Bildeeffekten

”Sitte stille, ikke gjøre noe. Våren kommer, gresset gror av seg selv.”

Av Henning H. Bergsvåg

April 2004.
Jeg skal møte meg selv. Jeg står utenfor Aura Café i Marken. Der inne sitter jeg, forfatteren Henning H Bergsvåg, blant høye stearinlys og tonene av panfløyter. Jeg debuterte for 4 år siden med boken ”Newfoundland”, i fjor kom ”Nattarbeid”. Jeg har intervjuet 11 forfattere så langt i denne serien. I dag må jeg både svare og stille spørsmålene. Hvilke bøker har vært med på å forandre meg og livet mitt? En samtale med meg selv. I ulike aldre. Om de store oppdagelsene. Oppvåkninger, satori, gjenfødelser. Når jeg leser en bok og verden og språket åpnes opp, og jeg kjenner det blir så uendelig mye mer rom for tanken å bevege seg i. Når språket utvider verden. Dette finnes også! Et nytt landskap jeg kan bli en del av. Som kan bli en del av meg.

Henning H: Det fins to typer lister. Det fins den med de beste bøkene og den med de beste bøkene. Spørsmålet blir hvilke kriterier som skal legges til grunn. Jeg har valgt bøker som har overveldet meg og dreiet livet mitt i en ny retning. Det handler om ulike steder i livet. Steder og oppdagelser som oppstod med de bøkene. Lesninger som gjorde friheten større. I språket og i livet.

Frihet har betydd mye. Jeg har reist mye på egen hånd. Har disse stedene betydd noe for hvilke bøker jeg har lest?
Med langsomhet kommer også muligheten til innsikt og dybde. Reisingen har gjort det vanskelig å få tak i bøker. Det har dreid seg om å ha tilgang til bare noen få bøker over lang tid. Det har gjort leseopplevelsene større. Jeg har fått tid til å gå inn i bøkene, latt dem forandre meg.

Noen konkrete eksempler på dette?
Jeg satt i en forfallen middelalderborg i den tsjekkiske landsbyen Popovice i nesten et år. Det fantes all verdens bøker på språk som jeg forsto. Jeg greide ikke å legge fra meg en tsjekkisk illustrert utgave av Rabelais´ Gargantua og Pantagruel. Den hadde en mystisk tiltrekningskraft. Den måtte leses. Jeg måtte lære meg de tsjekkiske ordene. Sitte om kveldene på puben og la min venn Jaroslav fortelle meg historiene. Om de idiotiske heltene, vellystige munkene, og forstå at hele det franske språket var i forandring med denne gamle boken. Nå er den oversatt til norsk. Noe som kan sies er en bragd! Det er fremfor alt en veldig lystig og fantasirik bok. Absurd, vulgær, samfunnskritisk, klok og helt spinnvill. Her får leseren seg et par skikkelige overraskelser!

Hva gjorde denne boken med meg?
Jeg skjønte at alt går an. Det er ingen grenser. Litt samme effekt som den store Surrealisme-antologien som kom en gang på 80-tallet. Jeg fikk sjokk. At dikt kan være sånn også. Ikke bare sånne Rolf Jacobsen-dikt. Alt er mulig. Alt kan skje i et dikt. Bilder, eksplosjoner. At man kan skrive setningen: ”Jordkloden eksploderer, BANG!” og så se det for seg. Det er så enkelt å skrive det ned. Den satte i gang skrivelysten. Jeg begynte å eksperimentere med den psykiske bildeeffekten av språk. Hvordan bilder oppstår hos oss som lesere. Og muligheten i å lage umulige bilder og sammenstillinger. Bryte ned den autoritære språkføringen. Poeten som gjorde sterkest inntrykk på meg var Robert Desnos. Hans surrealistiske kjærlighetsdikt er strålende!

