Å minnes med Kjærlighet

– Prosjektet mitt går ut på å minnes livet mitt og de andre i det med kjærlighet, sier Ketil Bjørnstad. Han er halvveis i det han håper skal bli et erindringsverk på seks bind om tiårene vi har bak oss fra sekstitallet og utover. Hittil har han skrevet tre bind.

– Prosjektet mitt går ut på å minnes livet mitt og de andre i det med kjærlighet, sier Ketil Bjørnstad. Han er halvveis i det han håper skal bli et erindringsverk på seks bind om tiårene vi har bak oss fra sekstitallet og utover. Hittil har han skrevet tre bind.

Hjemme hos Ketil Bjørnstad teller jeg minst ti Buddhafigurer, med smått og stort, særlig stort. Fra hvor jeg sitter i sofaen i stuen, ser jeg utover fjorden. Utsikten er fabelaktig, Bjørnstad bor bare noen meter fra fjorden på nedsiden av Mosseveien, et sted man ikke regner med at det er noe hus. Det slår meg at han bor like nær havet og nesten like isolert her som da han bodde på Sandøya utenfor Tvedestrand, vest for Lyngør, hvor han bodde i mange år, som han beskriver i bok to og tre av seksbindsverket. Bortsett fra at han bor rett ved byen samtidig. Kanskje har han oppnådd det beste av begge verdener?

Uansett: Han virker harmonisk. Mild, genuint hyggelig, tilsynelatende like interessert i meg som jeg er i ham. Nei, buddhist er han ikke, sier han smilende, men han er ofte i Bangladesh, for hans kone Catharina Jacobsen kommer fra en familie som stiftet Norsk Bangladeshforening etter krigen med Pakistan. Kanskje trives han bedre i dette tiåret vi er inne i nå, enn han gjorde på jappetiden på åttitallet, som det fremgår av bok nummer tre at han ikke var helt på linje med, tenker jeg. Åttitallet var gult, hevder han i boken om samme tiår – for han ser tiårene i farger. Jeg spør hvilken farge den tiden vi er inne i nå er, og han svarer at den er en slags ubestemmelig rødfarge.

– Jeg ser all tid i farger. Tirsdag er grå, sier han. Jeg intervjuer ham på en torsdag, som er lys og lett gylden. Jeg får fruktte, som er rød, og kake i en ubestemmelig lysebrun farge, torsdagsfarge – selv spiser han ikke noe, som jeg kan se. Han er slank, men ikke radmager. I yngre år led han av spiseforstyrrelser (bortsatt fra at han ikke visste hva det var, for diagnoser som bulimi og anoreksi var ikke kjent da), men ikke nå lenger, forteller han. Han er veldig høy, en nittifire ifølge en av de selvbiografiske bøkene, men litt mindre nå, påstår han – man krymper med alderen. Jeg ser i så fall ikke noe til krympingen, han er fremdeles kjempehøy.

Minner og skriving
– Jeg vet ikke om jeg lever lenge nok til å bli ferdig med alle bøkene jeg planlegger, sier han. Bjørnstad er født i 1952, og da har man, som han sier, levd lenger enn man kan vente å leve.

– Et unødvendig spørsmål sikkert, men er det en sammenheng mellom å ha kommet til skjels år og alder og å skrive sitt liv?

– Jeg tror det. Jeg begynte på den første boken da mor døde, og så døde far ni måneder etterpå. Da er man den eldste. Det startet også litt med at jeg skrev om Mozart i «Veien til Mozart». Da ble det naturlig å se linjene tilbake i mitt eget liv. I Mozartboken skriver jeg om broren min og faren min, og oppdaget hvor lystbetont det var å skrive om dem.

– Har denne gravingen i 60-, 70- og 80-tallet vært en selv-oppdagelse?

– Absolutt. Når du begynner å erindre bevisst, kommer du på mennesker du nesten hadde glemt. I boken om sekstitallet er min barndomsvenn Mads en sentral person. Vi var begge glødende opptatt av politikk, skeptisk til USA og beundret Krustsjov, som jeg syntes lignet på min onkel Birger. Mads døde omtrent da jeg begynte å skrive den første boken, jeg så ham bare noen få ganger etter barndomsvennskapet. Men han lå der, i erindringen, og var en del av det som ble min personlighet. Menneskehjernen er gåtefull. Fortellingen er blitt styrt av hvilke minner som var de mest intense da jeg skrev.

