DE ENSOMME ONANISTENE

Onani´ (efter den i 1. Mos. 38 omtalte Onan), m a n u s t u p r a s j o n e. m a s t u r b a s j o n, s.k. s e l v b e s m i t t e l s e, pirring av kjønnsdelene på annen måte enn ved samleie. O. kan også være symptom ved sinnslidelser. Det er ikke med sikkerhet kjent at o. i og for sig er årsak til sykdommer, hverken organiske e. psykiske.
(Kilde: Gyldendals konversasjonsleksikon 1933)

Av Hilde Matre-Larsen

It’s a sin
Skjønnhetskrigen er over, og de pene vant. Gud hjelpe oss andre. En naturlig følge av dette er at de pene får knulle mest. På andreplass i det seksuelle hierarkiet kommer de som ikke er pene, men som er rike og berømte (det blir man nemlig pen av, uansett hvor stygg man er. Interessant nok har en del utrolig pene mennesker, for eksempel Charlize Theron som blir en bitchy-butchy drapsmaskin i filmen Monster og Renée Zellweger som nærmer seg normalvekten i Bridget Jones-filmene, drevet og gjort seg stygge på film for å bli rike. Dette blir karakterisert som en modig handling, noe som om mulig gjør dem enda penere og rikere. Og jo rikere de blir, jo penere har de råd til å gjøre seg osv. Nok av det). De som hverken er pene eller rike eller berømte, kan finne seg en eller annen smal fetisj. De kan melde seg inn i en eller annen Club, og dermed få ha seg samtidig som de føler seg viktige og selvrettferdige fordi fetisjen deres liksom er litt tabubelagt, selv om de skryter av den til alle som gidder å høre på. De stygge og fete som hverken er rike eller berømte, som ikke har hatt mot nok til å komme ut av det normanniske skap, ja, som kanskje ikke har selvtillit nok i utgangspunktet til å ha oppdaget noe talent hos seg selv, kommer sist i køen. De er forvist til sine egne kjønnsorganer. Eller til det falliske enfold. På en forelesning i litteraturvitenskap i Bergen for noen år siden, lærte jeg om feministisk teori. En teoretiker het Luce Irigaray. Hun hadde skrevet en bok som het The sex which is not one. Den oppsummerte foreleseren vår i en setning: «Denne teksten handler om kukens enfold og fittens mangfold» (samme person holdt også forelesninger om anal-logikken i de greske komediene. Jeg nevner ikke navn, hverken på foreleseren eller på komediene). En penis kan ikke beføle seg selv. Den trenger en håndsrekning. Kvinnens kjønn er, som vi alle vet etter å ha fått det innprentet både histen og pisten, langt mer komplisert, men også mer praktisk innrettet. Det er dualistisk liksom, det kan beføle seg selv, er i dialog med seg selv om du vil. Nok av det også. I tillegg kommer det merkverdige faktum at kvinners autoerotiske virksomhet er mer tabubelagt. Jeg tør derfor ikke å skrive noe om det, av frykt for å komme ut for sensuren. Og er det ikke uansett enklere for kvinner å få seg et ligg enn det er for menn, slik at den eventuelle selvbefølelsen blir mer av en selvvalgt luksus (og dermed vakrere, mer romantisk, ikke så desperat som hos menn, noe menn faktisk fantaserer om når de selv onanerer) enn det blir en nødvendig handling? Eller bygger denne oppfatningen på en misforståelse?

Alt jeg har skrevet her har jeg lest om i bøker og i ukeblader og sånn, så jeg regner med at det er sant.

Skammen
Men hva er det med onanien og den skammen som fortsatt henger fast i denne akk så (hvis vi skal tro statistikkene – og det skal vi jo, hva skulle ellers være poenget med dem – er det veldig vanlig å onanere) hverdagslige handlingen? I flere av de bøkene jeg her presenterer, virker ikke engang personene særlig kåte, onanien virker mer som en tvangshandling. Drømmer de virkelig bare om å stikke sine ting inn i andres ting, eller stikker det dypere? Er de syke, eller bare lengter de? Er de grisete eller bare uerfarne og pubertale? Og hva er egentlig onani, og hvorfor har det vært galt å drive med det (svært få av dem som gjør det regelmessig nevner onani når de presenterer seg selv og oppsummerer sine hobbyer. Jeg har ennå til gode å høre noen si at deres hobbies er lesing, strikking, fotball, onani osv.)?

La oss gå til kildene.