Språk
Men jeg hadde vel lest overskridende litteratur før dette?
Ikke mye. Men Becketts: “How it is”. Den bør leses i engelsk utgave. Samuel Beckett er helt utrolig. Nesten skummelt å lese. Mister lysten på å skrive selv. Han har gjort det så hvorfor skal jeg gjøre det? Kan ikke gjøres bedre enn det. Det var også en bok jeg kunne bruke god tid på. Jeg bodde en lang tid i en okkupert kirke i Kentish town i London. Det var en forlatt kirke som var inntatt av hjemløse, øko-krigere, omreisende og alt mulig rart som blåste inn fra gaten. Vi hadde lagt sponplater på toppen av kirkebenkene slik at hver person fikk et krypinn mellom to benker. Nok til én person. Helt ufattelig kaldt å ligge på et steingulv i en steinkirke om vinteren. Så da flokket vi oss inne i ”biblioteket”. Der var det en peis, som ble holdt i gang gjennom natten. Varmet opp det lille rommet. Der var det jeg fant ”How it is” i bokhyllen. Mellom en mengde kristen litteratur.

Hva er det med Beckett som fascinerer
De to første sidene i den boken gjorde uslettelig inntrykk på meg. Det var den aller første gangen jeg støtte på et annet språk. Har man lov til å gjøre det SÅNN? Språket rett og slett. Og den vidunderlige følelsen av at det er håpløst, men vi gir oss ikke! Og jeg hadde god tid til å lese den boken. Mellom matutdelingene, selging av avisen ”The Big issue” og tomprat. Boken er skrevet som en lang oppstykket monolog, som aldri slutter å overraske. Mengder av poesi her.

Skrev jeg på denne tiden?
Det utrolige er at disse årene ikke på noen måte frembragte språk i meg. Denne tiden er språkløs og ubrukelig. Det sies at man blir en bedre forfatter av å reise og ha sterke opplevelser. Jeg vet ikke helt. Det spennende for meg har vært å komme hjem igjen. Se det spektakulære i hverdagen.

Fikk lesningen av Beckett meg interessert i lignende bøker?
Det fikk meg til å rappe med meg ”The western lands” av William S. Burroughs fra en bokhandel i Camden. Å lese Burroughs er farlig. Det er sterke bilder der. I ”The western lands” fletter han sammen en mytologi som er svært suggererende og billedrik. Egyptisk mytologi blandes sammen med nymotens trash og alt lyser av mening og sammenheng. Alt sammen fortalt på Burroughs lakoniske, oppkuttede, humoristiske, groteske språk

Det er også et svært poetisk språk?
Det er storartet! Inspirert av Norman Mailers ”Ancient evenings”, og egyptisk religion. Vi har ikke bare én sjel. Vi har syv. Å lese Burroughs er å få tilgang til et hav av mørke innsikter. En mesterlig språklig balansegang mellom frihet og kontroll. Burroughs skriver også svært spennende essays, og mye av det han gjorde sammen med kompisen Brion Gysin er for meg noe av det mest interessante. Eksperimentering med språk og liv. Følelsen de må ha hatt av å med cut-up teknikker kunne bryte ned og forandre eldgamle språkstrukturer. De bekjempet automatiseringen av språket og dermed bekjempet de også den samfunnspåførte automatiseringen av livet.

Verden
Flere av bøkene på listen min bygger opp og rammer inn en verden?
Jeg liker at bøker bygger opp en konkret verden, som er stappfull av overføringer og symboler. Og at denne verdenen føles meningsfull uten at jeg behøver å tolke underveis. Sånne prosjekt har vanligvis lett for å falle sammen. Men noen ganger…det skal føles viktig, avgjørende. ”Bleikeplassen” av Tarjei Vesaas er en slik bok. Den er helt ubegripelig god. Hvordan handlingen drives fram, med små umerkelige grep. Den intense nerven som ligger i hver eneste setning. Det er en studie i hvordan en bok kan skrives.

