Kompisen min og blodtrykket

Dag Larsen

Det er ikke bare det at kompisen min objektivt sett tilhører middelklassen. Han er også middelaldrende. Inntil nylig trodde han at han var i god form, som ung drev han med fotball og turn. Men en gang landet han på hodet etter en araber-flikk/flakk, og begynte straks etter å spille i band. Han ble en habil gitarist med godt damedrag. Det førte omsider til ekteskap med en bibliotekar som har drevet det til å bli sjefsbibliotekar. Til sammen har de hus, to avleggere og flere årganger av en hund som røyter. Kompisen spiller ennå gitar i band. På hobbybasis. Inntil nylig kalte de seg Safariguttene.
Men idrettsmennesket er helt blåst av ham. I mange år har kompisen min med glede fulgt Jens Bjørneboes devise om at vinteren skal brukes til stillesitting og sigarettrøyking. I sommerhalvåret driver han det i høyden til en fottur på et par kilometer i fjellet og skriver petiter etterpå, der han mener at den norske fjellheimen burde vært nedlagt. Med atskillig grillkjøtt, god sprit og lange skriveøkter som selvstendig næringsdrivende i en utflytende middelklasse, er kompisen min blitt en typisk breddeholder. Dette bekymret ham ikke før han tok en grunnleggende helsesjekk hos Doktor Lommelyktogkorketrekker. Fastlegen er kjent for en konfektspisende kone og adhd-jogging til alle døgnets tider. Under konsultasjonen lente han seg mot kompisen og betrodde ham at det var noe galt med blodtrykket.
– Men det må du jo få gjort noe med, sa kompisen, – du kan jo ikke gå med sånt.
– Det er ingenting i veien med blodtrykket mitt, sa Doktor
Lommelyktogkorketrekker, – det er ditt blodtrykk jeg snakker om.

Det kom som et sjokk på kompisen min. Helsa hadde aldri vært noe problem. Doktor Lommelyktogkorketrekker er kjent for sin fanatiske tro på skolemedisin. Kompisen min pleide å fleipe med at hvis fastlegen hans noen gang skulle bli bura inne, ville det bli på en stamcelle. Nå forordnet legen piller. Blodtrykksmedisin. Doktoren nedla samtidig forbud mot alt fra fjøs, bryggerier og kontinentale vingårder, og krevde lange spaserturer i naturen. Det hjalp ikke at kompisen min sa at den eneste naturen han interesserte seg for, var den menneskelige. Han vaklet hjem. Nå var det slutt. Han visste med sikkerhet at blodtrykkmedisin også fører til en drastisk reduksjon av blodtrykket i svamplegemet. Nå var det forbi med spøkefullt snakk med sjefsbibliotekaren om le petit mort, nå kunne de med stor ro bli stemplet på dødens lånekort.
Ingen var der da han kom hjem. Kompisen la seg i sofaen og gråt. Sofaer i den norske middelklassen er gode for både nødrop og gråt, og empatien mellom kompiser kan føre til telepati, for etter en halv time ringte bassisten i Safariguttene.
– Ligger’u og onanerer igjen nå, ’a? sa bassisten.
– Nei, jeg har fått så høyt blodtrykk, sa kompisen. – Må gå på piller. All glede er
nede for godt.
– Heter de pillene for no’, ’a? sa bassisten.
Med spinkel stemme fikk kompisen fram navnet på medikamentet.
– De derre greiene der har jeg rusla på i fem år uten å merke det minste slærk i
kardangen, sa bassisten. – Du får komma hit. Jeg har no’ skjermkjøtt å by på.

Som det framgår, tilhører ikke bassisten middelklassen. Bassisten er truckfører på et lager og har fem barnløse ekteskap bak seg, alle var fra middelklassen. Sjefsbibliotekaren, som har kjent alle fem, og som har vært med dem når Safariguttene har underholdt med ryttmenablus, har fortalt kompisen at alle fem klagde over at de følte seg som flaskeautomater i samkvem med bassisten, til tross for hans umiddelbare sjarm. Kompisen har aldri trodd på disse kvinneryktene, og mente inntil nylig at sjefsbibliotekaren bare refererte middelklassekvinners drøm om å børte på seg store fillerapper fra arbeiderklassen.
Han ble svært usikker i stua til bassisten. På fjernsynsskjermen var det fullt av kjønnslegemer i voldsom bevegelse, og det ble hoia og stønna og hauka verre.
– Ta en titt eller hva du kaller’e, jeg skal bare en tur nedom puben, sa bassisten og
gikk.
Først ble kompisen både skamfull og flau. Men etter en stund krevde kjødet sitt og han gjennomførte med glans. Etterpå dro han hjem til sjefsbibliotekaren og hentet fram mer fra grøden langt bak prostatablærens mørke hemmeligheter.

Alt dette helsebringende kjønnslivet til tross, er helsa til kompisen min fortsatt et kritisk område. Han går ikke ned i vekt, mosjonerer ikke og mener fortsatt at creme fraiche setter best smak på sausen. Men han har oppdaget at knapt noe er mer patetisk enn rockere over femti, derfor har han fått alle i bandet, også bassisten, til å sitte på barkrakker når de spiller. Da, mener kompisen, ser de ut som de alle kommer fra middelklassen, også bassisten, og alle kan tro at de er akkurat hva de ser ut som. For sikkerhets skyld har han fått bandet med på et navneskifte. Fra nå av heter de ikke lenger Safariguttene, men Blodtrykkameratene.