Onan the barbarian, eller: Every sperm is sacred
Bibelen
Det er rart. De to setningene som står i Bibelen om Onan, korresponderer slett ikke med det man tenker om ham før man leser det. Jeg for min del så for meg Onan som en regelrett sexgalning, som grunnet sin narsissistiske lidelse ble straffet av den strenge Gud. Gud i Bibelens Gamle Testamente er saktens streng. Helt rettferdig vet jeg dog ikke om han er. Den Onan som her beskrives (det er ikke helt enkelt å danne seg et helhetlig inntrykk av ham) og det han gjør, er vel et godt stykke fra det som i våre dager forbindes med onani.

Dette korte sammendraget av Onans historie er antageligvis dobbelt så langt som primærteksten. Dette fordi det er en analyserende gjenfortelling og fordi det er en del ting som er så kompliserte at de må gjentas flere ganger. Here goes:

Juda gifter seg med en dame (jeg er ikke sikker på om hun ikke nevnes med navns nevnelse fordi hun er kvinne, om hun heter Sjua, eller om det er faren hennes som heter det – Sjua, altså. Ved nærmere ettersyn ser jeg at det er faren som heter det. Hva konen til Juda da heter, er et ubesvart spørsmål). De får noen unger. Første sønn heter Er, andremann heter Onan, tredjemann heter Sjela. Er – Onan – Sjela. So far so good. Eldstemann Er gifter seg med en dame som heter Tamar. Men så gjør Er noe som er ondt i Herrens øyne, og Herren lar ham dø. Hva Er har gjort, er ikke spesifisert. One man down. Etter denne hendelsen sier Juda (altså pappaen til de tre guttene) at Onan skal gifte seg med kona til Er, altså Tamar, for så å lage barn med henne slik at han på det viset kan skaffe broren, altså Er, etterkommere (ja, nå tenker jeg du synes de norske ættesogene virker relativt enkle og greie. Og ikke minst logiske. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår dette: Onan skal gifte seg med sin onde, døde brors kone for å skaffe sin onde, døde bror etterkommere. Men det vil jo være seg selv han skaffer etterkommere til? Tamar er vel ikke mer i slekt med broren, altså Er, enn det Onan er? Nå merker jeg at jeg er dypt forvirret). Onan synes ikke at dette er noe særlig til avtale (han mener vel det er litt ulogisk han også, selv om jeg ikke er helt sikker på om logikken var oppfunnet på denne tiden i og med at boken er veldig gammel, og dessuten, hvis det skulle være logisk, ville det ikke være sine egne barn han, altså Onan, drev og laget? Altså en god gammeldags Catch 22), men han er lydig og gifter seg med Tamar. Okei. Han gifter seg. Men hver gang han gjør sin huslige plikt «lot han sæden gå til spille på jorden, for at broren ikke skulle få etterkommere. Men det Onan gjorde, var ondt i Herrens øyne [here we go again], og han lot også ham dø.» If a sperm gets wasted, God gets quite irate. Two down, one to go. (parantes bemerket: Tamar blir sendt hjem til sin fars hus i påvente av at minstemann, Sjela – last man standing – skal bli stor nok til å gifte seg med henne. Enden på historien er dog at far til de tre guttene, Juda, ligger med henne fordi han mistar henne for å være en skjøge – fort gjort – og at hun blir med barn).
So it goes.

Kilden jeg her har benyttet meg av, er 1. Mosebok, altså er dette veldig gammelt stoff. Gud brukte Onan for å statuere et eksempel, og det kan vi vel si at han klarte bra, i og med at Onan og hans navn vekselvis har blitt rakket ned på og fortiet siden den dagen boken kom ut.

Slangen snor seg
Jon Fosse: Melancholia I (1995)
Melancholia I er Jon Fosses roman om maleren Lars Hertervig (1830-1902). Den består av tre deler, nærmest scener. Først møter vi Hertervig i Düsseldorf, der han går i lære hos Hans Gude. Han blir sett på som en tulling av sine medstudenter, og han blir jaget fra hybelen sin fordi han har forelsket seg i hybelvertinnens datter, den 15 år gamle Helene Winckelmann. Den undertrykte seksualiteten og alt det uklare som omgir forholdet mellom dem, plager ham sterkt. Og han tenker sitt om hva Helene og hennes onkel bedriver tiden med når de er alene i huset.