Og beskrivelsen av et skjebnetungt døgn i livet på et vaskeri?
Den ytre handlingen er enkel, med mannen Tander som blir utsatt for at noen skriver på veggen i bygden hans: ”Johan Tander har ingen brydd seg om”. Det er sterke ord i en liten bygd. SANNHETEN. I denne boken får disse ordene en enorm kraft. Om hvordan Tander dras lenger og lenger inn i hatet og raseriet. Hvordan han selv og omgivelsene drives lenger og lenger inn i hat, selvinnsikt og oppgjør. Den boken sitter i kroppen i lang tid etter du har lest den. Da jeg leste den første gang satt jeg i helspenn gjennom hele lesningen, livredd gjennom hver setning for at alt skulle rakne.

En annen risikabel verden er Richard Brautigans ”In watermelon sugar”?
Der er landskapet hakket mer surrealistisk. Magisk lesning. Handlingen foregår i et lite postapokalyptisk samfunn. Det er bygget opp på mange underlige måter, på helt egne premisser. Drømmeaktig, men det er en drøm som ikke går over. Som folkene virker fanget i. Den åpner slik: “In watermelon sugar the deeds were done, and done again as all the deeds were done in watermelon sugar”. Dette er min absolutte favorittbok. Den er drømaktig, poetisk, farlig, kjærlighetsfull og dypt underfundig. Den får meg til å sveve med føttene godt på bakken.

Richard Brautigan er en mann jeg forholdt meg tidlig til?
Tror det var Ragnar Hovland som anbefalte ham et sted. Brautigan er helt vill og samtidig utrolig sår i det han skriver. Setningene er kort og enkle. Så plutselig bryter en av dem ut og eksploderer i bilder. Men han er alltid nær leseren. Han henvender seg. Han vil fortelle. Jeg tror det er dette som er så tiltrekkende med ham. Absolutt alle jeg har anbefalt disse bøkene til blir helt bergtatt, fortsetter å lese bok etter bok. Jeg må også få anbefale den såre sisteboken hans: ”So the wind won´t blow it all away”.

En lignende følelse kan man få av Leslie Kaplans ”Overskuddet-fabrikken”?
Det var Rune Christiansen som snakket om den på skrivekunstakademiet. Oversettelseserien hans på Oktober forlag har hatt stor betydning for meg og mange andre skrivende her i Bergen. ”Overskuddet-fabrikken” var en av de første bøkene. Nesten hele boken er skrevet i ”man”-form. ”Man går til fabrikken. Man puster”. Det er suggererende og det åpner opp rommene. Leseren blir selv en del av landskapet.

Utrykket ”Det næres exotica” er betegnende på denne typen litteratur. Og navnet på en annen bok jeg anbefaler?
Antologien fokuserer på den delen av den nye, franske poesien som er poetiserende. Et slags motpunkt til ”Jag skrivar i dina ord”-antologien. Den inneholder poeter som James Sacré, men også tidligere vidundre som Yves Bonnefoy. Den gjorde sterkt inntrykk! Jeg husker en tidlig høstdag i Portugal. Vi var en gjeng som dro ned dit for å skrive. Vi hadde bare så alt for få bøker. Det ble en kamp om de få bøkene vi har. Jeg satt og skrev om isfjell og tåke, men utenfor steikte solen på vinmarkene. Vi hadde nok av vin. ”Det næres exotica” gikk på rundgang. Fine, romslige dikt. Dikt som setter i gang hodet, som innbyr meg til å være der en stund, for det er god plass. Og den inspirerer. Viser fram måter og grep. Jeg skrev som en tulling på kicket fra den boken.

