Berettiget håp? Mer arkivar enn bibliotekar

– Jeg har ikke lyst til å være den som syter og klager. Men når jeg ikke får noen penger å gjøre noe for, må jeg jo si fra. Kan noen fortelle meg hvilket tilbud jeg skal gi uten penger? sier Turid Engh Jorkjend, bibliotekar ved Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt.

JAN-ERIK ØSTLIE

Bibliotekdriften i et fengsel er statens ansvar. Sånn mener Turid Engh Jorkjend, bibliotekar på Ila i full stilling, at det fortsatt skal være.
– Det er så demotiverende ikke å ha penger til å utvikle sin egen arbeidsplass, det er ikke morsomt å drive en arbeidsplass basert på veldedighet, sier Turid Engh Jorkjend.

Må være et helt menneske
Ila fengsel er en helt spesiell anstalt i norsk kriminalomsorg. Her sitter veldig mange på lange forvaringsdommer. Mange av de som soner tyngst, med store sosiale og psykiske problemer, befinner seg på Ila. I årevis. Sett med normale, humanistiske øyne trenger alle norske fengsler gode fungerende fritidstilbud til fangene. Ila trenger det kanskje mer enn noe annet.
Bibliotekar Jorkjend, som har tre års fartstid på Ila, er ikke uenig i dette. I trange økonomiske tider for fengselsbibliotekene, prøver hun å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun bruker en del tid på å være der fangene er, for eksempel på verkstedene der noen av dem jobber på dagtid. Hun vil vise at hun tar dem på alvor. At fangene er mennesker som har fått lite oppmerksomhet og kanskje derfor trenger at noen lytter til dem, er en ekstra utfordring.
– Noen fanger sliter med mye angst og tør ikke besøke biblioteket. Da tar jeg meg ofte en tur rundt på anstalten. Med boktralle og andre medier, eller bare rett og slett for å prate med dem. Aldri har jeg følt meg utrygg sjøl om det er mange farlige fanger her. Å være bibliotekar i et fengsel innebærer at du må være et helt menneske, forteller hun.

Verktøykasse
Også de ansatte på Ila bruker fengselsbiblioteket. Mer og mer. Det er særlig utlånet av lydbøker som har tatt seg opp. Jorkjend klarer imidlertid ikke å skjule at det nok er fangenes behov som står hjertet hennes nærmest. Biblioteket vil hun skal være et lavterskeltilbud.
– Biblioteket er ei verktøykasse som kan brukes til så mangt. Den minst viktige jobben min er ikke å låne ut bøker. Min visjon er at hver enkelt skal finne sin måte å bruke biblioteket på.
– Hva får de manglende bevilgningene å si for fengselsbiblioteket?
– Vi er i ferd med å bli et arkiv. Jeg har ikke kjøpt bøker på halvannet år.
– Men jeg så da Levi Henriksens bok av i år her…
– Jeg går på forlagsmøtene i Biblioteksentralen og rasker med meg de frieksemplarene jeg kan få. Men sånn kan det jo ikke fortsette. Jeg spør meg om hva politikerne og byråkratene i Kulturdepartementet mener med alle de fine ordene og planene sine når det ikke følger noen penger med.

Streik hjelper ikke
Bærum bibliotek, som fengselsbiblioteket på Ila hører under, vurderer å redusere Jorkjends stilling på Ila på grunn av pengemangelen i den generelle bibliotekdriften i kommunen. Det kan resultere i at hun får oppgaver to ganger i uka ved andre bibliotek i Bærum. Konsekvensene dette får for Ila orker hun ikke å bekymre seg over nå, men tar det når – og om – det kommer.
Jorkjend er ikke fremmed for at ABM-utvikling kunne gjort noe mer for fengselsbibliotekene. Og hun er svært spent på hva som vil skje på det tillyste fengselsbibliotekarseminaret på Jeløya ved Moss i november.
– Her får ABM komme opp med noe, og så tar vi det hele derfra, mener hun.
– Hva skal til for å bli hørt?
– Hadde jeg enda visst det. Jeg sliter med å finne de rette virkemidlene sånn at politikerne skal skjønne poenget. Det hjelper jo lite om vi streiker.
– Hvorfor ikke, og sammen med undervisningspersonalet i fengslet kan dere legge et sterkere press på myndighetene?
– Kanskje det er en vei å gå, men det krever et godt samarbeid mellom skole og bibliotek. Ved Ullersmo fengsel har de vært flinke til å forstå hvor viktig det er med et godt samarbeid.

Kjøper bare musikkvideoer
Den såkalte importmodellen, det vil si at driften av innleide tjenester i fengslene som for eksempel bibliotektjenesten, ikke er underlagt Justisdepartementet, men Kulturdepartementet, ser Jorkjend både fordeler og ulemper ved. Det uheldige i dagens situasjon er at det faktisk foregår et brudd på Bibliotekloven da ikke alle norske fengsler har et bibliotektilbud til sine innsatte.
– Hvilke medier er det størst behov for hos deg?
– I år har jeg 20 000 kroner å handle for og kommer bare til å kjøpe musikkvideoer. Ellers trenger jeg mer av litt voksne ungdomsbøker fordi mange liker det. I et fengselsbibliotek er det kanskje viktigere enn i noe annet bibliotek at mediene er tilgjengelige fysisk, sier Turid Engh Jorkjend.

Fange skrev leserinnlegg
Roger Lagesen Skjølingstad soner en forvaringsdom på tre år. På Ila har han vært 14-15 måneder og vil – om alt går bra – prøveløslates om to måneder. Han er en av de hyppigste bibliotekbrukerne på Ila. Skjønnlitterære forfatterfavoritter er Wilbur Smith og Gert Nygårdshaug. Skjølingstad forteller om hvor attraktivt bibliotektilbudet er for fangene, at de ofte låner bøkene direkte til hverandre sjøl om bibliotekaren ikke liker det.
Skjølingstad reklamerer ikke bare for biblioteket til sine medfanger. I midten av september i år skrev han et leserinnlegg i VG hvor han poengterte hvor viktig et fengselsbibliotek er.
– Mange av gutta her har en voldsom sult etter bøker, kunnskap og musikk. Og politikerne veit jo at vi fanger låner mye mer enn dere utenfor murene. Derfor har de vel bevilget mer penger til fengselsbibliotekene i år?
– Nei, dessverre.
– Det er jo tragisk.
– Hva er det du savner mest ved biblioteket her?
– De nyeste bøkene. Vi har lange ventelister på enkelte bøker som Harry Potter-bøkene og andre populære titler. Og vi kan jo ikke som dere gå i bokhandelen å kjøpe dem, sier Skjølingstad som ikke har et vondt ord å si om verken servicen på biblioteket eller bibliotekaren.