Ungdomsboka og kritikken
Et blikk på anmeldelser av ungdomsromaner utgitt i 2001.
Mye sies og menes om aviskritikken av barne- og ungdomsbøker. Kritikken er fraværende, eller preget av handlingsreferat og synsing, hevdes det. Det er derfor interessant å dukke ned i kritikken og se på omfang og innhold i den, for å se om slike påstander er riktige. (Sammendrag, hele artikkelen)
Av Åse Kristine Tveit,
høgskolelektor ved Bibliotek- og informasjonsstudiene, Høgskolen i Oslo
I undersøkelsen av materialet tar jeg utgangspunkt i en dreven, men omstridt kritikers refleksjoner om hva en anmeldelse skal være. Øystein Rottem setter i sin artikkel «Notater fra en litteraturkritikers verksted» fram en del kriterier han selv mener bør brukes. (Rottem, 1995). Han framholder avisanmeldelsens karakter av å være forbrukerveiledning, med et bredt publikum som målgruppe. Han stiller følgende (om enn ikke absolutte) krav til anmeldelsens innhold: Den bør si noe om bokas handling; hvilken tid, hvilket sted og miljø handlingen utspiller seg i, hvilke motiv som står sentralt, og hva som utgjør hovedtematikken. Bokas form bør vurderes; hvilken stil eller skrivemåte som er valgt. Verkets litteraturhistoriske plassering; i forfatterskapet og i tidens tendenser bør kommenteres. Eventuelt kan det også angis hvilke lesergrupper boka henvender seg til. Det må komme tydelig fram en bedømmelse av bokas kvalitet, med begrunnede vurderinger.
Rottem understreker viktigheten av å lese et verk på sine egne premisser. Når det gjelder ungdomsbøker blir det da en utfordring for en voksen, erfaren leser å tilegne seg teksten for det den er – skrevet for en annen aldersgruppe, med mindre livs- og leseerfaring enn man selv har. Det betyr ikke at den litterære kvalitet ikke kan bedømmes, men at vurderingene nødvendigvis må gjøres utfra et dobbelt perspektiv.
Bredt spekter
Anmeldelsene av nye, norske ungdomsromaner 2001 viser at spekteret av kriterier som er i bruk er relativt bredt. Aksepterer vi Øystein Rottems kriterier, ser det imidlertid ikke så lyst ut. Det gis en innføring i handling og persongalleri, og i de aller fleste tilfeller lar det seg lese ut av anmeldelsen hva som er hovedtematikken (skjønt ikke alltid). Bokas form, skrivemåte og stil vurderes i over halvparten av anmeldelsene, men vurderingene er ofte kortfattede eller ubegrunnede. Øystein Rottems krav om plassering av teksten i en litteraturhistorisk sammenheng, er gjennomgående fraværende. Forfatterskapenes utvikling berøres i liten grad, samtidens litterære tendenser i enda mindre grad, med unntak for bøkene som faller inn under fantasysjangeren. Parallellføring til aktuelle, politiske hendelser finner jeg i bare ett tilfelle, hos Randi Brenden i anmeldelsen av Gro Dahles bok i Dag og tid. Kanskje er det på dette punkt at mangelen på spalteplass blir mest prekær. Det skal noen setninger ekstra til å oppfylle dette kriteriet på en skikkelig måte, og det krever dessuten kunnskaper.
En konklusjon det er mulig å trekke fra denne undersøkelsen er at det i hvert fall ikke finnes noen klar norm for hva en god ungdomsbok er eller skal være. Heldigvis, vil noen si. En annen konklusjon er at det nok ikke ville være så dumt med skolering i ungdomslitteratur for en del anmeldere. Den fraværende litteraturhistoriske plasseringen av tekstene tyder på manglende kunnskap om den denne litterære tradisjon.