– Du kaller det en roman?

– Det er en roman. Jeg forteller ut fra min erindring, ut fra det som var viktig for meg i hver tidsepoke. Det er ikke noe forsøk på objektiv historieskriving. Det skal være selvopplevd, men ikke selvopptatt. Filosofen Peter Wessel Zapffe skrev en bok med en selvironisk tittel: «Hvordan jeg blev så flink». Å rose seg selv, dét hadde vært selvopptatt! Selv går jeg motsatt vei. Jeg leter etter alle svake punkter. Min hensikt er å undersøke hvordan mikrokosmos – det lille mennesket, jeg selv – forholder seg til makrokosmos, samfunnet.

– Men hvorfor oppdelingen etter tiår? Først en bok om sekstitallet, en om syttitallet, den som nettopp kom ut dreier seg om åttetallet, og etter har jeg forstått at du planlegger tre bøker til. Ens egne svingninger i livet går da ikke etter kalenderen?

– Det virker som media hjelper oss til å huske i skuffer. Vi har tenkt i tiår lenge før min tid, vi har alle forstillinger om tyvetallet, tredvetallet og førtitallet. Men det er viktig for meg å få sagt at jeg er subjektiv historieskriver. Bøkene er sannferdige fordi de er sannferdige for meg. Jeg har alltid hatt notisbøker. Ikke dagbøker i egentlig forstand, men når jeg ser i de gamle notisbøkene mine, husker jeg. I tillegg kommer research, på nettet, i bøker, gamle avisarkiver. Jeg tar med de nyhetene som har preget mitt eget liv. Det er klart jeg ikke kunne skrive bøkene før internett var oppfunnet. Da jeg skrev biografien om Oda Lasson Krogh, måtte jeg gå på Nasjonalbiblioteket og lete og lete. Det kunne ta en halv dag å finne et brev. Men jeg er ikke – understreker han, og nå er han alvorlig – noen Wikipedia-forfatter, slik Morgenbladets Marius Lien påsto, uten å komme med et eneste konkret eksempel. Jeg er altfor glad i papirer og bøker til det. Og til å forme alt i mitt eget språk, selv om jeg selvsagt også kan sample historiske hendelser. Det skulle bare mangle om man ikke kunne gjøre det, i en bok som for øvrig er gjennomgående personlig.

Bohemen
Bjørnstads bakgrunn er så mangfoldig at man nesten må lese alle de nærmere femti bøkene hans og lytte til de over seksti platene hans for å få et overblikk, men her er en kortversjon: Han var vidunderbarn på klassisk piano, kjent i hele Norge, så begynte han å komponere sin egen musikk i sin egen pop-jazz-vise-sjanger. Den mest kjente av de tidlige platene hans er trolig «Leve Patagonia», som alle kjøpte i 1978, og lyttet igjen og igjen på Ole Paus, Radka Toneff, Cornelis Vreeswijk, Lill Lindfors og en masse andre store navn som tolket Kristiania-bohemens persongalleri: Hans Jæger, Oda Krogh, Bokken Lasson og Edvard Munch. Og Jahn Teigen som Ibsen! Musikk, tekst og piano: Ketil Bjørnstad. Bjørnstad skrev romaner, biografier, noe lyrikk, opptrådte med klassiske konserter, ikke-klassiske konserter med eget materiale, tett i tett. Men bohemen slapp han aldri taket i.

– Jeg kan ikke forestille meg at du følger Kristiania-bohemens ni bud selv, med unntak av det første, «Du skal skrive dit liv.» Bud som «Man kann seine Eltern nicht schlecht genug behandeln» ser ut til å passe veldig dårlig. Og det siste, i Hans Jægers pussige rettskrivning, «Du skal ta live a dei», håper jeg passer enda mindre…

– Det niende er ikke noe jeg kommer til å etterape, nei. Skjønt Jæger skrev ikke disse budene selv. Det var Oda og venner som skrev dem som en parodi, i bladet «Impressionisten». Men det er så tatt på kornet at det lyder som om det hadde vært Jæger. Jæger hadde ikke denne formen for humor, han hadde overhode ingen humor, han var dødsens alvorlig. «For sannferdig til å bli en god journalist,» skrev Fernanda Nissen.

– Kan man skrive sitt liv, er det mulig? Hva tenker du om «falske minner» – eller at man kanskje skaper seg en personlighet og selvbilde ved å gi noe av det man ha opplevd spesiell vekt? Alle redigerer vel fortiden sin litt?

