Berettiget håp? Et fast holdepunkt i betongen

Av Stein Lillevolden

I det gamle fengselsreglementet het det så vakkert at hvert fengsel skal ha et allsidig utvalg av bøker, dog med et lite forbehold om at ”anskaffelsen skal ikke true ro, orden og sikkerhet”. Det skulle jo tatt seg ut med stadige fangeopprør etter lesning av alskens rabiat og nedbrytende litteratur… Loven om folkebibliotek skal som kjent gjelde ”alle som bor i landet”, noe som juridisk må kunne utledes til å gjelde selv landets mange utstøtte og innelåste, men slik fungerer det ikke. I de skiftende justisministrers festtaler om norsk fengselsvesens fortreffeligheter fremheves det gjerne til ”fengslenes brede utvalg av fritidsaktiviteter”, heri opptatt ”de velutstyrte fengselsbibliotekene”. Det vakre politikersvada høres alltid bedre ut enn realitetene: Etter at Statens bibliotekstilsyn i 1992 ble pålagt å utarbeide en plan om full biblioteksdekning i fengslene innen 1999, har fengselsbibliotekene i praksis blitt færre, dårligere bemannet, utarmet og budsjettmessig totalt kvalt! Det eneste som har vokst siden den gang er antallet fanger, som nå er det høyeste Norge noensinne har hatt i fredstid.
I den nye Straffegjennomføringsloven har myndighetene klokelig dempet den kostnadstruende propagandaen om biblioteker, slik at det i § 21 om fritidsaktiviteter nå er langt mer uforpliktende: ”Kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for at de innsatte skal få tilbud om deltagelse i aktiviteter på fritiden, herunder mulighet for fysisk aktivitet og kulturell virksomhet”. Det skal ikke mer til enn en skranglete celleradio og litt gulvplass til armbøyninger for å oppfylle denne loven, og dermed er lovens bokstav med et nødskrik brakt i samsvar med de uverdige forholdene for de mange varetektsfanger i isolasjon. Forakten overfor menneskelige og samfunnsmessige nederlag er godt systematisert og katalogisert i betong, gitre og mur, lover og paragrafer, for å begrunne sortering av noen mennesker i mørke underkapitler til samfunnets demokratiske hovedtekst. Derfor er det ingen overraskelse at fanger ofte får påtrengende behov for å studere de mest fundamentale straffeklassikere som Bibelen, Koranen, Fengselsreglementet og Straffeloven på jakt etter små bisetninger om rettferdighet. Men tett etter på listen over utlån i fengselsbibliotekene kommer en mye mer sprelsk klassiker, nemlig Kennet Ahls ”Grundbulten”.

Svenskehandelen
Da det ”moderne” Ullersmo Landsfengsel tidlig på 70-tallet ble importert fra Sverige som en forminsket kopi av skrekkregimet i Kumla-anstalten, omplantet til en beitemark på Kløfta, sneik det heldigvis med seg en annen slags svenskepakke over Kjølen. Kennet Ahls ”Grundbulten” er liten bok fra 1974 som er lest i filler i norske fengsler. Den er knapt kjent ute i den norske virkeligheten, selv om den omsider kom ut i norsk språkdrakt som ”Grunnbolten” på Pax i 1981. En litteraturanmelder kan sikkert på alle måter angripe boken for å være banal, forutsigelig og med svake karakterer, men det er søren meg også fengsel, uten at du kommer noen vei med en anmeldelse av fengselsvesenet.
