Kjære redaktør del 19

Fengselsbiblioteket hadde åpnet opp en helt ny verden for meg. Småfugler med brukket vinge trengte min hjelp. For første gang i mitt voksne liv følte jeg meg verdsatt. Jeg hadde begynt å katalogisere som fylkesbiblioteket hadde sagt jeg skulle, men hadde ganske raskt blitt spurt om jeg ikke heller kunne være i skranken. Spesielt når det kom fanger fra lukket avdeling. Jeg smisket meg inn på den unge fengselsbibliotekaren til jeg følte jeg hadde taket på henne. De innsatte var høflige og interesserte. Og imøtekommende. Jeg kjente jeg gledet meg til hvert besøk. Spesielt til Franks besøk. Han var stor og ruvende. Og jeg følte jeg kunne ha forsvunnet inn i favntaket hans og inn i evigheten hvis han bare tok armene sine rundt meg. Hendene hans var grove og svære. Noen burde ta et svart-hvitt bilde av hånden hans med en liten barnehånd inni. Jeg og mange med meg ville gråte av et slikt syn. Ikke mor da. Småkriminell horebukk ville nok mor ha sagt. Frank spurte alltid etter meg når han kom inn i biblioteket. Det sitret i meg hver gang der jeg satt inne på bakrommet og hørte: – Er ikke Magda her i dag? Blikkene våre som møttes. Etter noen uker begynte han å overrekke meg brev. Eller overrekke? Det var i all hemmelighet. De var først korte og informative. Etter hvert mer hete. Og deilige. Følelsene som oppsto i meg mens jeg leste dem var nye og ukjente. En dag kom han bort til meg i biblioteket og lurte på om jeg kunne gjøre ham en tjeneste. Om jeg kunne ta med noe inn til ham. Fra utenfor murene. Det var da jeg kom til å tenke på de tannbørstene. Det hadde tippet over for mor når det kom til tannbørstene. Det store partiet med tannbørster far hadde kjøpt inn i stedet for å kjøpe mat og betale husleie. Geniale tannbørster dog. Det fiffige med dem var at du fylte tannpasta i enden også tøt det ut gjennom busten når man vred på et lite hjul. Han hadde kjøpt et parti med 12 000 slike. Fått nyss om dem gjennom en eller annen snuskete handelspartner. Etter at mor var gått bort, hadde jeg faktisk funnet mange uåpnete kartonger med sånne børster gjemt bort i en krok på loftet. Småkriminell horebukk, det var det mor hadde kalt ham. Den ene gangen vi hadde snakket om ham i ettertid. Mannen som hadde bidratt til min eksistens. Det hadde ikke alltid bare vært meg og mor, selv om det var lett å innbille seg nettopp dette. Lulle seg inn i mors verden hvor det var oss to mot alle. Ingen andre til å stole på. Jeg hadde ofte lurt på hvorfor mor ikke hadde brent det hele opp. Kvittet seg med ham på alle måter. Uansett, børstene kunne komme til nytte nå. Jeg luftet ideen for Frank. Han sa det hørtes ut som en bra plan. Jeg ville innen kort tid bli kontaktet av en av hans venner, sa han. Og riktig nok, ikke mange dagene senere dukket det opp en sky og mager kar med en pakke i hånden. Han ville ikke komme inn på kaffe engang. Jeg hadde mitt svare strev med å få det hvite pulveret ned i børstene. Tre stykker ble det. Jeg gledet meg til å gå på jobb dagen etter. Nynnet fornøyd mens jeg strøk morgendagens antrekk.

Puss, puss, så får du en suss,
Puss så får du en suss
Hver eneste tann,
Med børste og vann
Puss så får du en suss.