– Jeg ikke er så opptatt av identitet som mange andre ser ut til å være. Jeg er opptatt av det å stå i livet. Knausgårds romanverk er langt mer introspektivt enn mitt. Jeg undersøker hvordan samfunnet har vært med på å forme meg, derfor disse stadig påminnelsen av hva som foregikk i norsk og internasjonalt samfunn og politikk i hver periode jeg skriver om. Men jeg synes også at et element som gjorde Knausgård så god, var hans absolutte sannferdighet. Jeg har ingen grunn til å redusere eller forstørre ham. Knausgård er en veldig begavet forfatter som har hatt en eventyrlig suksess – som jeg tror alle andre forfattere unner ham. Men hans fullstendig hensynsløse utlevering av sine nærmeste er uansett problematisk for meg. Og det skremmer meg at så mange forfattere følger i hans spor. Man kan være sannferdig uten å måtte utlevere så direkte og rått.

– Du begynner bok nummer én, den om sekstitallet, med et frampek hvor din mor dør. Knausgård begynner sitt verk med at faren hans dør. Er det en forbindelse?

– Jæger har vært et større forbilde. Jeg leste Hans Jæger første gang tidlig på syttitallet, både «Fra Kristianiabohemen» og triologien som begynner med «Syk Kiærlihet». Han skrev den kanskje beste bekjennelseslitteraturen i Norge, og han er fremdeles sterkt underkjent. Munchs hemmelige notater har også vært en viktig inspirasjonskilde for meg. Munch skrev mer enn 20 000 sider. Skisser, dikt, betraktninger, romanutkast. Kun «frisinnede menn» skulle få lov til å lese etter hans død, sto det i testamentet hans.

Skammen
Et av de mest påfallende trekkene i Bjørnstads bekjennelseslitteratur er hvilken plass han lar følelsen skam få, ikke minst i boken om 80-tallet. Fiksjons-Bjørnstad skammer seg mest over seg selv, ser det ut til. Over at han er tykk (det var tidligere, på 60-tallet, da han var ung lubben og bråbegavet klassisk pianist). Han skammer seg over at han ikke skjønner hva han skal ha på seg, hvordan han skal oppføre seg i sosiale situasjoner og hvor mye drikkepenger han skal gi på dyre hoteller i London og Paris. Han forteller en god del om hvor dum han føler seg. Hvor liten, hvor uverdig. Romanutgaven av Bjørnstad sjekker stadig inn på mye dyrere hoteller enn han har råd til fordi han har en forestilling – tåpelig innrømmer han – om at han må gjøre det for å leve opp til forventningene i miljøet han gjerne vil tilhøre. Her er en typisk passasje:

«For jeg hadde jo allerede begynt å fisle med disse menneskene, prøvde å gjøre meg hip og urban. Hadde justert tøyet bort fra de hjemmestrikkede genserne, gått inn i min første Matinique-butikk og kjøpt både bukse og skjorte i mercerisert bomull. Hver gang jeg var i Oslo, ønsket jeg å henge med dem, bli en del av det gode selskap, den nye Profil- gjengen, men i musikkens verden. De lot seg ikke henge med. De kunne avsløre en spyttslikker på mange mils avstand. «Ål i en bøtte med schnørr,» som en av dem sa.»

Eller, som her i et avsnitt om venninnen og kollegaen Lill Lindfors, som han beundrer nesten like mye som han beundrer bestevennen Ole Paus. Begge to skildres som født kule. Slike mennesker som fikser alt og aldri dummer seg ut:

«Lill var en slik person som jeg så sterkt selv ønsket å være. En som hvilte i seg selv, som ikke maste for å forstå eller bli forstått, som ikke virket ødelagt av sin egen karriere, all berømmelsen som hadde kommet med de vanvittige salgssuksessene og revyene sammen med de største komikerne og scenepersonlighetene i Sverige. Det var en ro rundt henne som jeg selv aldri hadde. Hun lette ikke etter kontroll, for hun hadde den, …»

– Hvorfor denne selv-skammen? Det kan neppe være noe du er blitt preget av på grunn av oppdragelsen for du beskriver jo barndomshjemmet som godt og trygt?