Forfatteren Kennet Ahl er et pseudonym for samarbeidet mellom Lasse Strömstedt, tidligere straffange, nå skuespiller og dramatiker, og journalisten Christer Dal. Det håndskrevne manuskriptet ble smuglet ut fra Strömstedts sikkerhetscelle i fengselet Hall, ”… en egen liten betongverden ute på Södertälje-sletten”, og fikk en språkvask av journalisten Dal. Grunnbolten er, tross alle sine mangler, noe av det mest innlevde og illustrerende som er skrevet om fengselsvesenet. Straffens ubrukelighet til annet enn å sparke mennesker som allerede ligger nede, beskrives med galgenhumor, men med en underliggende sårhet som bare den som selv har følt det på kroppen kan kjenne til. Anstaltens ensformige og altoverdøvende rytme er til stede på hver side av boken. Destruktiviteten i å låse mennesker inne der hvor alle elementer som kunne vært brukt til å bygge fangene opp til et liv ute i virkeligheten, bare blir ansett som forstyrrende og en sikkerhetsrisiko. Fengselet som en durende kvern som maler opp mennesker som allerede har gått på trynet hele livet, har sjelden vært beskrevet bedre innenfor den pietistiske skandinaviske språktradisjon, der vi sjelden har de store følelsesutbrudd, men forholder oss byråkratisk rasjonelt til samfunnets problemer.
Fortelleren, Kennet Ahl er systematisk neddopet av den eneste narkotika som faktisk er gratis – fengsels legale neddopning av fangene gjennom medisinforeskrivningen. Og han er så syk, bedøvet og kjørt opp i et betonghjørne av mange års fengselsopphold at han faktisk trygler om mer isolasjon, fordi han ikke lenger klarer å forholde seg til andre mennesker. Men der han kjemper med sin indre bedøvelse, makter han likevel å fortelle svært så levende om de andre fangene. Boktittelen Grunnbolten henter sitt navn fra medfangen Puttes prosjekt. Putte blir bokstavelig talt ruset av tvangsnedtrappingen fra sin vanlige egenmedisinering, og i den dopfrie rusen blir han totalt oppslukt av at Hall-fengselet føles som en eneste stor sammenhengende organisme i betong. Betongblokken mener han Skånska Cement må ha kjørt i elementer ut på Södertäljes sletteland, for deretter å bli satt sammen med skruer. Siden alt i en organisme henger sammen, må det i følge Puttes påtvungne og uvant nyktre logikk finnes en grunnbolt, den siste hovedskruen som holder resten av fengselssystemet. ”Han begynte en mandag. Han skulle vaske de underjordiske gangene og tok med seg et stort skrujern. Han skrudde ut alle de skruene han kunne finne, han skrudde dem ut i dusjene, på te-kjøkkenet, i dørene, høytalerne, alarmsystemet, han hadde lommene fulle av skruer og han var fast bestemt på ikke å gi opp før han fant grunnbolten og Hall raste sammen i en pyntelig haug.”

Litterære idiosynkrasier
Alle som har vært på innsiden av jerndørene, vet at Puttes idiosynkrasi ikke er så mye annerledes enn de fleste fikse idéer fengselstilværelsen frembinger. Ingen må tro at Grunnbolten er betonggrå, trist sosialrealisme om fanger og psykiatri. Boken er like skrikende morsom som den er skrikende gal, skrikende desperat, skrikende fengsel. Den er kanskje ikke dypsindig sjelelitteratur på høyde med Dostojevskijs Forbrytelse og Straff, men heller ikke så gudsjammerlig kjedelig. En uhøytidlig sammenligning mellom verdenslitteraturens mest kjente fange og Putte viser likevel at det har skjedd noe med straffenivået siden Raskolnikovs blodige dager, men ikke nødvendigvis i den liberale fremskrittsretning vi liker å tro at historien skrider frem. Dostovjeskijs romanfigur ble dømt til små åtte års fengsel og mildeste grad av tvangsarbeid i Sibir for overlagt dobbelt rovmord med det groveste av alle drapsvåpen, øks i hodet på pantelånersken Aljona Ivanovna, for deretter med nok et økseslag å dele skallen på søsteren Lizaveta for å skjule den første ugjerningen. Retten lot seg likevel bevege av hans tilståelse, mens de innkalte psykologene ”… støttet seg til den nyeste moteteorien om momentan sinnsforvirring som i våre dager anvendes på så mange forbrytelser”(…) ”så å si en sykelig mord- og rovmani uten noen som helst hensikt eller beregning”. Men det er mye som tyder på at dommen ville vært enda mer oppsiktsvekkende i dagens rettssystem, media og rettspsykiatriske debatt. At åtte års tvangsarbeid i Sibir ikke var noen spøk var Dostovjeskij sørgelig klar over. Han hadde selv måttet utstå fire år som tukthusfange etter å ha blitt dømt for opprør, sittende ”alene med sin sjel” i det han kalte ”Det døde hus”, tukthuset i Omsk. Selv om Raskolnikovs opphold varte dobbelt så lenge og med straffearbeid i tillegg, er han mest opptatt av hvorfor han hadde brutt sammen og tilstått, han som hadde sett seg selv som napoleonsk overmenneske. Erkjennelsen av at det ikke finnes noe særlige moralske rettigheter for et slags menneskehetens avantgarde, gjør at han får et stort soningsbehov som i stor grad ligner den offisielle norske, religiøst inspirerte begrunnelsen for straff.
