Husmoren

Myten lever, og ingen gjør noe alvorlig forsøk på å ta livet av den. De bejublede nøkkelpersonene i informasjonssamfunnet er fortsatt usynlige og uhørbare. Hvorfor?

Av Chris Erichsen

Omtrent slik spurte Suzanne Bancel seg selv etter noen år som biblioteksjef i Seljord og Kviteseid, langt inni Telemark. Og langt borte fra der hun vokste opp, i en forstad til New York, hvor hun som liten pike leste, igjen og igjen i boka ”Snowtreasure” om de heltemodige barna under krigen, i det mytiske landet Norge, langt langt mot nord.

-Follow your dreams, heter det. Og du kan vel si at jeg et stykke på vei har realisert drømmen, sier hun.

Oktobersola spidder oss til kafébordet i sentrum av Bø i Telemark. Her jobber Suzanne Bancel nå som koordinator for utenlandsstudentene ved Høgskolen. Hun kom til Norge i 1982 med en bachelorgrad i historie i bagasjen. 4 år hadde hun brukt på den. 4 år som raskt skrumpet ned til halvannet i det norske utdanningssystemet. Bibliotekhøgskolen fikk duge som kompensasjon, selv om det slett ikke var bibliotekar hun skulle bli. Men det ble hun altså. I det indre av Telemark, hvor hun fortsatt bor, sammen med sine to barn.

”Hustru og moder, metaforer i bibliotekprofesjonen og bibliotekinstitusjonen”, er tittelen på hovedoppgaven som den travle bibliotekaren og alenemoren tvang seg til å fullføre for ett år siden. En 109-siders velskrevet refleksjon over usynliggjøring, sett nedenfra.

-Hvorfor er bibliotekarene så lite synlige?

-Forklaringen på det er sammensatt og mangfoldig, men det viktigste tror jeg er at bibliotekaren – i motsetning til for eksempel læreren – er så lett å unngå! Læreren kan du ikke unngå. Hun setter karakterer, hun bedømmer elever og foreldre. Hun har sin egen arena, klasserommet, hvor hun regjerer. Derfra er det mange kanaler ut i samfunnet. Skolen og lærerrollen er mer eller mindre konstant under debatt, i det store og det små. I motsetning til dette er biblioteket jo enkelt og greit definert – og man kan kanskje si utdefinert – som et møtested som man putter mye rart inn i. Og som noe man dessverre må bevilge penger til.

-Men bibliotekaren har da sin arena?

-Ja, men det er en arena hvor hun er usynlig, hvor hun er fullt mulig å unngå. Biblioteket er et hjem og bibliotekaren er dette hjemmets husmor som på usynlig vis legger ting til rette. I klasserommet er det læreren som er i fokus. I hjemmet/biblioteket er det ikke husmoren/bibliotekaren men brukeren som er i fokus. I biblioteket snakker vi ikke om all jobben som ligger bak. Det hele skal være så naturlig og selvfølgelig. Vi belaster ikke omverdenen med alle timene vi bruker på, frivillig og ulønnet, å trekke om utslitte møbler, sy gardiner, kjøre hundrevis av kilometer for å hente avlagte møbler. Dette er en æressak. Å snakke om det er forbundet med skam. Tausheten er nok også den husmoderlige selvforsvarsstrategien for å beskytte seg mot kritikk.

-Hva legger du i begrepet det myndige menneske?

-Det er et begrep som erstatter det opplyste mennesket, som er foreldet i forhold til de oppgavene vi står overfor nå. ”Opplysning” er tilpasset folkeopplysningsæraen som var basert på en kollektiv tankegang. Nå er det individet som er i fokus. Individet klarer seg sjøl og oppsøker informasjonen på egen hånd, godt hjulpet av bibliotekaren, den anonyme tilretteleggeren.

-Du skriver: ”Intimitet og nærhet som naturlige elementer i kvinnearbeid blir avslørt som en myte når vi ser på bibliotekyrket”. Hva mener du med det?

-Her er det kanskje en viss forskjell på folke og fagbibliotek. Vi gjør jo som vi får beskjed om, henter noe og gir deg det i stedet for å gå inn i en aktiv dialog med brukeren. Vi legger inn en avstand til brukeren ved å avstå fra å flagge personlig smak i valg av litteratur. Og i den tilbaketrukne klassifikasjons og katalogiseringsjobben ligger det i seg selv en avstand. Der er det lov å sette grenser i det grenseløse rommet som biblioteket er. Men det er jo gjerne sånn at jo mer nærhet jo lavere lønn. Det er en kjent sak at i folkebibliotek eksisterer det en større nærhet mellom bibliotekar og bruker. Dette kunne jeg raskt konstatere da jeg gikk fra biblioteksjefstillingen i Kviteseid til en vanlig jobb på gulvet i biblioteket på høgskolen i Notodden: Opp 30.000 i lønn.

-Det sies at grensene mellom folkebibliotek og fagbibliotek er i ferd med å viskes ut?

-Jeg håper det. Men folkebibliotekene vil raskere forstå det, for der er grensene i seg selv i ferd med å viskes ut.

-Begrepet ”Symbolsk vold” (Foucault) brukes ofte i i oppgaven din. Hvordan kommer det tilsyne i bibliotekverden?

-Dette handler om signaler med et innhold som kan bety noe i retning av: ”Du er liten. Du er betydningsløs”, ved for eksempel å stille et lite, nedslitt lokale til disposisjon for biblioteket, ved at mediene så godt som aldri bruker bibliotekarer som autoriteter. Og hvem er bedre egnet enn en bibliotekar til å undervise elever i kildekritikk, men det er automatisk læreren som blir brukt. Den symbolske volden kan også komme til syne ved å framstille bibliotekaren som en aseksuell, streng stereotyp. Hvis du blir framstilt som et aseksuellt objekt er du definitivt ikke verdt noe. Og hvis du setter grenser, sier hysj, ikke liker tegneserier eller Agnar Mykle, da er du automatisk en gretten, gammel tante.

-Du hevder at bibliotekarenes rolleoppfatninger slites mellom maskuline og feminine metaforer?

-Det ser du i den karakteren mange av arbeidsoppgavene har, i spennet mellom det instrumentelle og det holistiske (ansvaret for helheten red anm), mellom avstanden og nærheten til brukeren, mellom begrensning og grenseløshet, mellom valg av litteratur og forvaltning av budsjett. Dette ser du avspeilet til og med i klesstilen: Det er sjelden man ser en superfeminin bibliotekar, eller for den sakens skyld en bodybuilder eller elgjaktmann som bibliotekar.

-Det forundrer meg for øvrig at i en så totalt kvinnedominert bransje er alle pionérene menn. Selv innen helsevesenet finnes det flere markante kvinnelige pionérer. Men hos oss er det menn som opp gjennom tidene har lagt føringene for hvilke oppgaver som har vært viktigst. De har utstedt dekreter, gitt de tusener av kvinnelige bibliotekarene beskjed om hva som til enhver tid har vært viktigst, hvordan de skal oppføre seg osv. Det forteller følgende sitat fra en artikkel av en A. Andreassen i Bok og bibliotek i 1946 mye om: ”Den filantropiske “tante-mentalitet” innen bibliotekvesenet må dødes helt og fullstendig”. Spørsmålet er: Har kvinnene utført sine oppgaver slik de har fått beskjed om, eller har de, i god husmorånd gjort det slik de selv har villet, i det stille? Ingen vet dette helt, for det er gjort så lite forskning på bibliotekaren, sier Suzanne Bancel.