Bare fotball?

av Aslak Sira Myhre

To og tjue spillere slåss om en ball på en gressmatte med hvite striper. 11 av dem er utsultede krigsfanger. De 11 andre fangevoktere, torturister og okkupanter.

Det er 9. august 1942. Kampen foregår på en stadion i Kiev, i det daværende Sovjetunionen. Byen er okkupert av Hitlers soldater. Noen hundre kilometer unna står slaget om Stalingrad, det som skal bli vendepunktet for tyskernes krigslykke. Hitler planlegger å utrydde hver eneste jøde, ukrainer og slaver. Jorden de bor på skal bli det tredje rikes nye ”Lebensraum”. Kievs befolkning er redusert fra 400.000 tusen til 80.000 i løpet av drøyt år.

Det ukrainske laget på banen er restene av Dynamo Kievs storlag fra 1938-41. Laget, som hadde vært i Europa og slått både spanske og engelske topplag, revolusjonerte sovjetisk fotball før krigen. De hadde brutt Moskva-lagenes hegemoni, blitt sovjetiske mestre og spilte en teknisk pasningsbasert fotball som skulle kjennetegne både Kiev-laget og Sovjets landslag helt fram til sammenbruddet nesten 50 år seinere.

Tyskerne prøvde etter hvert å normalisere forholdene i de okkuperte landene, og idrett var en av de viktigste metodene de brukte. Dynamospillerne, som blei satt til tvangarbeid, spiller nå under navnet Start. De har slått de lokale quislingene og en rekke okkupantlag. Kievs befolkning har blitt stadig mer begeistra, og nå møter de et lag av de aller beste tyske spillerne som er tilgjengelig på østfronten. Ryktet sier at en del av dem er landslagspillere flydd fra Berlin for å forhindre et nytt ydmykende nederlag.

Dette er etter alle solemerker ikke ei tid for fotball. Det er ei tid for alvor og kamp, for å skaffe seg mat og berge livet. Likevel er de tusenvis av tilskuerne som står og ser på denne kampen levende opptatt av bare en ting: De vil at laget deres skal slå tyskerne. De utsetter seg for risiko, de kan fort bli banka opp, ja til og med skutt på, bare for å juble på feil tid. Likevel stiller de mannsterke opp.

De på banen har det enda verre. Før kampen og i pausen får de tydelig beskjed. Vinner de nå, kan det være det siste de gjør. De beordres til å reise høye arm i hyllest til Hitler og Det tredje riket før kampen skal i gang. SS-offiseren som skal dømme kampen levner ingen tvil. Døden også for dem som beseirer overmenneskene i fysisk lek. Døden for den som ikke hyller Hitler.

Publikum rundt banen ser til sitt store sjokk sine landsmenn og idoler reise 11 høyrearmer i været foran kampen. Hva skjer? Skal heltene svikte dem før kampen i det hele tatt har begynt? Men istedet for ”Heil Hitler” er det den sovjetiske idrettsbevegelsen kamprop som runger fra de ukrainske strupene. ”Fizkult Ura” roper de, og terningen er kastet.

Etter 2 x 45 minutter har de utsulta fangene vunnet 5-3. Et fotballag som fikk ødelagt sin storhet av den store krigen, hadde bokstavlig talt utspilt og ydmyket overmakten foran en hel by. Det siste som skjer på banen er at en av Dynamos forsvarspillere dribler seg over hele banen, forbi tyskernes keeper, før han stopper ballen på streken. Han snur seg mot de falne tyskerne, ser dem ligge strødd over hele gressmatta, hvorpå han ruller ballen langs målstreken deres og sparker den av all kraft tilbake på banen. Da blåser SS-dommeren av umiddelbart. Ei uke seinere sitter hele laget i utryddelsesleiren Siretz. De blir sulta, torturert og til slutt blir fire av dem skutt. Den fantastiske historien blir først kjent i sin full bredde i 2000, i boka ”Dynamo: Defending the honour of Kiev” av Andy Dougan.

Fotball et sjelden bare fotball. Det betyr ikke alltid like mye som i Kiev i 1942, men den som tror at en fotballkamp bare handler om 22 mennesker som løper etter en lærball skjønner like lite som den som tror at bøker bare er tegn på papir. Fotballen er en fortelling som kan uttrykke klassekamp, geografi, kultur og nasjon like godt som noen bok. Men kjenner du ikke språket, kan du finne hsitoriene gjenfortalt i bøker som ”Dynamo…”