Her er så rent, så velorganisert, så underligt!

AV Chris Erichsen

”Dette var det nye Stavanger, det var fuktig og nytt, det var oljealderen, med byen og forstadene pensla ut i tjukke pastose strøk til eit kostbart fidusmålarstykke av brå rikdom og høgt forbruk.”
(Kjartan Fløgstad: Kron og mynt s. 372, 2. utgave 2000)

”Store svarte dropar klaskar på brusteinen framfor oss. Det regnar olje. Ein stri skur med svart olje pøsar ned over Stavanger Sentrum”
(Kjartan Fløgstad: Kron og mynt s. 391, 2. utgave 2000)

Stavanger i september
En gang seint på 70-tallet, da oljealderen fortsatt var relativt ung, var jeg i Stavanger sammen med ei venninne som selv kom fra byen. Hun hadde den avvendte junkiens følsomme antenner for forandringer i omgivelsene. ”Det e i ferd med å skje någe i denne byen”, sa hun mens hun virret med hodet og flakket med blikket.

Årets litteraturfestival, Kapittel 04, startet liksom ikke. Den luntet seg i gang, sakte, rutinert, sikkert. Noen få spesiellt interesserte med tid til å forsere regnet og vinden tar seg fram til Sølvberget Kulturhus midt på dagen, midt i Stavangers kommersielle sentrum i den gamle og evig nyoppussa trehusbebyggelsen, som kanskje er modellen for Fløgstads ”fidusmålarstykke av brå rikdom og høgt forbruk”. Det er Kjartan Fløgstad-seminar på Sølvberget. Fløgstad er årets festivaldikter og derfor skal mye handle om ham disse dagene, ved siden av ny kinesisk litteratur og ”Byen” som tema. Og ikke minst den årlige konferansen om litteratur og psykisk helse. Her gjelder det å velge – og velge bort. Ved siden av meg sitter NRK P2s utsendte. Han ser seg omkring med en misfornøyd mine. –I Molde startet de som seg hør og bør med pomp og prakt. De var stolte av festivalen sin og ville at alle skulle se det. Men hva er dette? Jeg tror de har for mye penger. Det spiller liksom ingen rolle for dem om det kommer folk eller ikke. Arrangementet er allerede finansiert, sier han.

Tom kulisse
Uten sammenlikning for øvrig: Det er ti år siden Lillehammer sentrum ble etterlatt som en tom kulisse i OL-teaterets never ending tour. Men det var et strike-and-run med dertilhørende sjokk og såkalt ”etterbruk”. Litt av et etterbruk! Det lokale biblioteket er stort og fint men har knapt nok råd til å holde åpent etter arbeidstid. Likevel er litteraturfestivalen i Lillehammer landets viktigste. Det skyldes ikke minst en atmosfære sterkt preget av at minst hundre stolte frivillige står på året rundt. Det er mulig det finnes et korps av frivillige i Stavanger. Jeg så dem ikke. At Stavanger sentrum, i motsetning til Oslo, for mitt blotte øye var fritt for tiggere, hverken kan eller skal jeg bruke som et argument mot byen. Det er fristende å peke på at tiggereksplosjonen i Oslo har skjedd paralellt med at det produseres mindre og mindre av varig verdi der. Likevel: Det er liksom så rent i Stavanger, så velorganisert, så underligt…
–Eller kanskje det bare er den sør-vestlandske beskjedenheten? sier NRK-mannen. –Psst, bare begynn, hvisker de. Ikke lag noe nummer av det, bare begynn…

Men neste dag står bibliotek-og kulturhussjef Trond Lie og ser utover Atlantic Hall. Folk sitter tett rundt bordene som står spredt utover hele den svære hallen. Det er konferanse om litteratur og psykisk helse. ”Kven eig vitet?” heter årets konferanse, den fjerde i rekka. I år kunne arrangørene by på alt fra den stillferdige men intense Knut Olav Åmås som foredro om sin nylig biograferte Olav H. Hauge til Vigdis Hjort som diagnostiserte seg selv i fri utfoldelse og full offentlighet. Professor Eva Lundgren proklamerte at hun var kommet til sine egne og foredro ironisk om ”mannsmakt og motmakt” mens psykolog Per Isdahl snakket om det han kan best: Menn som slår. –Se hun som setter seg der, sier Lie. -Hun er fra helseseksjonen i kommunen. Hun har trukket med seg hele det bordet der. Hun sier at hun gir blaffen i at dette ikke er direkte matnyttig for dette skal de bare ha med seg hvert år. Det syns jeg er ganske flott, sier Lie stolt. At det hvert år blir avholdt en sånn konferanse må være Kapittel-festivalens scoop og noe å bygge videre på!

Gangfart
”Kapittel 04” trengte litt tid på seg til å komme opp i gangfart. Det kunne kanskje også skyldes at det for en utenforstående trengtes en god del navigering i programmet før de enkelte temaene utkrystalliserte seg: Fløgstad, Kina, Byen. Men hva er viktigst? Det fikk vi ikke noe signal om. Men det trengte vi kanskje ikke? Vi er da ikke skolebarn heller! Likevel: Programmet skal ”selges”. Også et reellt og potensiellt festivalpublikum er reelle og potensielle kunder. Til tross for programmets høye kvalitet ble det litt utydelig det hele. Å arrangere festival er en krevende balanseøvelse: Det skal være lokalt og nasjonalt, bredt og smalt, underholdende og seriøst. For en utenforstående kan det se ut som Kapittel-festivalen nå er klar for å ta enda et skritt videre. Men det skjer kanskje allerede til neste år?