– Jeg var nær begge foreldrene min. Men som liten husker jeg godt at jeg var livredd for at de skulle skille seg. Kanskje kom noe av usikkerheten av det. Jeg hadde alltid en følelse av at jeg var en brikke i et spill. Jeg var redd for mye som barn. For naboens hund, for den kalde krigen. Far tok boren min og meg med på møter i «Nei til atomvåpen» og vi sto der og hørte appeller og skjønte at verden kunne gå under. Hvis jeg hadde hatt en virkelig traumatisk barndom, med overgrep, hadde jeg kanskje ikke kunnet skrive om det.

– Det er så mye om dyre ting og dyre leiligheter og dresser og luksus – alt det jeg ikke forbinder med deg?

– Utover 80-tallet lot jeg meg nok besnære av alt blendverket i jappetiden, men den viktigste årsaken til at bøkene er blitt slik de er, tror jeg, er at jeg ville skrive fra et underdog-perspektiv. Da Norge var i ferd med å bli nyrikt på åttitallet, var velstanden ny for de fleste av oss. Jeg tror få var så selvsikre. De fleste lot som, de hadde en fasade. Jeg kan ikke snakke for alle andre, men stort pengeforbruk og lag på lag med økonomiske, materielle og kjødelige fristelser lå jo i tiden.

Dommedag
– Du smører tjukt på? Du laget f. eks. en grand prix-låt til Inger Lise Rypdal (det var det året Sverre Kjeldsberg vant med «Sami ædnan«) og under TV-sendingen dagdrømmer du ikke bare om at det er du som skal vinne, men at den franske filmstjernen Catherine Deneuve (som du har et intens avstandsforhold til i bok etter bok) vil synge inn en LP med din sanger…

– Ja, det er galskap, ikke sant, ler han.

– Det er morsomt, men du er ikke redd for å utlevere deg?
– Det inngår i den pakten jeg har med leserne, at jeg må utlevere meg. Hvis ikke, blir det ekstremet pompøst og kjedelig. Så derfor all tvilen, alt fjollet, alle de urealistiske drømmene jeg hadde som ung. Og ikke bare da!

– Var du virkelig så opptatt av forholdet mellom USA og Sovjet så tidlig som i 1960, den første boken begynner nesten med det, og da var du vel bare ni eller ti år gammel?

– Åtte. Og ja. Jeg var veldig interessert. Far diskuterte utenrikspolitikk med vennene sine, og han tok broren min og meg med ut om natten for at vi skulle se Sputnik fare over himmelen på Røa.

– Noe av det morsomste i første bok, synes jeg, var din voldsomme barne- og ungdomsbegeistring for Krustsjov. Hva er ditt forhold til Krustsjov nå?
– Jeg synes fremdeles mye om ham, og jeg er utrolig lei meg over den retorikken som en del politikere, som Søreide og Brende, bruker overfor Russland – et land som aldri har angrepet Norge, og som frigjorde Nord-Norge etter andre verdenskrig. Vi har derimot angrepet Russland – Tore Hund sto for det! Etter Sovjetunionens fall hadde vi en gylden mulighet til å opprette en ekte dialog med Russland. Den grep vi ikke og det er tragisk. Slik jeg ser det, er vi nå for lengst tilbake i den kalde krigen.

– Synes du det er trist at Sovjetunionen ble oppløst og et mindre landområde, Russland, gjenoppstod i 1991?

– Nei, jeg har aldri hatt noen forestilling om at det er så bra med en stor, overordnet politisk struktur. Det er det samme med EU. Jeg stemte imot norsk medlemskap to ganger. Nå ser vi hvordan EU på udemokratisk vis straffer Storbritannia for å melde seg ut etter en demokratisk folkeavstemning.

– Tenker du iblant når du skriver at «nå skal jeg lage litt humor og satire her», f.eks. når du stadig i åttitallet forteller hvordan Kjell Bekkelund ringer og er kjepphøy – og du lurer på om Bekkelund har til hensikt å tilby deg en jobb som til statsråd. Eller hvorfor kan du ikke bli nasjonalbibliotekar?

– Dette er jo ren realisme! Kjell satt med en masse makt over norsk kulturliv, det er helt reelt. Når han foreslo noe, lyttet politikerne. Men jeg bruker også anledningen til å vise hvordan det jeg kan finne på å tenke ikke alltid er i pakt med realitetene.

– Å skrive er å holde dommedag over seg selv, som Ibsen sa?

