Det gjennomsiktige biblioteket

Av Eirik Newth

Nylig innledet den amerikanske forfatterorganisasjonen Authors Guild et søksmål mot dataselskapet Google for massive brudd på opphavsretten.
Foranledningen er det mye omtalte Google Print-prosjektet, som baserer seg på å skanne inn 15 millioner titler uten å spørre opphavsmennene om tillatelse. Selv om saken på langt nær er avgjort, kan vi allerede trekke to konklusjoner: science fiction-ideen om alle bøker på nettet er i ferd med å bli science fact, og vi bør ikke gjøre det på samme måte.

Innskanningen av all litteratur bør ikke overlates til et aksjeselskap alene, men ei heller bør vi skape så harde fronter at private aktører skremmes bort. For saken er jo at Google Print ikke bare besvarer spørsmålet få bokfolk orker å stille – hva i himmelens navn skal vi gjøre med alle de glemte bøkene? – men gjør det på en glimrende måte. Selv om Google Print foreløpig omfatter få bøker, fungerer et besøk på print.google.com som en magisk titt inn det gjennomsiktige biblioteket.

Her trengs en forklaring: Som barn drømte jeg om å kunne gå inn i mitt lokale folkebibliotek og se tvers gjennom alle permene og ryggene, inn til tekstene og illustrasjonene som lå så godt gjemt at ikke engang bibliotekarene visste om dem. Visjonen om det gjennomsiktige biblioteket
(DGB) har vært med meg siden, den har preget mye av det jeg har skrevet og sagt som skribent, og den er en årsak til at jeg er en så varm tilhenger av verdensveven. Veven har jo helt siden starten i 1992 vært totalt gjennomsiktig, søkbar og tilgjengelig.

Når vi skal skape dette tilbudet i Norge (og jeg sier altså når, ikke hvis), må den nåværende biblioteksektoren få hovedrollen. Det er dels fordi Nasjonalbiblioteket m.fl. har lang erfaring med digitalisering, dels fordi bibliotekene ikke kan beskyldes for å ha skjulte økonomiske motiver (ingen vet hva Google gjør med markedsmakten sin om ti år). Men først og fremst må dette skje fordi det DGB i så stor grad vil endre bibliotekarenes hverdag.

En uønsket bivirkning av Authors Guild vs. Google er at vi igjen får inntrykk av at dette bare angår forfattere. Faktum er at forfattere flest vil merke lite til DGB, hinsides økningen i utlån og salg som antagelig vil følge av økt tilgjengelighet. Det er bibliotekarene som vil kjenne trøkket når de ikke bare skal forvalte den synlige litteraturen, men all fag- og skjønnlitteratur som noensinne er utgitt på norsk. Selv om det blir lettere for brukerne å søke etter egne svar på referansespørsmål når alle tekster er søkbare, vil det store kildematerialet gjøre de vanskelige referansespørsmålene langt mer krevende for bibliotekaren.

Salgstallene til nettbutikker som Amazon og iTunes Music Store viser at et stort og lett tilgjengelig utvalg tar fokus vekk fra bestselgerne og nyproduksjonen. Det er ingen grunn til å tro at det blir annerledes med DGB. Når all litteratur er like tilgjengelig, vil balansen forskyves i favør av eldre og smalere litteratur. Det vil gjøre bibliotekarenes formidlerrolle og filterfunksjon – å være den som velger mellom godt og dårlig, relevant og irrelevant – langt mer utfordrende.

Den gode nyheten er at DGB ikke vil være statisk og sentralstyrt, men isteden fungere som levende sentra for lokal innholdsproduksjon. Noe av grunnlaget for denne rollen ble lagt under behandlingen av Åndsverkloven, da bibliotekene fikk rett til å skanne inn glemte bøker og gjøre dem tilgjengelige på skjerm. Den nyutnevnte kulturministeren spilte en sentral rolle på Stortinget da dette vedtaket ble gjort. En av våre jobber fremover blir å minne Trond Giske om hvor visjonær han faktisk var i vår.