Tid
Men den andre måten å skrive på, ”den hvite pesten”, ”ecriture”, den skulle du finne fram til på et senere tidspunkt?
Det skjedde rett etter jeg hadde lagt siste hånd på ”Newfoundland”. Det handler om en vårkveld i Stockholm. Kulturhuset fylles av mennesker. 5 franske poeter er ankommet.
Jeg og Tomas Espedal var på biltur for å finne poesien. Plukke ut poeter til Bergen Poesifest. Via mange tilfeldigheter havnet vi midt i denne mottagelsen av en gruppe nye franske poeter som var kommet i forbindelse med lanseringen av antologien ”Jag skrivar i dina ord”. Det ble en skjellsettende opplevelse. Vi opplevde de 5 poetene holde en opplesning som må ha vart i over tre timer. De leste sakte og insisterende. På fransk. Poeten Claude Royet-Journoud leste med stoppeklokke. En linje hver 20. sekund. Med nøyaktige opphold mellom hvert ord. Det var uutholdelig og dermed viktig. Jeg skjønte knapt et ord som ble lest, men hele min respekt for litteratur ble forandret i løpet av de timene. Og da Royet-Journoud hadde lest ferdig, kom den svenske poeten Jörgen Gassilewski opp og leste opp oversettelsene i samme tempo. Og det var bare første poet! Det var språket i seg selv som bestemte farten og regien. Ikke publikum. Jeg fikk følgende glassklare innsikt: Dette er poesi. Dette er viktig. Hvis jeg skulle ta med én enkelt bok på en øde øy ville det bli den. Uten tvil. Over 400 sider med pur magi.

Flere av disse franskmennene skulle siden besøke Bergen og poesifesten. Som arrangør har jeg fått møte mange av de fremste navnene innen poesi i dag. Hvilke inntrykk sitter jeg igjen med?
Det har vært helt avgjørende for min egen skriving. For alvoret omkring skrivingen. En følelse av å holde på med noe av betydning. Lesningen av alle disse poetene har også gjort noe med den indre friheten knyttet til skrivingen. Åpnet for nye felt og muligheter. Poesien er som en grunnforskning i språk. Det er viktig for meg som poet å følge med på hva som rører seg i andre land. Bli kjent med andre grep og stiler. Jeg kan ikke si at det har fått direkte nedslag i mine egne tekster, men har gitt meg en slags overbevisning. Hellig. Hvis jeg skal se på den enkeltlesningen som har gjort dypest inntrykk er det nok Kristian Lundbergs ”Om det är osynligt så fanga det med öppna händer”. En diamant av en bok.

Hva har blitt værende etter to år på studiet Litterär gestaltning i Göteborg? Var det her jeg fant fram til Fredrik Nybergs ”En annorlunda praktikk”?
Nei, det var før jeg kom til Göteborg. Rett etter at ”Newfoundland” var fullført. Det er ikke nødvendigvis hans beste bok, men det var den første jeg leste. Det er noe villstyrlig og farlig over diktene hans. Samtidig vakkert. Det pågår en krigføring inne i diktene. En pågående nedbrytning og oppbygging. Jeg kan også på det varmeste anbefale hans seneste bok ”Åren”. Tiden i Göteborg var svært lærerik. Gjorde meg kjent med diktere som jeg kommer til å forholde meg til livet ut.

Mange svensker her, også maleren og forfatteren Lars Lerin?
Han maler akvareller som treffer meg langt inn i hjertet. Han frembringer stemninger og fornemmelser som løfter det kjente og hverdagslige og gir det en sterk følelse av nåde. Det var en stor ære å få lov til å la en av bildene hans pryde omslaget på ”Nattarbeid”. Han har malt mye motiver fra Nord-Norge også, men det meste kretser omkring Värmlandstraktene. Noen ganger føler jeg at jeg kommer hjem i et kunstverk. Slik er det med bildene til Lerin. Og boken ”Lars Lerin och det mörka ljuset” kan i aller høyeste grad anbefales. I tillegg til å presentere et utvalg av Lerins akvareller, er den også en antologi der en rekke forfattere skriver om sitt forhold til bildene.

