Fjernlånskonferansen: Krig på tidsskriftkniven

Av Signy Irene Karlsen

– Det eksisterer i dag et økende gap mellom pris og evne til å betale. Vitenskapens etos er samarbeid, dette kan ikke begrenses av bibliotekenes manglende evne til å skaffe forskerne informasjonen de trenger.

I følge Ingegerd Rabow fra Svensk Resurscentrum för vetenskapelig kommunikation (ScieCom) er open access (tidsskriftsartiklene gratis tilgjengelig for brukerne på Internett) fremtidens modell for vitenskapelig kommunikasjon. Forfatterbetaling er lansert som et alternativ til dagens forretningsmodeller. Rabow kunne fortelle at dette ikke er noe nytt konsept. På 70-tallet hadde mer enn 50% av artikler publisert i amerikanske tidsskrift en eller annen form for forfatterbetaling. Bibliotekets rolle i dette kan være å koordinere betalingen fra sin institusjon.

Rabow fikk støtte fra Lee van Orsdel fra Eastern University of Kentucky som uttrykte sin bekymring over den økende graden av oppkjøp og sammenslåinger i publiseringsbransjen og effekten det har hatt på tidsskriftprisene. – Alle har hørt om bibliotekaren med mareritt om at det bare finnes étt tidsskrift som koster fem millioner dollar, sa han. – Mitt mareritt er at det bare finnes én utgiver som gir ut fem millioner tidsskrifter.

Prisen er for øvrig ikke det eneste problemet man står overfor. Ved innkjøp av papirpublikasjoner har bibliotek aldri måtte skrive kontrakt. Alle elektroniske avtaler er imidlertid kontraktsregulert, i følge Rabow en radikal overførsel av makt til utgiverne. Kontraktenes bestemmelser går foran loven, og som om ikke dette er nok har EU introdusert 6 direktiver som går i favør av rettighetshaverne. Eneste vei ut av uføret er dermed open access.

Men som Rabow selv påpekte: “between the dream and reality stands the shadow.” Og hverken mannen som var kalt inn til å imøtegå hennes påstander eller firmaet han kom fra er av typen som kaster beskjeden skygge. Elsevier har i likhet med de fleste andre utgivere nå gitt etter for press fra miljøene og gått et skritt på OA-veien ved å tillate at forfattere egenarkiverer sine artikler i institusjonelle arkiv. På tross av dette hadde Director of Academic Relations, Michael Mabe en imponerende mengde undersøkelser og statistikk å vise til i sitt forsøk på å vende forsamlingen vekk fra denne visjonen.

– Publiseringssystemet er komplekst, la markedet regulere dette selv, var i korthet hans budskap, mens mer eller mindre forståelige oversikter flagret over lerretet. I følge Mabe er det svært gode grunner til hvorfor prisene har steget i den grad de har gjort de senere år. Ikke minst økningen i antall skrevne artikler innenfor STM-segmentet, og dermed økt arbeidsmengde i forbindelse med gjennomgang og vurdering. Viktige poeng for Mabe var også at bibliotekarer og vitenskapsfolk i stor grad ikke skjønner hva open access egentlig er, og at forfattere slett ikke er villige til å betale for å bli publisert. – Ikke ødelegg et publiseringssystem som er velprøvd og velfungerende, mante han. – Open access er bare basert på løse håp og forfatterbetaling.