Den kløyvde tunga
av Aslak Sira Myhre
«Hvite mann taler med kløyvd tunge.» Jeg veit ikke om det var i Sølvpilen eller Lucky Luke jeg leste det først gang. Det var i alle fall det indianerhøvdingen sa til vår helt da han kom for å legge fram sitt gode forslag for stammen. Vår helt, som alltid hadde indianernes beste i sinnet, blei møtt med en generell skepsis skapt av årevis med fortrenging, glassperler og svik. Helt fra de første kristne dissidentene landa på Nord-Amerikas østkyst og til de siste steppene blei erobra, hadde indianerne fått høre den samme visa om fred, forhandlinger og signerte avtaler. Alt skulle bare bli bedre, og til slutt var de enten utrydda eller hadde havna alkoholiserte i en sump i Florida.
Det er liten sjanse for at Bok-Norge havner i et reservat i Florida til neste år, men at vi blir fortrengt er det liten tvil om. Når moderniseringsminister Meyer uttaler at den nye, mer markeds og konkurranse orienterte bransjeavtalen vil være «leser» orientert og gjøre «God litteratur bedre» er det all grunn til å rope varsko og grave opp krigsøksa. All empiri tilsier at tungen hans er like kløyvd som de gamle blåjakkenes var i 1800 tallets indianerforhandlinger.
I over 20 år har markedsliberalistiske praktikere og teoretikere prøvd å overbevise oss om at deregulering og markedsstyring er til forbrukernes, altså vår fordel. Stadig nye sektorer blir sprengt åpne for fri konkurranse, alltid med hensynet til valgfrihet og konkurransens evne til å skape lav pris skjøvet foran seg. I 1996-98 blei en pressa energisektor i California liberalisert. Prisen skulle ifølge prognosen falle med 20%. Et år seinere hadde den steget med 379%.
Dette eksempelet er ikke unikt, tvert imot viste all erfaring fra Storbritannia og USA at dette ville bli konsekvensen av dereguleringen. Det af?serte ikke verken ideologer eller beslutningstagere. Liberalt skulle det bli, koste hva det koste ville. I Norge har vi vært gjennom et drøyt tiår med forbrukerfokus i den økonomiske politikken. Strøm, bolig, telefoni og sist sjukehustjenester har blitt markedsvare av hensyn til oss konsumenter. Utviklingen i disse sektorene tyder ikke på at det tjener oss. Med et mulig unntak for telefoni har prisene på produktene steget jevnt og trutt, mens kaoset i og rundt levering av varene stadig blir større.
Skepsisen mot løfter fra den hvite mann var velbegrunna og kunne ikke bli sterk nok. I Sølvpilen, Lucky Luke og de andre bladene jeg leste på denne tida, var det sånn at det fantes unntak. Falk, Lucky Luke og tidvis Morgan Kane, var indianernes venn, og ikke falsk som de andre hvite mennene. Der andre solgte ildvann og dårlige råd, kom heltene med sannhet og vennskap til indianerne. I den virkelige verden var det få sånne, og i den globale liberaliseringsbølgen enda færre.
Indianerne gjorde stadig opprør mot den hvite manns orden, men det var alltid for seint og for smått. Den hvite mann var tallrike som gresstråene på bakken, og hadde geværer og grenseløs forakt for indianernes menneskeverd. Forhåpentligvis er oddsene våre bedre i dag. Det er ingen grunn til å tro på at privatiseringsminister Meyer kan gjøre noe som helst for å forbedre bokbransjen. Privatisering har ikke klart å gjøre harde varer som strøm eller bolig billigere eller bedre, og da er det virkelig ikke noen grunn til å tro at det vil gi oss bedre bøker eller breiere kultur. Morten Meyer og kumpanene hans er vår tids Custer og Sherman. De taler med kløyvde tunger, og tiden er inne for å binde dem til marterpælen og skalpere dem.