– Det kan nok være en funksjon som kunst kan ha. Men det er ikke noe krav til all kunst at den skal være dommedag over kunstneren selv. Det er ikke en forutsetning for at det skal bli bra. For mitt eget vedkommende, kan jeg bli vel streng med meg selv, fordi jeg ikke vil utlevere andre. Da finnes det bare meg selv igjen å utlevere.

– Selv om du har «doktorgrad i tvil», som du kaller det, så har ikke det hindret deg nevneverdig? Du dro ned til Paris som tenåring uten å kunne fransk for å intervjue franske filmstjerner for en avis. Du begynte som musiker og fortsatte som forfatter…

– Det er en paradoksal dobbelthet i personligheten min, som jeg ikke kan forklare. Men jeg tror at all skapende kunst starter med tvilen. Tvilen er en forutsetning for å skape. Åtteognitti prosent av alt kunstnerisk arbeid skapes, tror jeg, på bakgrunn av tap, sorg og traumer. Det er veldig sjelden at det blir som min venninne Lill synger om, at «musik skall byggas utav glädje.»

Kvinnene og kritikerne
Det er tydelig at Ketil Bjørnstads vennekrets dels består av personer som har ­befolket avisene, og særlig avisenes kultursider, i flere tiår. Ofte bruker han bare fornavn, men det er allikevel ikke så ­vanskelig å tenke seg hvem f. eks. Trond-Viggo er. Bjørnstad anonymiserer derimot konsekvent kvinner han har hatt lang­varige eller kortvarige forhold til. De er «Rødhette», «C», «Den andre» og så videre.
Hvis kvinnene i hans liv har oppført seg dårlig overfor ham, trekker han et slør over det. Hvis han selv har oppført seg dårlig overfor en av dem, vanker det selvbebreidelser. Men det kommer nok til å bli mindre pseudonymer og omskrivninger når han i neste bok blir samboer med og siden gifter seg med Catharina, røper han. «Da begynner et helt nytt kapitel i livet mitt», som han sier.
I «Åttitallet» debatterer Bjørnstad over mange sider hvor langt en forfatter kan gå nå det gjelder å bruke levende mennesker i fiksjon. Han tar den franske forfatteren Edouard Louis som eksempel. Louis beskriver sine familiemedlemmer som «udannede fjols, grove i kjeften og voldelige», mener Bjørnstad og spør: «Hva tenkte moren, faren og søsteren hans, da Louis ble verdensberømt, delvis takket være beskrivelsen av deres elendige liv? Fikk de noen prosenter av royaltyen for sønnens sterke og nådeløse roman «Farvel til Eddy Bellegueule», der alle tre var omgjort til heslige Charles Dickens-figurer?…Var det tillatt å drepe, bare drapet var godt nok utført?»

– Nå var jo intensjonen til Louis å fortelle hvordan hans historie og liv ble forvrengt av de andre ved deres gjenfortelling, at de da tiltok seg en makt over ham ved å definere ham; synes du ikke han hadde lov til det?
– Nei, jeg mener at hvis man nå skal skrive slik at boken fører til en motbok…

– Slik vi nå ser med søstrene Hjorth?

– …slik vi nå ser med søstrene Hjorth, kommer vi ut i et moralsk kaos. Det er mulig å skrive slik forfattere alltid har gjort. Det vil si at man skaper en fiksjonsvirkelighet uten å være så direkte brutal mot andre som ikke kan forsvare seg. Jeg kan være brutal overfor meg selv, men ikke overfor de jeg står nær.

– Du er selv ikke så diskret når det kommer til navngitte kritikere som Cathrine Krøger, som skal ha kåret deg til «landets verste forfatter,» Ane Farsethås og flere andre? Du er veldig direkte og temmelig grov i din beskrivelse av Krøger i et litterært hageselskap. Er det ok? Og sjekket du med forlaget og forlagets jurister i hvor langt du kunne gå?

– Jeg brukte et år på først å skrive og skrive om episoden fra hageselskapet. Den ble først skrevet ned i august 2016, og så finslipte jeg sekvensen, det gjorde jeg til sammen 24 ganger. Alt er nøye gjennomtenkt. Selvsagt har jeg vært i kontakt med forlaget og juristene deres underveis, ofte, men det er ikke derfor jeg gjorde endringer. Det er forbausende hvor mye man kan si i trykkefrihetenes navn. Hele prosjektet mitt med denne bokserien har jo vært å minnes med kjærlighet. Men med maktmennesker er det annerledes. Jeg skriver kritisk både om Jens Stoltenberg og om Obama, selv om jeg liker dem. Når det gjelder kritikere, har de mye mer makt enn de selv tror. Jeg kjenner flere, både forfattere og musikere, som er blitt knust av kritikere, ødelagt. Det var nødvendig for meg å skrive denne scenen. Mobbebegrepet bruker jeg helt bevisst. I enhver skoleklasse finner du minst én mobber. Du møter dem også senere i livet. Det er dette jeg skriver om. Men hageselskapet er jo ment som et tragikomisk kapittel.

