Magda

Magda er for tiden, av forskjellige grunner, indisponert. I hennes fravær trykker vi en Magda-klassiker til glede for nye lesere.

I fjor høst omplasserte kommunen en ryggsliten hjemmehjelper til biblioteket. Hun kan hjelpe deg i skranken, sa Rådmannen, er så glad i bøker. Jeg mislikte henne fra første stund. Hun smilte og sa ”velkommen” til alle som kom inn. Spøkte med småbarna. Titt-titt. Fant frem bygderomaner til de eldre. Sa det var helt greit at mødrene blottla brystene sine i aviskroken. Satte høstløv i krukker på skranken. Og oppførte seg som en plagsom ekspeditør i en klesforretning – et ”kan jeg hjelpe deg med noe?” til alle. Skjønte ingenting om hvordan et bibliotek fungerer. At det må være måtehold. Jeg har drevet biblioteket mitt i mange år, og man lærer etter hvert brukerne sine å kjenne. For eksempel begynner folk å spørre etter julebøker allerede i oktober. Og julevideoer. Jeg sier de ikke kan lånes ut før etter 1. desember, at de ligger på bakrommet, at noe i systemet gjør det umulig å registrere dem. Unger går i hvert fall på den. Jeg vet at den dagen jeg tar frem alt til juleutstillingen, så vil de ta ting ut av hendene mine, før jeg har fått lagt fra meg noe som helst. Med en gang. Har ikke til å vente. Den omplasserte hjemmehjelperen skjønte ikke noe av dette. Og da maset om julebøker startet, satte hun seg fore å hente frem alt med ”jul” på. Selv om desember var langt unna. Hun pantet flaskene på kjøkkenet, de som sto igjen fra frimerkeklubben. Forsvant til hobbybutikken i lunsjpausen. Kom tilbake med filt i rødt og grønt. Og alle mulige slags andre dumme effekter. Stjerner. Engler. Nisser. Resultatet var som et utspjåket butikkvindu. Barna stimlet rundt henne. Hun lo og sa de måtte være tålmodige. Begynte med høytlesning i biblioteket hver dag frem til julaften, som en slags julekalender. En dag kom kultursjefen innom. Han var så imponert, sa han, lurte på om koret kunne komme og synge julen inn på biblioteket. Beundret alle oppsatsene. Hjemmehjelperen sto der i lyset fra stearinen med et fåret smil om munnen. Enhver vet det er farlig med levende lys på biblioteket. Så mye lett antennelig materiale. Jeg rettet på en nisse. Syntes han burde sitter på den tynne grenen over telysbålet til de Hellige tre konger. Ilden løp gjennom stallen, brente Jesusbarnet, fòr gjennom sleden med Rudolf og de andre. Det ble ikke korsynging i biblioteket denne julen. Neste år gjør vi det som jeg pleier, setter opp juleutstillingen utenom åpningstid. Orker ikke det evinnelige presset. Alle de masete barna. Alle de gribbete barnehagetantene. Den og den og den. Plutselig er det ingen utstilling mer. Alle julebøkene er utlånt og adventstiden er så vidt i gang. Etterpå kommer dog det fine. Den deilige følelsen av å stoppe ropingen til de masete ungene. ”HVOR ER JULEBØKENE?” ”HVOR ER JULEVIDEOENE?” Beklager. Alt er utlånt.