Vi som elsket Danmark

Publisert Sist oppdatert

Det siger blip-båt og gud hvor går det godt
vi har hvad vi skal ha’ af både stort og småt
(Fra ”Blip båt” av Kim Larsen)

Ingen har som Kim Larsen satt ord på det vi forestiller oss er selve Danskheten. Det er noe med å hygge seg med en bajer og holde humøret oppe – mens det går til helvete. Det er noe med frisinn, toleranse, åpenhet, vennlighet. Kort sagt: humanisme, arven etter Georg Brandes. I Danmark vandrer skærsliberne og klunserne langs landeveien med sine fargerike kostymer og smittende humør og bidrar til å opprettholde den økologiske balansen. I Danmark besørger fagforeningene selv utbetaling av arbeidsløshetstrygda. I Danmark har de bøgeskove, himmelbjerget, wienerbrød og Gammel Dansk. For ikke å glemme Christiania! Hvor ellers finner man en hovedstad som i flere årtier har holdt seg med en fristad med egen pusherstreet på siden av resten av samfunnet?

Men treet vokste ikke inn i himmelen. Ikke denne gangen heller.

Kulturkamp
Vi måtte til Danmark for å finne en regjering som satte kulturkampen øverst på dagsorden. Men da den kom i 2001 var det som en rasende vind fra høyre. Nå hadde de fått nok av politisk korrekte smaksdommere med begge beina plantet i 1968. Nå skulle bildet av et smilende, hasjrøykende, lettsindig, tolerant-overfor-alt-og-alle Danmark fjernes, og erstattes av et kristent, fedrelandskjærlig, rent og pent Danmark. Grepet var enkelt og genialt. Mens regjeringspartiene Venstre og de konservative tok seg av den praktiske politikken, tok alliansepartnerne i Dansk Folkeparti, en høyreorientert utgave av Fremskrittspartiet, seg av ideologien. I Danmark hadde de fått noe så sjeldent som kulturpolitikere på høyre fløy, med visjoner. Søren Krarup, prest, forfatter og folketingsrepresentant for Dansk Folkeparti fikk en arena han tidligere bare kunne drømme om. Endelig fikk han ”offentlig” aksept for sin kobling mellom kristendom, fedrelandskjærlighet, rasisme og sin kamp mot de politisk korrekte kulturradikalerne. Og han talte ikke for døve ører. ”Folk flest” hadde nok, med god grunn, sett seg lei på at den kulturradikale venstresida i så mange år hadde fått lov å representere den danske folkesjela. Nå skulle de avsettes. At denne reaksjonen kom akkurat nå hadde antakelig flere årsaker: For det første hadde det kulturradikale hegemoniet glemt å fornye seg. Det var blitt en vane. En livløs dansk institusjon som folk ikke kjente seg igjen i lenger. For det andre var kunnskaps, ideologi og kultur-sektorene plutselig blitt viktige, som i resten av den vestlige verden, og kunne ikke lenger overlates til venstresida.

Grep
Ett grep var å erstatte de mange offentlig oppnevnte, autonome, fagrådene for kunst og kultur med ett sentralt Kunstråd. Et annet var å sette i gang med tiltak som skulle stimulere til privatisering av kulturstøtten. Et tredje var å etablere nasjonale kulturkanoner. I 2006 skal et regjeringsoppnevnt (!) utvalg fortelle danskene hva som er de tolv beste danske verkene gjennom historien innen henholdsvis billedkunst, arkitektur, design og kunsthåndverk, film, scenekunst, musikk og litteratur. Og ikke minst: Alt dette danner bakteppe, kulisser og akkompagnement til en drastisk innstramming i politikken overfor innvandrere og asylsøkere.
Står vi dermed overfor et paradigmeskifte i dansk kulturpolitikk og åndsliv i vid forstand? Et skifte som det er all grunn for oss å forholde oss til, gitt vårt nære forhold til Danmark? Er offensive fremskrittspartipolitikere som Anette Wiig Bryn i Oslo og Ulf Erik Knudsen på Stortinget varsler om noe av det samme? Eller skal det mer til? Kultursosiolog Peter Duelund ved Københavns Universitet mener at endringen er dramatisk og skremmende. Finn Vester, formann i Dansk Bibliotekforening, mener tvert imot, at det for det meste dreier seg om spillfekteri. Professor i kulturpolitisk forskning ved Høgskolen i Telemark, Per Mangset, ser beslektede utviklingstrekk i norsk kulturpolitikk, men mener at det ikke er grunnlag i norsk tradisjon for en liknende utvikling.
Det kan kanskje illustreres av følgende sitat:
”I Norge har I to sprog: Norsk og nynorsk. Det har vi osse. Dansk og Gammel Dansk” (Fotballspilleren Preben Elkjær i TV-reklame for Gammel dansk)

Chris Erichsen

 

 

Powered by Labrador CMS