Berettiget håp
Det er vedtatt på høyeste hold at det skal finnes bibliotek i norske fengsler. Grunnen er enkel: Bibliotek i fengsler er kriminalitetsforebyggende. Dessuten er det billig. Likevel er krisen i norske fengselsbibliotek akutt, og har vært det i mange år. Et annet sted i dette bladet skriver Stein Lillevolden:
Etter at Statens bibliotekstilsyn i 1992 ble pålagt å utarbeide en plan om full biblioteksdekning i fengslene innen 1999, har fengselsbibliotekene i praksis blitt færre, dårligere bemannet, utarmet og budsjettmessig totalt kvalt! Det eneste som har vokst siden den gang er antallet fanger, som nå er det høyeste Norge noensinne har hatt i fredstid.
En bibliotekar, Turid Engh Jorkjend ved Ila fengsel, forteller Bok og bibliotek at hun ikke lenger har råd til å kjøpe inn nye bøker. Hun klarer likevel å framskaffe noen: -Jeg går på forlagsmøtene i Biblioteksentralen og rasker med meg de frieksemplarene jeg kan få, forteller hun.
På et seminar i fjor høst, arrangert av ABM-utvikling og Norsk Bibliotekforening, la politikere fra flere partier seg flate. De innrømmet blankt at de ikke hadde ant at det sto så dårlig til, og lovte å gjøre sitt for å rette på det. ”Dette er et felt hvor det for oss på politisk nivå ikke er nødvendig å vente på nye utredninger år etter år. Vi knytter et berettiget håp til statsbudsjettet for 2005”, sa statssekretær Yngve Slettholm den gangen.
Nå er statsbudsjettet for 2005 lagt fram, akkompagnert av det sedvanlige høylytte politiske etterspillet. Men ingen har hittil nevnt fengselsbibliotekene, som fikk 0 – Null – kroner i påplusning.
Det var altså ”ikke nødvendig å vente på nye utredninger”. Det var grunnlag for å ”knytte et berettiget håp til statsbudsjettet for 2005”. Og: Det er fint lite å spare på å la fengselsbibliotekene seile sin egen sjø.
Hvorfor lar regjeringa dem likevel gjøre det?
Er regjeringa ond? Er den dum? Eller er det rett og slett fordi det ikke er stemmer å hente blant disse bibliotekenes brukere (som gjennomsnitlig låner 20 ganger flere bøker enn i bibliotek utenfor murene)? Men det går kanskje for det samme.
Mange etterlyser det organet som, på vegne av myndighetene, har ansvaret for at det skal finnes oppegående bibliotek i fengslene: ABM-utvikling. Men det kan vanskelig lastes når det eneste det har råd til er å arrangere seminar. I forrige nummer av Bok og bibliotek pekte ABM-direktør Jon Birger Østby på at selve ryggraden i organets virksomhet; prosjektmidlene, uteblir. ABM-utviklings maktesløshet er med andre ord blitt påført det av de samme politikerne som opprettet organet!
Men hvorfor stoppe ved forlagsmøtene i Biblioteksentralen? Kanskje fengselsbibliotekarene må bli like kriminelle som mange av sine brukere og begynne å stjele bøker for å kunne gi dem det de har krav på? Det kunne skapt en interessant situasjon, mye oppmerksomhet i offentligheten og et enda tettere bånd mellom bibliotekarene og de innsatte.
Chris Erichsen