– Du forteller at «hennes forfølgelse av meg var så oppsiktsvekkende at journalister med jevne mellomrom spurte meg om min mening om henne». Hvordan tror du Krøger reagerer på dette?

– Hun har allerede svart at jeg er sutrete og patetisk. Et klassisk mobbe-svar. Hun fortsatte til og med å sjikanere meg i spaltene. Sa at jeg kopierte Shakespeare, noe hun beskyldte meg for allerede i 1996, altså for 21 år siden, uten å komme med konkrete eksempler. Jeg kan ikke huske en eneste setning jeg i skjul skulle ha stjålet fra Shakespeare. I hvert fall ikke bevisst. Men hun får mene hva hun vil. Jeg står ved det jeg har skrevet.

– Er du bitter over den måten du er blitt behandlet på av enkelte kritikere? Sint? Fandenivoldsk? Hevngjerrig?

– Absolutt ikke bitter eller hevngjerrig, men jeg er opptatt av alvoret i maktstrukturen i kulturlivet. Heldigvis er mobbe-kritikerne i mindretall. De aller fleste gjør en strålende jobb og sikrer kritikkens nødvendighet i det offentlige rom.

– Har vi generelt sett en grusom offentlighet i Norge – kanskje fordi vi er et lite land med mange småkonger og smådronninger? Er du og noen få til – du nevner andre forfatter som har gått på Steinerskolen som deg selv – blitt skjelt ut fordi dere ikke tilhører den toneangivende gjengen?

– Nei. Det er viktig med dyktige kritikere. Og jeg har hatt mye medgang også. Men det er noen som tar seg enorme friheter. Nylig fikk Bergens Tidenes hovedanmelder Silje Stavrum Norevik sparken, fordi det ble avslørt at hun i lengre tid hadde kopiert andre kritikere direkte i sine anmeldelser. Ingen kunne uansett skrive så slemt, usaklig og nådeløst som henne. Hun var en mare for mange forfattere. Kritikerne har enorme privilegier. De blir sjelden utsatt for korreksjon og bedømmelser selv, og når de blir det, får man alltid en relativt hysterisk debatt.

– Når du selv har deltatt i den offentlige debatten, har du ofte vært en mot-stemme. Du var lite begeistret for USA, du talte Arne Treholts sak mens den kompakte majoritet mente han var skyldig i alt han ble dømt for. Mot slutten av boken i omtalen av Rushdie-saken er du bekymret for innskrenkninger i ytringsfriheten som du aner vil komme. Er det noe du har sett utvikle seg enda mer siden, og er du bekymret for det?

– Veldig. Vi er i en ufattelig ulykksalig situasjon nå i forhold til å sette grenser og vite hva vi står for i vårt vestlige samfunn. Jeg har ikke forslag til løsninger, men ser med sorg på hvordan konfliktnivået stiger.

Flyulykker
«At tiden, hans egen tid, er som et tre som både vokser og mister sine blader. Menneske etter menneske som faller til jorden. Av og til lurer han på om han er abnorm, fordi han har så mye kjærlighet til sine egne minner, og til menneskene inne i dem», skriver Bjørnstad i boken om åttitallet.
Nå er det gått snart tre tiår til, og følelsen av tiden som går – og den endelig sluttstreken – kan vel neppe ha blitt svakere. Men kanskje har det endret seg noe, slutten er muligens ikke så endelig når man får barn, reflekterer jeg. Et tema i de tre bøkene om seksti-, sytti og åttitallet var Bjørnstads ufruktbarhet. Han så ut til å sette det i forbindelse med en stadig tvil, en følelse av å ikke komme av flekken i livet, kanskje frykten for kunstnerisk stagnasjon også. I hvert fall leser jeg et slik. Men mellom vinduene står det nå et fotografi av en sekstenårig pike, det er Bjørnstads kinesisk-fødte adoptivdatter.
.
– Hvorfor har du med så mange flyulykker fra hvert tiår i bøkene? Jeg har en følelse av at vi får høre om hver eneste stor og liten flyulykke, og noen ganger navnene på alle som var ombord. Er du veldig redd for å dø?

