FRA HUKOMMELSESINSTITUSJON TIL KUNNSKAPSALLMENNING

Kan Jon Birger Østby og bibliotekreform 2014 matche Haakon Nyhus og bibliotekreform 1902?

Ragnar Audunson

Bibliotekreformen av 1902 brakte for en stakket stund norsk bibliotekvesen fram i første rekke i nordisk og europeisk biblioteksammenheng. Vil den utredningen som ABM-utvikling den 25. september overleverte kulturministeren på tilsvarende vis bli en løftestang for norske bibliotek generelt og folkebibliotekene spesielt? Vil den bidra til å bringe norske folkebibliotek opp på det nivået vi finner i Sverige, i Danmark og i Finland?

I en kronikk jeg skrev i 2005, stilte jeg nettopp det spørsmålet. Jeg var ikke udelt optimist. Men utredningen ABM-utvikling har lagt fram, er i mangt en positiv overraskelse. Den legger et godt grunnlag for en bibliotekpolitikk for det flerkulturelle og digitale samfunnet. Det kan bli en viktig løftestang for bibliotekene, eller riktigere: Det kan gi det norske samfunnet den løftestangen som et godt og velutviklet bibliotekvesen representerer og som det flerkulturelle kunnskapssamfunnet trenger.
 
Går det som ABM-utvikling legger opp til, vil den alminnelige bibliotekbruker om få år kunne gå inn på et hvilket som helst universitets- eller høgskolebibliotek og få akkurat det samme tilbudet og akkurat den samme bibliotekfaglige veiledningen som studentene og de faglig ansatte tilbys.  Norgesbiblioteket er betegnelsen ABM-utvikling bruker på det sømløse nettverket som en tar sikte på å utvikle. Mens dagens biblioteklov omfatter folkebibliotekene og sikrer fri og gratis tilgang til de ressursene folkebibliotekene rår over ”for alle som bor i landet”, legger utredningen opp til at en ny biblioteklov som sikrer allmennheten til de ressursene som hele det nasjonale biblioteknettverket rår over, skal være vedtatt i løpet av 2010.

VERDIGRUNNLAG
Hvordan vil et slikt samarbeidende biblioteknettverk fungere? Det vil i stor grad avhenge av hvilket verdigrunnlag som legges til grunn. Her ligger det et potensial for konflikt og spenninger. Selv om bibliotekfeltet som helhet har allmenn tilgjengeliggjøring av kunnskap og kultur som sitt felles adelsmerke, er det forskjeller i verdigrunnlaget mellom for eksempel folkebiblioteksektoren og fag- og forskningsbibliotekene. De politiske verdiene knyttet til bibliotekene som redskap for demokrati, kulturformidling og lik tilgang til kunnskap og kultur er det først og fremst folkebibliotekene som har stått for. Selv om slike verdier også er en viktig del av fagbibliotekenes grunnlag, har disse bibliotekene i større grad hatt en instrumentell begrunnelse knyttet til moderinstitusjonens arbeidsoppgaver. De skal være instrument som bidrar til å effektivisere utdannings- og forskningsvirksomheten ved moderinstitusjonene. I en tid preget av markedstenkning og New Public Management kunne en frykte at bibliotekenes verdibaserte begrunnelse skulle vike for en mer instrumentell tenkning. Det er betryggende og gledelig at utredningen i så stor grad som den gjør, tar utgangspunkt i og videreutvikler folkebibliotekenes politiske og verdibaserte begrunnelse og legger det til grunn for biblioteksektoren som helhet. – Bibliotekene representerer noen grunnleggende verdier hvor tilgang for alle til informasjons- og kunnskapskilder, ytringsfrihet, kulturelt mangfold og kulturens egenverdi står særlig sentralt, slår meldingen fast. Meldingen slår likeledes fast at biblioteksbegrepet er robust. Det har mening og innhold også i en digital verden. Det er ikke – slik leser jeg meldingen – nødvendig å erstatte det med moderne termer som kunnskapssenter, læringssenter, informasjonssenter, begrep som virker innskrenkende og ikke klarer å fange opp den kompleksiteten bibliotekene står for – en kompleksitet som er selve grunn. Ved Høgskolen i Oslo gjennomfører vi for tida i samarbeid med Universitetet i Tromsø og Arkitekthøgskolen et forskningsprosjekt om bibliotekets rolle som møteplass. De første empiriske funnene understreker nettopp kompleksiteten i de møtene som finner sted i biblioteket: Biblioteket er et torg, hvor en eksponeres for samfunnet i alt dets mangfold. Det er en moderne melkerampe eller vannpost der en får informasjon om hva som skjer i lokalsamfunnet og treffer på naboer og venner. Det er en arena for høyintensive møter der mennesker går sammen med venner og kolleger for å arbeide med en felles interesse eller oppgave. Det er en del av den offentlige sfæren. Hver sjette respondent oppgir å ha vært på møter i biblioteket. Slik kunne vi fortsette. Kompleksiteten gjør at ulike møter kan gli over i hverandre. Det gir bibliotekene et unikt potensial for integrasjon og læring på tvers av tilhørigheter.