Men jeg som har vokst opp i en dal sør for Bergen. Bondelandet! Hvordan kom jeg i kontakt med all denne litteraturen?
Jeg har et minne om det. Jeg vet faktisk ikke om det er en drøm eller om det faktisk skjedde. Jeg husker at jeg gikk ned Nygårdsgaten i Bergen. Tåken lå tett og jeg så bare en 10-20 meter fremfor meg. I mot meg kom en mann med langt hår. En sjuskete fyr, i likhet med meg selv på den tiden. Han hadde en av armene i gips. Han stoppet meg, spurte: har du lest Gunnar Lunde? Jeg svarer nei. ”Ta denne boken, les den!” og han åpner jakken og i den vide innerlommen på frakken hans finner jeg en bok som heter ”Benken på jernbanestasjonen”. ”Du MÅ lese Gunnar Lunde”, sier han og går videre. Jeg står igjen med boken som jeg strekkleser inne på Garage. Jeg kom ut god og full og har skjønt noe viktig. Det går an å skrive om seg selv uten å skrive om seg selv. Bevege seg langt inn i det intime, pinlige og private.

Ansvar
En fagbok har sneket seg inn her: zen-buddhisme?
Det var en av mine tidlige oppdagelser. Fant fram til det via beat-poeter som Allen Ginsberg og Gary Snyder. Det gjorde sterkt inntrykk og fortsatt kan jeg si at disse tankene er grunnleggende deler i mitt eget livssyn. Jeg mediterer to ganger om dagen. Zentankene inspirerer unge mennesker i vesten pga. det misforståtte frihetselementet. De oppfatter at alt er lov, ingenting betyr noe. En stor mistolkning! Zen handler om å ta det totale ansvar for sine handlinger. Jeg tenker enda ofte på setningen: ”Sitte stille, ikke gjøre noe. Våren kommer, gresset gror av seg selv.” Ikke-handling. Zen er gjennomsyret av paradokser. Du skal søke det, men søker du det, finner du det ikke. Kanskje det handler om å erkjenne sin ufullkommenhet og gjennom den sin fullkommenhet? Kanskje det handler om å søke det så sterkt at man gir opp? Møtet mitt med zen gjorde at jeg i mange år drev omkring på reiser. Bare det å dra omkring og observere folk var nok for meg. Zen fikk meg til å bli forundret over tingene. Watts´ bok er en fin introduksjon til noe av det mest spennende tankestoffet jeg har vært borti.

Det er en kort vei i lesningen over til John Cage og hans zentanker omkring musikken?
Cage´s bok ”Silence” har på en eller annen ubevisst måte vært viktig for meg. Det er en bok jeg stadig vender tilbake til. Et holdepunkt. Den setter fingeren på en holdning og en tilnærming til kunsten som er av avgjørende betydning. Den begynner med innskriften: To whom it may concern. Det føler jeg gjelder meg i høyeste grad!

Lar denne holdningen seg beskrive?
Den kommer klarest til uttrykk i foredragene Lecture on nothing og Lecture on something. Den førstnevnte begynner slik:

I am here , and there is nothing to say .
If among you are
those who wish to get somewhere , let them leave at
any moment . What we re-quire is
silence ; but what silence requires
is that I go on talking .

Jeg kan kjenne at min egen skriving dras mer og mer mot denne måten å skrive på. Det essayistiske diktet. Mindre observasjoner av tingene, men mer observasjon av tankene som ligger omkring tingene. I dette er lesningene av avgjørende betydning. Jeg bruker lesningen som en samtalepartner omkring mine egne tekster.

Det er tid for å avslutte denne samtalen. Det er så mange bøker å snakke om. Diskusjonen kunne ha fortsatt et helt liv. Og det vil den også. Samtalen med meg selv. Om livet med poesien, om bøkene og om vendepunktene i livet. Håper du som leser dette får lyst til å lese noen av disse bøkene.