I dagens Norge ville Raskolnikovs dobbeltdrap garantert gitt lengre soning, og om ikke en oppbyggelig forsakelse, så likevel en mentalt og fysisk pinefull soning. Han ville i dag fort ligget an til 20 års fengsel, subsidiært 20 års forvaring, hvis han ble funnet å være tilregnelig, dog med personlighetsforstyrrelser. Og hvis dagens strafferett heller ”støttet seg til den nyeste moteteorien om momentan sinnsforvirring” ville Raskolnikov bli overført til tvungent psykisk helsevern, gjerne på livstid hvis dette ble ansett for nødvendig av hensyn til samfunnsbeskyttelsen. Hans gigantomane selvbilde, med moralsk overlegen rett til å drepe ville ganske sikkert medføre kraftig tvangsmedisinering. Dagens straffekåte journalister og politikere ville neppe lagt seg på en så innlevende forklaring på forbrytelsen som den gode Fjodor har gått inn i litteraturhistorien for.

Dekonstruksjon av fengselet
Den ”forskrudde” Puttes dekonstruksjonsteori er ikke akkurat på høyde med Derridas teori, men hans søken etter normalitet og fotfeste i en daglig absurd situasjon burde være kjent, også for mer anerkjente tenkere enn bare de tvangsmedisinerte. Med sin systematisk skeive synsvinkel på enhver rettlinjet sammenheng klarer Grunnbolten å avkle fengsels- og straffelogikken bedre enn mange store kriminologiske og filosofiske verker. Boken er dessverre ikke utgitt på norsk siden den gamle Pax-utgaven og er heller nesten ikke å oppdrive antikvarisk i Norge. Den danske oversettelsen ”Bundskruen” har derfor reddet mang en fange som sliter med svenskspråklige finurligheter og tødler, og ikke minst norske bibliotekers begrensede magasiner og sviktende innkjøpsbudsjetter. Danske antikvariater selger fortsatt Bundskruen i sekkevis, ofte sammen med fortsettelsen ”Fidusen” og ”Rævesaksen”, alt for en halvtredser. I norske fengsler finnes Grunnbolten bare i fotokopi, og den er også sjelden på hyllene i bibliotekene ute i normalvirkeligheten.
De tre fengselsbibliotekene jeg generøst har blitt gitt anledning til å låne flest bøker i, henholdsvis Bayern og Botsen i Oslo Fengsel og biblioteket i Ullersmo fengsel, er alle innehavere av hvert sin fettete lille bunke fototstatkopier, ”innbundet” i en plastmappe påskrevet ”Bunnskruen” med tusj. Bayerns fotostatkopi var, sist gang jeg så den, så slitt at flittige fanger hadde vært nødt til å håndskrive flere av sidene som knapt var leselige lengre. Boktrykkerkunsten er åpenbart i ferd med å bli avoppfunnet og bibliotekene degenerere til tilfeldige samlinger løse ark, fordi bevilgende myndigheter ikke forstår viktigheten av en sammenheng i livet.
