Leder: Ny retning i kulturpolitikken?
Det tok lang tid før kulturminister Trond Giske satte av noen minutter til å møte ABM-utvikling for å ta imot den lenge etterlengtete bibliotekutredningen. Overrekkelsen skjedde i ministerens eget departement, slik at han hadde kort vei – og tid – til sine andre gjøremål denne dagen. Samtidig, ti minutter unna, i et konferansesenter på Aker brygge, ble konferansen Med brukeren i fokus, arrangert i samarbeid mellom ABM-utvikling, Nasjonalbiblioteket og flere andre aktører. En konferanse Giskevar invitert til. Det murres nå i sentrale miljøer over kulturministerens angivelig manglende vilje til til å stille opp på slike konferanser, mens han tilsynelatende bruker all sin tid på å vandre opp og ned røde løpere med andre kjendiser.
Joda, Trond Giske legger ikke skjul på at han er kompis med Ari Behn. Men langt viktigere enn det er det at mange mindre kulturaktører på grasrota ikke kan få rost kulturministeren nok. For første gang på lenge opplever de at en minister tar seg tid til å lytte til dem, noe som også er synlig i årets statsbudsjett.
Dette likner et bevisst valg fra Giskes side. Det er grunn til å anta at embetsmannsveldet i departementet nå har fått seg et skudd for baugen. Endelig har Norge fått en kulturminister.
Trenden de siste årene har gått i retning av å styrke store, sentrale, tunge institusjoner. ABM er en av disse, og er langt på vei et produkt drevet fram av departementets grå eminenser, med Stein Sægrov i spissen og Norsk Bibliotekforening på slep. Et statement som den nye organisasjonens ledelse har flagget ivrig er at nå er det slutt på tiden da man gikk bak og gjetet sauene. Tiden var nå inne til å gå foran og lede flokken. Det er ikke sikkert at Trond Giske er enig i det. Mye tyder på at han nå vil gå de sentrale institusjonene nærmere etter i sømmene. Kulturrådet og Nobels Fredssenter har allerede fått smake hva dette betyr. Nå står ABM for tur.
Den nylig framlagte bibliotekutredningen, også kalt ”Bibliotekreform 2014”, er naturligvis preget av den tankegangen som ligger bak de siste årenes institusjonalisering. Utredningen har stimulert til en etterlengtet og interessant debatt, hvor to hovedposisjoner skiller seg ut: Det man kan kalle bibliotekeliten er i stor grad positiv, slik det framgår av enqueten inne i bladet, mens uttalelsene fra grunnplanet (se spalten til høyre) er skeptiske, bekymrete og preget av galgenhumor. Til tross for de mange gode tankene og forslagene som er lagt fram i den godt gjennomarbeidete utredningen, så inngår disse reaksjonene i et velkjent mønster som har fulgt utredningen siden det ble kjent at folkebiblioteksektoren var underrepresentert i referansegruppen. Og dette er et problem som rir så vel utredningen, som for eksempel Norsk Digitalt Bibliotek, og for den sakens skyld hele ABM-utvikling; nemlig den manglende forankringen i de lokale miljøene, de som utgjør den egentlige biblioteksektoren. Kanskje det er dette som gjør at ABM-direktør Leikny Haga Indergaard kan si følgende, uten å ta seg selv i det: ” – Vi vil ikke ha færre bibliotek, men vi vil ha større bibliotek. Vi skal ikke legge ned de små for å samles i de store. De små skal være en del av de store” (side 34). ”Krig er fred!”, skrev George Orwell. «Uvitenhet er styrke!».
Hvis det stemmer at Trond Giske er i ferd med å styre fokuset i kulturpolitikken vekk fra de sentrale institusjonene og over mot det mangfoldige landskapet av kulturelle og kunsteriske ytringer, skal det bli spennende å se hvilken skjebne ”Bibliotekreform 2014” går i møte.
Chris Erichsen
