Karnevalet i Göteborg

Tanken på store menneskemasser…

av Chris Erichsen

…som strømmer inn i store haller og flokker seg rundt biler, båter, byggevarer, klær, mat, leketøy, datautstyr, fotoapparater, kjøleskap, baderomsdingser, fiskestenger eller bøker har holdt meg unna de såkalte messene. Jeg har aldri i mitt liv vært på en messe (bortsett fra i kirken), før nå. Og jeg angret straks jeg ankom Messehallen i Göteborg: Stort, støyende, flimrende, forvirrende. Digre og enda digrere salgsplakater, priskrig på bøker, lange køer for å få en signatur og et hyggelig ord fra Jan Guillou, opplesninger, debatter og vitnesbyrd via mikrofoner, kabler og høyttalere overalt, samtidig.

Det ante meg.

Etter at den norske bokmessen ble redusert til et årlig telt i paradegata i hovedstaden har bokmessen i Göteborg (som til alt overmål heter ”Bok og bibliotek”) gjenvunnet sin tiltrekningskraft, til tross for den labre norske satsinga.

I år ble den arrangert for 20. gang. Litt statistikk forteller om dimensjonene (tallene fra startåret 1985 i parantes):

739 utstillere (88), 450 seminarer (28), 11.668 kvadratmeter (1.500), 108.542 besøkende (5.000), 1.173 akkrediterte journalister (138), alt i løpet av 4 dager.

Men noen lærer best av å kaste seg uti det, som det heter. Og ganske riktig: Gradvist ble de enkelte elementene, til tross for sitt enorme antall, synlige – overraskende fort for en urutinert publikummer som meg. Stikkordet er: Forskjellighet, variasjon. Store og små forlag, kommersielle mastodonter, idealistiske undergrunnsforlag, små sære litterære selskaper på rad og rekke, religiøse organisasjoner, solidaritetsorganisasjoner og ikke minst – og ikke overraskende: Finland, som – i motsetning til Norge og Danmark – fryktløst kaster seg og sine produkter ut på den ene internasjonale arenaen etter den andre. Og midt oppi det hele: den lille organisasjonen Nordbok med litteraturviter Jenny Fossum Grønn og tidligere bibliotekdirektør Asbjørn Langeland i spissen. Nordbok står for ”Nordisk litteratur-og bibliotekkomité”. Den sorterer under Nordisk ministerråd og har som formål å styrke utbredelsen av nordisk litteratur og fremme biblioteksamarbeidet i Norden.

Sprekt program
Det høres kanskje lite litterært og ditto byråkratisk ut. Men Nordbok hadde et lite og overraskende sprekt program å by på: ”Norden extremt” var en sesjon med tre ”ekstreme” forfattere; grønlandske Kristian Olsen aaju, samiske Inger-Mari Aikio Arianaick, begge nominert til Nordisk Råds litterturpris og danske Nicolaj Stochholm. Det er ikke lett å formidle litteratur i en halvmørk konferansesal med susende lufteanlegg hvor deltakerne får tildelt 45 minutter i panel på rad og rekke bak et bord oppå en scene. Ikke akkurat Bokbadet! Men Jenny Fossum Grønn maktet likevel å tydeliggjøre deltakerne: Olsen aaju med sin ”arktiske blues” slik Fossum Grønn beskrev hans grønlandske og universelle poetiske betraktninger, Inger-Mari Aikio Arianaick med sine samiske nesten-haikudikt og Nicolaj Stochholm hvis ekspressive, nesten voldsomme poesi ble framført så lavmælt at han nesten ble overdøvet av lufteanleggets motor.

Nordbok står også bak det årlige tidsskriftet ”Nordisk litteratur”, en slags nordisk litterær årbok med en klar, egen agenda: Til kamp for kritikken. Som en parallell til de nordiske litterære priskandidatene hadde redaksjonen nominert ti tilsvarende kritikere som fikk i oppgave å anmelde hver sin priskandidat.

-Mens avisene har aktet bøkene, har bøkene foraktet avisene. Kritikken befinner seg midt imellom, sa redaksjonsmedlem Sindre Hovdenakk ved et seminar i tilknytning til utdelingen av prisen til beste kritiker. Han siterte nylig avdøde Steinar Hansson som beskrev journalisten og forfatteren som ”skriftens Kain og Abel”. –Kritikken befinner seg midt mellom litteraturen og journalistikken, mellom det høye og det lave, sa Hovdenakk som manet litteraturkritikerne til å bli mer offensive og til å erobre seg en tydeligere plass i offentligheten. Måten det kan skje på er at: –Kain og Abel må bli venner igjen, avsluttet Sindre Hovdenakk.

Den høyst uoffisielle prisen til beste litteraturkritiker gikk forøvrig til Ane Farsethås fra Dagens Næringsliv.

Og mens aktørene i norsk bokbransje kaster kirsebær på hverandre er Göteborg en messe verd.