Ullersmo fikk med på kjøpet alle de verste sidene ved Kumla, og bare ett lite lyspunkt; fengselsbiblioteket. Med årene har det derfor blitt gjort en intens innsats fra norske myndigheters side å ødelegge dette fangenes eneste holdepunkt til virkeligheten. Fanger er pålagt arbeidsplikt i norske fengsel, men det meste av dette er oppgaver helt uten mening ut over å disiplinere folk og fylle tiden med noe. Bibliotek i fengsel blir derfor så mye mer enn en boksamling, fordi den er det eneste innslag av normalitet i den absurde tilværelsen det er å være innelåst i en lukket anstalt.

De fattige og utslåtte
Av en eller annen grunn tror norsk kriminalpolitikere at man kan påvirke mennesker til større lovlydighet gjennom å isolere oss mest mulig fra den virkeligheten og samfunnet vi alle er et resultat av. Putte kan likevel ikke tro annet enn at det må finnes en kjerne av mening i den galskapen han er plassert i – en idé, en samfunnets grunnbolt som holder det hele sammen. Finner vi den, må vel trollet sprekke og de destruktive delene gå i oppløsning. Men norsk kriminalpolitikk utvikler seg i stadig mer nedbrytende retning på tross av all kriminologisk forskning, all menneskeinnsikt og all fornuft. Etter at norske politikere har abdisert fra den økonomiske styringen og overlatt alt til ”Markedet”, er kriminalpolitikken det eneste gjenværende området for enkle løsninger og store ord, hvor man rammer folk som likevel ikke stemmer eller på annen måte utgjør en maktfaktor. I siste rekke er det jo fattigdom som straffes hardest og oftest i Norge. De nylig gjennomførte levekårsundersøkelser av livssituasjon og sosial bakgrunn for fanger i norske fengsler bekrefter bare det vi alle egentlig vet fra før, men glemmer på grunn av dramaturgien rundt kriminalitet: Norske fanger har en opphopning av negative sosiale faktorer som enorme problemer under oppvekst, lite skolegang, arbeidsløshet, de er oftere ensomme og enslige, har psykiske plager og sykdommer, er fattige, utslåtte og marginaliserte. Og hvert fengselsopphold forsterker de allerede negative forhold. All kriminalstatistikk og fengselsstudier viser at norske fengselsceller i høy grad er fylt av fanger med rusproblemer. Ikke bare er det slik i dag, slik har det alltid vært. Faktisk er norsk kriminalhistorie i hovedsak historien om innelåsing av de utstøtte, fattige, rusherjede og fordømte. De største overgrep i Norge har alltid skjedd i allmennprevensjonens navn, der noen få utsatte skal kontrolleres for å beskytte det store flertallet, samtidig som hver enkelt skal få banket inn i hodet at forbrytelse ikke lønner seg. Denne kombinerte massebeskyttelsen og pedagogiske eksperimentet har gått ut over tatere, psykiatriske pasienter, kriminelle, løsgjengere og alkoholister uten arbeid og bosted; eller nå de siste 30 årene, de som bruker stoffer som til enhver tid står på legemiddellovens forbudsliste.
Den uinnskrenkede narkotikakrigen i Norge, der nulltoleransen overfor rusmidler lett slår over i intoleranse mot de rusede, har utviklet et forfølgelsesvanvidd i fengselsvesenet, der de føler seg truet av narkotika fremfor å se de nedkjørte og slitne menneskene. Enorme summer brukes på å kontrollere for narkotika, mens nesten ingenting brukes for å forberede og gi et mer akseptabelt liv ute i samfunnet. Hadde det blitt brukt like mange penger på bibliotek og utdannelse i fengsel som på narkotikakontroll, hadde universitetsbiblioteket fått en konkurrent.