– Jeg har først og fremt alltid vært veldig interessert i fly! Ja, noe i meg er redd for å dø, men jeg er også relativt tillitsfull på naturens vegne. Amerikanske Caryl Chessman, som ble dømt til døden for mange år siden, hadde et så fint utsagn. Døden er en stor svart vegg som vi alle må forholde oss til. Det er naturens spill med oss. Alle stiller likt overfor dødens gåte. Jeg er ikke blant dem som vil synge «Alltid freidig når du går» på dødsleiet. Engstelsen og smerten tror jeg vil dreie seg at man blir adskilt fra alle de levende som man er glad i. Men det er allerede mange av dem på den andre siden også.

– Hvordan tror du at du vil bli husket? Som han som skrev «Sommernatt ved fjorden» i «Leve Patagonia», eller forfatteren av dette selvbiografiske kjempeverket?

– Bøkene jeg holder på med nå blir på flere tusen sider til sammen, og sangen du nevnte varer i fire minutter. Begge to er en viktig deler av meg. Jeg har hatt så mange berømte venner som nå ikke er så berømte lenger. Det er et privilegium hvis man huskes for noe som helst.

– – – – – – – – – –

– Les Saul Bellow

Den amerikanske nobelprisvinneren Saul Bellow har en evne til å gå dypt inn i menneskesinnet og samtidig beskrive verden utenfor, mener Ketil Bjørnstad.

– Han beskriver hvordan det ligger store dramaer som kan bli synlig i en hverdagssituasjon, som f. eks. at det er snøstorm og man blir sittende fast på en flyplass. Det er grunnlaget for en genial novelle. Og så er det romaner som «Humboldts Gift». En norsk forfatter jeg har lært mye av og er imponert over er Kjersti Annesdatter Skomsvold. Hun greier å fortelle det hun ønsker samtidig som det selvbiografiske forlegget, altså de andre menneskene i livet hennes, ikke utleveres. «Monstermenneske» var en fantastisk roman.

– Så hyggelig at du nevner henne! Hun er jo bare en ungjente sammenlignet med deg…

– Og så hyggelig at du sier det! Jeg heier på henne, hun er virkelig en inspirasjon, sier Bjørnstad.

– Kjernespørsmålet: Hvorfor leser du skjønnlitteratur?
– Fordi det finnes en uutalt og veldig spennende pakt mellom forfatter og leser hvor man går inn i et rom sammen for å utforske tilværelsen, utforske menneskelige erfaringer og muligheter. Gjennom lesing, og skriving, forstår man både mer av seg selv og av verden rundt seg. Dette kan ikke gjøres på samme måte noe annet sted enn i romanen.

– Selv om du er veteran og sikkert har lest mye, er det noe du vet at du burde ha lest, men aldri har fått lest?

– Å, det er et hav av gode forfattere og bøker dere ute! Jeg har for eksempel aldri kommet lengre enn til begynnelsen av «Mesteren og Margarita» av Mikhail Bulgakov. «Ulysses» av James Joyce? Jo, jeg kom jo i mål til slutt. For meg er det en historisk interessant roman, den hadde en historisk funksjon. Som Schönberg og tolvtoneskalaen i musikken.
– Du viser ingen særlig tiltro til enkelte toneangivende kritikere. Hvor anbefaler du nysgjerrige potensielle lesere å gå for å få informasjon om litteratur som de kan ha glede av å lese?

– Jeg lytter til anmelderne. Ikke alle, men de fleste av dem. Og jeg kjøper ofte bøker på grunnlag av kritikkene.

– Hvorfor er det så relativt få forfattere som er nevnt i de tre første bøkene i bøkene ditt selvbiografiske seksbindsverk, de som er kommet ut hittil? Jeg finner langt flere referanser til musikk, komponister og utøvere, både klassiske og pop? Med din Steinerskolebakgrunn hadde jeg ventet stadige henvisninger til Goethe…

– Det er jo en skam! Det skal jeg ta med meg inn i neste bind. Goethe bør nevnes. Definitivt!

Tekst: Nina Kraft, frilansjournalist; foto: Trond Isaksen.