Kompisen og drømmene

Prosesjoner er en borgerlig sak. Folk fra vanlige kår går ikke i prosesjoner, for der går man ikke, der skrider man. Bare se når folk fra middelklassen jåler seg til med polonaise, sier Kompisen. Da blir de både blåruss og cerebrale.
            Men her ei natt drømte altså Kompisen om en prosesjon. Den var ikke særlig oppsnørra. Det var en kjede av fillepellere, bagladies og folk med kartonger i stedet for klær. De honka og gikk på skeive bortover en støvete vei. De virra og kasta med huene, de sikla og stønna. Og de hadde med seg noen rare dyr. Maurslukere og tapirer, spastiske sjøløver og dronter. To småtasser med junkiekit og joggebukser gikk først og spilte så skjørt på blikkfløyte og stikksag. Prosesjon halta sakte forbi Kompisen, som sto i veikanten med blokk og blyant. Han forsøkte å skrive ned detaljene i det han så, men bokstavene ble bort etter hvert som han skrev dem.
           
Kompisen våknet og funderte. Hva var det han hadde sett? Hva betydde denne prosesjonen av utslåtte, mystiske individer og fjerne dyr? Og skriften som forsvant, den detaljerte dokumentasjonen som ble oppløst i eget kjølvann, var det virkelig for at han ikke skulle få med seg noe, eller var det motsatt, at den forsvant for at han skulle huske det? Var drømmen et kryptogram fra gjømmer i sjela hans, mørke alkover og støvete kott som han ikke ville vite om?
            Så kom han på at drømmen kunne være en nødvendig motsats til hans ryddige liv i middelklasseland.
Faktum er tross alt at Kompisen bor i Norge, et samfunn som inntil 1990-åra var så homogenisert at folk kunne ta seg råd til å skumme fløten av hverandre. Norge var ei jodlende lita seter i dalstrøka innafor i denne verden, ei ukjent lita solfylt og velduftende glenne med grønt gras og et næringsliv som bare preika om fri konkurranse, men som stort sett ble drevet på statsstøtte. Det var ikke stor forskjell på budeiene fra Soria Moria og kuguttene fra Berget Det Blå der oppe i Norgessetra. De hadde det på det jevne, og det skyldtes Marshallhjelp og Arbeiderpartiet. Men det var før, da landet var så far out at bare USA hadde hørt om det. Så begynte kverna å male på havsens bunn, Norge begynte å bli ondt, og dermed et land i verden. Talende nok ble Stavanger en av de viktigste byene i landet. Fire rogalendinger, mener Kompisen, høres jo ut som en måkeflokk. At det ble en sånn by forteller alt om Norges tilstand, mener han. Men det er ingen forklaring alene på at den norske middelklassen vokste seg så stor at den ble sin egen fiksjon. Imidlertid er det er den logiske glidelåsen i Kompisens hode, som kan lukke seg behagelig over de vanskelige forklaringene når han innleder en dialog med sin elskede Sjefsbibliotekaren.

Hun holder audiens i godstolen i stua med et glass rødvin i hånd, like før skjønnhetssøvnen, straks sporten starter i teve. Sjefbibliotekaren pleier å nikke ettertenksomt til Kompisens kveldsbetroelser. Hun har hørt dem mange ganger, og sant å si interesserer det henne like mye som norsk lyrikk etter Herman Wildenwey. Derav den ettertenksomme nikkinga, som hun bruker når hun vil arkivere Kompisens formodninger i den rikholdige samlinga på samlivets lager. Men da Kompisen dro opp drømmen om opptoget, ble Sjefsbibliotekaren urolig. Hun liker at drømmer har en viss gjenkjennelig struktur, og nå følte hun et ubehag.

1. Jeg liker ikke det der med skriften som forsvinner straks den er skrevet, sa hun.
2. Men det forteller jo noe om norsk middelklasse, sa Kompisen. – Vi vil ikke være

ved at verden er uryddig og at alt er forgjengelig.

1. Ikke biblioteket, sa Sjefsbibliotekaren. – Der er det klasseløst og orden på

sakene. Ingenting blir borte på biblioteket. Drømmen din er svært urovekkende. Det er som du vil gi avkall på alt vi har opparbeidet.

1. Jeg vil vel ikke det, sa Kompisen.
2. Det skal være et seminar snart, sa Sjefsbibliotekaren drømmende. – Om

bibliotekene. Jeg må nok dit.

1. Jeg begynner å bli redd for å drømme, sa Kompisen.
2. Du skulle vært på seminarene, sa Sjefsbibliotekaren. – Da slutter du å drømme.
3. Begynner ikke dette å bli veldig trist, sa Kompisen.
4. Jo, sa Sjefsbibliotekaren. – Det er så trist atte.

Samtalen, slik den er gjengitt her ord for ord, viser at folk i den norske middelklassen er unnlatelsessyndere. Kompisen og Sjefsbibliotekaren vil helst unngå å spørre hvorfor de hvorfor de blir sittende igjen med redsel for det metafysiske og den mentale kastraksjonen som må til for å klamre seg fast i middelklassen. Etter hvert ség dette inn i Kompisen. Og natta senket seg over huset hans i Norge. Og dystre drømmer om fillepellere i trøstesløse prosesjoner ventet. Alt slikt som gjør livet verd å leve. Alt som må til for å få bekreftet at han og hans har det tryggest i verden. For han tilhører en klasse som enn så lenge holder landet sammen. For å få til det, må verdens forunderlighet bli glemt straks det er notert.   

Dag Larsen