det norske selvbildet. Omfanget av det norske Holocaust er ikke innlemmet i vår kollektive hukommelse. Det er skummelt! advarte Joron Pihl.