FYSISKE MØTEPLASSER
Men hva betyr en tilpassing av bibliotekenes verdigrunnlag til en digital og flerkulturell tid? Det reflekterer meldingen over:

• Det betyr at det blir en viktig oppgave for bibliotekene å gi menneskene tilgang til digitalt materiale. En ABM-portal og realisering av prosjektet norsk digitalt bibliotek er viktige satsinger i så måte.
• Men – paradoksalt nok – i en digital og flerkulturell tid øker også bibliotekenes betydning som fysiske møteplasser:

• Digitaliseringen både muliggjør og nødvendiggjør livslang læring. Slike læringsprosjekter gjennomføres ofte som individuelle prosjekt på det tidspunkt, i det tempo og på det stedet som passer den enkelte. Men læringsprosesser er sosiale. Det gjennomsyrer alle utdanningsreformer fra grunnskole til barnehage. Det er en konflikt mellom erkjennelsen av læring som en sosial prosess og det at vi kan ta utdanning på det tidspunkt, det sted og i den farten som passer i våre individuelle livsprosjekt.  Da kan bibliotekene være møteplasser som kompenserer for fraværet av læringskollektiv som preger de individuelle læringsprosjektene. Denne delen av bibliotekenes rolle blir understreket i meldingen.
•  Framveksten av det flerkulturelle samfunnet krever møteplasser hvor vi kan bli synlige for hverandre på tvers av kulturelle tilhørigheter. Bibliotekene som en møteplass som både kan fremme integrasjon og ulike gruppers mulighet til å leve ut sin kultur framheves også i meldingen. Her kunne jeg ønsket meg en dypere diskusjon av hva integrasjon i en flerkulturell tid betyr? Hva skal man integreres til? I denne spalten i juninummeret av Bok og Bibliotek argumenterte jeg for at utfordringen er å integrere alle som bor i Norge i den flerkulturelle konteksten som er Norge i dag. Mennesker med ulike kulturelle plattformer, fra Hege Storhaug til islamske imamer, må integreres i og akseptere den flerkulturelle konteksten. Der bibliotekene i forrige århundre var redskaper for å bygge felleskap med utgangspunkt i likhet og én kulturell kanon, er oppgaven nå å bidra til samfunn og fellesskap med utgangspunkt i ulikhet.

• Det betyr at borgerne skal ha tilgang til personale som kombinerer høy faglig kompetanse med dyp forankring i det verdigrunnlaget bibliotekene skal representere. At meldingen fokuserer så sterkt på kompetanseutvikling og ikke minst at det legges opp til en ny satsing på bibliotekforskning i form av et nytt forskningsprogram, er dermed svært positivt.

Meldingen gjør bruk av bildet kunnskapsallmenning når bibliotekenes oppgave skal beskrives. Det er et interessant skifte i metaforbruk sammenlignet med stortingsmeldingen fra 2000 som la grunnlaget for etableringen av ABM-utvikling. Der var en opptatt av det en kalte samfunnets hukommelsesinstitusjoner – arkivene, bibliotekene og museene. Men enhver som besøker et dynamisk og levende og myldrende folkebibliotek som er plassert midt i lokalsamfunnet eller et universitetsbibliotek som står plassert midt i universitetets utdannings- og forskningsvirksomhet, vil se at vi har å gjøre med noe langt mer enn en hukommelsesinstitusjon. Metaforen kunnskapsallmenning er et langt mer fruktbart utgangspunkt for å utvikle bibliotekpolitikk.

KONSOLIDERTE BIBLIOTEK
Men hvor skal vi ha tilgang til det sømløse bibliotektilbudet og de møteplassene som meldingen legger opp til? Skal vi ha bibliotek i hver kommune slik dagens biblioteklov forutsetter, eller skal bibliotekene konsentreres i større enheter. Det vil ganske sikkert bli det store debatt- og konflikttemaet i forbindelse med meldingen. Det legges opp til såkalte konsoliderte bibliotek – et motebegrep som vi kjenner fra museumsreformen. Skal brukerne få den profesjonelle veiledningen de har krav på, bør kravet være 6 til 8 årsverk i det enkelte bibliotek, i følge meldingen. Bibliotek med færre en fem årsverk, må ”konsolideres” med andre bibliotek. Det kan bety en dramatisk reduksjon i antall lokale bibliotek. I et fylke som Finnmark vil det bli 3-4 konsoliderte bibliotek. Hordaland vil få en fem-seks bibliotek i tillegg til Bergen.  Grupper som barn og eldre er lite mobile, og skal biblioteket være en møteplass i lokalsamfunnet må det befinne seg i lokalsamfunnet. Nå sier riktignok meldingen at konsolidering ikke betyr at ABM-utvikling legger opp til en reduksjon i antallet bibliotekenheter, men den beslutningen er det i siste instans kommuner med presset økonomi som tar. Det er en åpenbar konflikt mellom de ulike kvalitetskravene som må stilles til en tidsmessig bibliotektjeneste. Skal biblioteket være tilgjengelig for alle og fungere som møteplass i lokalsamfunnet, kreves det nærhet. Skal vi ha tilgang på gode åpningstider, et bredt medietilbud og høy faglig veiledningskompetanse, er det åpenbart at mange norske kommuner er for små til å bære et forsvarlig tilbud i så måte. Må vi gi slipp på møteplassen og nærheten for å få bredde i tilbudet og faglig kompetanse eller omvendt?  Én måte å hogge over den gordiske knuten på, som meldingen ikke diskuterer, kan være å flytte ansvaret for bibliotektjenestene fra kommunene til fylkeskommunen eller det regionale nivået som kommer til å etterfølge fylkeskommunen, på samme måte som dette nivået har ansvaret for drive et desentralisert og lokalt tilgjengelig nettverk av tannklinikker. Da kan en utforme en helhetlig regional bibliotekplan med ulike bibliotek som kan dekke ulike brukergruppers behov. En kan overføre prinsippene fra biblioteknettverk i storbyer med hovedbibliotek, filialer og utlånsstasjoner til regionene. Det stimulerer ikke konsolideringsmodellen uten videre til.