Loven vest for Pecos revisited

Publisert Sist oppdatert

Pyromanen Fløgstad slår til igjen

Av Chris Erichsen

Kjartan Fløgstads styrke omfatter langt mer enn at han har levert og leverer skjønnlitteratur som setter spor: Han overlater ikke til kritikerne og litterturviterne å sette denne skjønnlitteraturen inn i en sammenheng. Han gjør det selv.

På 70-tallet, mens ml-forfatterne proklamerte at de skrev for arbeiderklassen, kom Fløgstad, selv fra arbeiderklassen, med noe helt nytt: Et unikt, universellt litterært språk basert på de spesifikke kollektive erfaringene til menneskene i et lite industrisamfunn på vestlandskysten. Et stykke utpå 70-tallet utfylte han dette bl.a. med essayet ”Loven vest for Pecos”, hvor han trakk fram et kulturellt felt som i verste fall var ikke-eksisterende, i beste fall utdefinert som reaksjonært i det herskende politisk-litterære klimaet; den masseproduserte populærkulturen, såkalte b-filmer, krimlitteratur, blues-og rock’n roll-poesien, karnevalet.

Endelig var det noen som forsto hva de av oss som tørstet etter en annen måte å si ting på, forsøkte! For mitt vedkommende (om ikke for Fløgstads): Den opprørske kraften og spontaniteten i punken; kaoset, refrengene som ble gaulet ut av scenestormerne, passet til det bildet Fløgstad mante fram om det karnevaleske, utviskingen av skillet mellom høyt og lavt, og ikke minst mellom scene og sal.

Innflytelse på langs
Det er ikke mange skriftstykker forunt å ha så stor innflytelse på langs, som ”Loven vest for Pecos”. I løpet av noen år var flere av begrepene som Fløgstad etablerte, blitt en del av dagligtalen i akademia og kulturjournalistikken. Ja, selveste Dagbladet brukte et Fløgstad-sitat om nedbrytingen av skillet mellom det høye og det lave, som ideologisk bunnplanke for å begrunne sin nye linje i redigeringa av kulturstoffet: Før inntok billedkunst, skjønnlitteratur, klassisk og ”samtids”musikk – altså høy, ”seriøs” kultur den sentrale dominerende plassen langt framme i avisa, mens pop, rock og annen lavkultur sammen med kjendisreportasjene var forvist til en plass bak sporten et sted. Nå skulle alt smøres sammen i en felles, altomfattende kulturgrøt under henvisning til det kunstige skillet mellom ”høyt og lavt”. Siden fulgte resten av dagspressen etter, sammen med deltidsakademikerne, designerne, moteskaperne og de urbane kafégjengerne.

Jeg har aldri sett Fløgstad kommentere Dagbladets omfavnelse av ham. Han har aldri vært noen ivrig deltaker i det offentlige norske ordskiftet. Som en pyroman har han med stor presisjon plantet sine statements og analyser og deretter trukket seg tilbake og betraktet ettervirkningene.

Nå har pyromanen slått til igjen. På bestilling fra Kapittel 04 har han levert sitt ”Loven vest for Pecos revisited” under tittelen ”Utsette stader – massemedia som kritisk felt”.

Foredraget ble holdt av Fløgstad en mørk septemberkveld for en feststemt forsamling av festivalgjester, med kulturminister Valgerd Svarstad Haugland i spissen. Og han gikk rett på sak, tok opp tråden fra ”Loven…” med å gi oss en vakker historie om hvordan bluessangeren Robert Johnson fra bomullsplantasjene i Mississippi og den tysk-jødiske kulturfilosofen Walter Benjamin dypest sett skrev om det samme. Den viktigste forskjellen var at der hvor den ulærde og rå Johnson hevet sin sorgfylte avskjed med sin elskede på en jernbanestasjon opp til stor kunst, uttrykte den lærde, forfinete Benjamin i den samme situasjonen ”rå og direkte fortviling”. På denne måten stabler Fløgstad, etter mange års tabloid kullkasting og forflatning, slik jeg ser det, sitt opprinnelige budskap på beina igjen.

Rytmisk sanglyrikk
Den største forandringa siden ”Loven…” ble gitt ut er, i følge Fløgstad, at lyrikken – her forstått som den rytmiske sanglyrikken – er blitt allemannseie. Fra Dylan til Eminem, fra Prøysen til Jokke. Og forstår jeg Fløgstad rett er det her, midt i den vidtfamnende populærkulturens heksegryte, at det største potensialet for et alternativt motspråk finnes. Samtidig fryder han seg over at det metriske rimverset tar en salig hevn over det frie diktet. Det rimes i det vide og det brede – over en lav sko, så å si. Han gjør et poeng av at den elitistiske avantgardekunsten aktivt ble brukt og støttet av CIA i sin kulturelle kaldkrig. For mer enn noe annet var det to ting CIA fryktet: Kommunisme og massekultur.

Med andre ord: Fløgstads reviderte utgave av ”Loven…” kan, med enkelte justeringer og oppdateringer, leses som en gjentakelse av og et forsvar for førsteutgaven: ”Det er framleis viktig for klasseherredømmet å vera den høge som kan skilje mellom ”høgt” og lågt, det vil seia mellom Oss heroppe og Dei andre der nede”, sier han.

Han har nok rett. Likevel forundrer det meg litt at han i denne sammenhengen ikke tar enda et skritt videre og i større grad tar opp i seg og reflekterer over hvordan den kapitalistiske dynamikken påfallende raskt og effektivt gjør motspråk til medspråk. Hvordan de farligste tekstene til Prøysen blir gjemt bak en glasur av barne-tv og julekaker. Hvordan opprørsuttrykk blir forvandlet til økonomisk melkeku for kapitalen og blodgiver for det etablerte politiske systemet. Og for den sakens skyld hvordan hans egen ”Loven vest for Pecos” ble brukt til å legitimere ytterligere tabloidisering av Dagbladet.

Men kanskje vi skal lese avslutninga av foredraget hans – i form av et sitat av den engelske 1800-tallsforfatteren William Morris – som en delvis innrømmelse av ovenstående og et forsiktig skritt til siden for å gi andre en mulighet til å slippe til?: ”Eg grunna på koss menneska strider og taper slaget, og den tingen dei stridde for blir verkeleg trass i nederlaget, og når den blir verkeleg viser den seg å ikkje bli slik dei tenkte, og andre menneske må kjempa for det dei meinte under eit anna namn”.

 

Powered by Labrador CMS