Fra feminisme til intimitetstyranni
Finlandssvenske Märta Tikkanen har skrevet medrivende om sin kamp for å forløse sitt skaperpotensiale i samliv med en alkoholisert kunstner-ektemann. Hun og Henrik Tikkanen levde – i likhet med f.eks. kjente kunstnerektepar som Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir – sitt liv i full offentlighet. Slik ble Märta Tikkanen en inspirator og et ikon for 70-tallets kvinnebevegelse. Hun bidro til det hun kaller å ”fylle de hvite flekkene på kartet”, å vise – innenfra – hvordan det fortiete kvinnelivet også kunne arte seg.
Nå, 20 år etter Henrik Tikkanens død, er hun på banen igjen med boka ”Två – Scener ur ett konstnärsäktenskap”.
”När det privata blir offentligt” var tittelen på et seminar under bokmessen i Göteborg. Aktører: Märta Tikkanen og hennes svenske sjelfrende Åsa Moberg. Tittelen var lovende. Den beskriver jo, i en sum, en hovedtendens i vår samtid. Det var derfor med forventning jeg så fram til hvordan en moden kvinnelig forfatter ville forholde seg til og reflektere over denne tendensen.
Istedet ble jeg, mer og mer vantro, vitne til at refleksjonen uteble.
En ting er å eksponere et ekteskapelig privatliv i en spesifikk (kjønns)politisk fase av historien mens partneren er i live, ved bevissthet og med på notene. Noe annet er å drite ut en mann som har vært død i 20 år. Foran en sal av 497 kvinner og 3 menn – hvorav 1 med det klassiske kvinnekampmerket på t-skjorta – eksponerte Märta på en selvtilfreds, skamløs måte en rekke private, intime detaljer om Henrik i verste Se og Hør-stil, til publikums fryd. Det skjedde gjennom en lett og ledig samtale hvis form sto i en underlig motsetning til innholdet. Og likevel gjorde den kanskje ikke det. For det er vel slik vi er blitt vant til at ”det private blir offentlig”?
Er det dette som er blitt vår tids variant av 70-tallsfeminismen? I såfall ble den, i salen i Göteborg den dagen, forvandlet til et ekkelt, grafsende, siklende monster. Det ser ut som om Märta ”Århundrets kjærlighetssaga” Tikkanen lever, 20 år etter, fett på sin avdøde, alkoholiserte mannssjåvinist av en mann. Og det ser ikke pent ut.
Det er de siste årene blitt tatt oppgjør på oppgjør med venstresida og dens i beste fall tvetydige forhold til autoritære regimer. MLerne er blitt mobbet til å gå offentlig botsgang for sine ungdomssynder. NKPerne er blitt forfulgt, latterliggjort og overvåket som potensielle landssvikere. Disse oppgjørene har stort sett vært enten unødvendige, komiske eller brutale.
Men kanskje man nå, etter mange års fortjent lovprising av kvinnebevegelsens positive innflytelse på forholdet mellom kjønnene og initiering av livsviktige politiske reformer, burde begynne opprullingen av hvilke negative konsekvenser dens fokus på det private har hatt? Kan vi, for eksempel, finne røttene til dagens omseggripende, blottleggende og nedverdigende TV-eksponering av menneskers privatliv i 70-tallets feminisme?
Chris Erichsen