Norgesrekord i lesing
Enhver som har vært i fengsel vet at mange sliter som mer eller mindre er funksjonelle analfabeter, enten det er på grunn av liten skolegang, liten lese- og skrivepraksis, eller dysleksi og andre funksjonshemninger. Blir ikke bibliotek da noe som er viktig for oss privilegerte, det lille fåtall fanger som ikke sleper med oss en sekk full av taperstempler og brennemerker?
Vel, vi er neppe mange nok bak murene til å utgjøre statistisk tyngde til å forklare at det lånes opptil 20 ganger så mange bøker i fengselsbibliotekene som i folkebibliotek ute i virkeligheten. På Ullersmo låner hver fange i gjennomsnitt oppimot 100 bøker og lydbøker i året, og i tillegg er det stor sirkulasjon av musikk, aviser og tidsskrifter. Eller var, fordi det snart ikke er penger lengre til innkjøp av aviser og tidsskrifter, noe som særlig rammer de fremmedspråklige brukerne og de som ikke gir seg i kast med hele bøker. Ikke minst rammer det hardest de som har svakest nettverk utenfor murene. Jeg vil alltid få tilsendt bøker utenfra, mens en arabisklesende fange snart ikke har annet enn Koranen, en i trossammenheng viktig bok, men ikke like god på kriminalpolitikk. En annen medfange sitter på 20 års forvaring. Ved siden av både den lovpålagte og personlige angeren som virkelig holder ham våken hver natt, er han lidenskapelig opptatt av tohjuls traktorer! Den slags finnes det faktisk blader og magasiner for, noe biblioteket forsynte ham med inntil budsjettet skar bort det meste av hobbymagasiner, aviser og tidsskrifter. Et liv uten interesser er neppe den beste rehabiliteringsplan.
I et lite landsens fengsel jeg ble plassert engang for mange år siden, hadde de pakket inn bøkene i gråpapir, ettersom det ikke lenger var noen til å administrere boksamlingen. Siden jeg satt i varetekt med brev- og besøksforbud, skulle tilsendt litteratur gjennomses av politiet, men disse var åpenbart ikke noen racere i lesekunsten. Etter en ukes ventetid spurte jeg forsiktig en fangevokter om jeg ikke heller kunne åpne en av de forlokkende bokpakkene som likevel bare stod på noen hyller på vei ut til luftegården. Åpenbart rystet svarte han: ”Nei, nei, nei, bøkene kan jo bli ødelagt hvis vi pakker dem ut slik at alle og enhver bare kan lese dem!”. Uten at jeg skal begi meg ut i flere metaforer over norske politikeres behandling av fengselsbibliotekene, der bøkene i stadig større grad står til pynt fordi det ikke er noen til å låne dem ut og ingen penger til å kjøpe inn nye bøker, er dette en av de episodene som gjorde at jeg forsto Puttes jakt på Grunnbolten enda bedre. Archimedes, han som er mest kjent for å senke sitt legeme i badekaret og deretter rope Eureka, var også opptatt av løfteteknikk: ”Gi meg et fast punkt utenfor jorden å stå på, så skal jeg rokke den”. Biblioteket er et av de få punktene i fengsel som gir deg fast grunn under beina, og kanskje det i seg selv er et løft som kunne rokket verden, hadde ikke politikerne vært mest opptatt av å sparke beina under fanger. Til alle som er tvil om viktigheten av fengselsbibliotek, kan jeg bare anbefale å lese en annen av litteraturhistoriens mest kjente fanger, den irske opprøreren Brendan Behans ”Borstal Boy”, der han beskriver hvordan ingen kvinne i verden er så vakker som den som passerer gjennom fengselscellene hver natt. På én celle er hun fangens mor, på den neste tar hun form som kjæresten, cellen nedenfor er hun kanskje henne man aldri fikk. Slike ord på lengselen alle fanger har, kunne vi aldri funnet uten fengselsbilioteket.