I neste scene møter vi Hertervig på Gaustad asyl, der han vier mye av tiden til onani. Den undertrykte seksualiteten er erstattet med en tilstand som minner sterkt om Tourettes syndrom. Hertervig er ikke i stand til å beherske seg, og skamfølelsen i forhold til tabuene han bryter gjør dem til tvangshandlinger. Han onanerer manisk mens han tenker og sier at alle kvinner er horer og må drepes og alle malere (med noen få unntak) ditto. Det er julaften:

« I dag er det julaftan, då er det god kost på Gaustad asyl, seier vaktar Hauge. Då er det god kost for alle, uansett stand og stilling.
Fitter, fitter, seier eg.
Det er jul, Hertervig.
Og kuk, kuk, seier eg.
Vi kan det der, seier vaktar Hauge.
Kuk og fitte, seier eg. Og horer.
Det er jul, Hertervig!
Ja no er det jul igjen, seier eg.
Fitte sleikje, seier eg.»
(s. 236-237)

I den siste delen av romanen møter vi Vidme, en middels mislykket middelaldrende forfatter som prøver å skrive en roman om sin fjerne slektning Hertervig. Han er på vei til en prest, for å melde seg inn i Den Norske Kirke. Årsaken til at han ønsker dette, er noe ullen. Møtet med presten blir ikke som han hadde forventet, og han går hjem igjen.

Hertervig-delene av romanen er bygd rundt to spesifikke datoer, to dager som kan sies å vise frem maleren i sterkt følelsesmessig ladede situasjoner. Romanen er fortalt gjennom tankene til Hertervig. Det er som kjent umulig, i og med at mannen døde nesten hundre år før Melancholia I utkom, men jeg velger å tro på det likevel. Dette er en usedvanlig bok, der grensene sakte forskyves og man hele tiden oppholder seg inne i noe som virker ubehagelig familiært. Hertervigs psyke og hans erotiske lidelse speiles i Fosses repetititive stil:

«Eg må ta handa mi ned der mellom beina mine. Eg tar meg der nede mellom beina mine, eg tar forsiktig rundt staken min og den er alt litt stiv. Eg pressar til rundt staken min. Eg held rundt staken min og eg kjenner at staken veks i handa mi. Eg må halde fast rundt staken min. Eg må halde handa mi der nede mellom beina mine. Eg kjenner at staken min blir stor og veldig der nede mellom beina mine. Eg held rundt staken min. Eg tar meg sjølv der nede mellom beina mine. Eg held rundt staken min.»
(s. 186)

Mother, you had me / But I never had you
Philip Roth: Portnoy’s Complaint (1969)
Sublimér dette:

«Portnoy’s Complaint (pôrt´-noiz kem-plãnt´) n. [after Alexander Portnoy (1933- )] A disorder in which strongly-felt ethical and altruistic impulses are perpetually warring with extreme sexual longings, often of a perverse nature. Spielvogel says: ‘Acts of exhibitionism, voyerurism, fetishism, auto-eroticism and oral coitus are plentiful; as a concequence of the patient’s “morality,” however, neither fantasy nor act issues in genuine sexual gratification, but rather in overriding feelings of shame and the dread of retribution, particularly in the form of castration.’ (Spielvogel, O. “The puzzled Penis,” Internationale Zeitschrift für Psychoanalyse, Vol. XXIV p. 909.) It is believed by Spielvogel that many of the symptoms can be traced to the bonds obtaining in the mother-child relationship.»
(s. 1)

Alexander Portnoy er en oppsiktsvekkende vellykket ung mann, så han går til psykologen sin for å klage. Og klage kan han. Portnoy’s Complaint er en eneste lang og øredøvende ødipal tirade, en monolog i samspill med en psykolog, en psykoanalytikers våte drøm. Portnoy selv er alle klisjeer om unge menn og mødrene deres (hva er det egentlig med unge menn og mødrene deres?). Å lese Portnoy’s Complaint kan sammenlignes med å utsette seg for Woody Allen, Ask Burlefot og moren til George Costanza i Seinfeld samtidig. Portnoy onanerer voldsomt og ettertrykkelig i unge år:

“Through a world of matted handkerchiefs and crumpled Kleenex and stained pajamas, I moved my raw and swollen penis, perpetually in dread that my loathsomeness would be discovered by someone stealing upon me just as I was in the frenzy of dropping my load. Nevertheless, I was wholly incapable of keeping my paws from my dong once it started the climb up my belly.”
(s. 18)

Selv om Portnoys selvbilde øker i takt med hans seksuelle erobringer, har han et definitivt bindingsproblem, og ved roten av problemet sitter hans mor. La mor. Portnoy’s Complaint er en roman om la mer, la mère et l’amour. Eller havet, døden og kjærligheten.

Smell the glove
John Kennedy Toole: A Confederacy of Dunces (1980)
Verdens mest mislykkede pølseselger (definisjon på verdens mest mislykkede pølseselger: en som spiser flere pølser enn han selger) heter Ignatius Reilly, bor hjemme hos sin mor (en eksentrisk, bowlende alkis), leser Böethius’ Filosofiens trøst, har en noe odd feministkjæreste og onanerer (med plasthansker) til bildet av sin døde hund:

«At one time he had almost developed it into an art form, practicing the hobby with the skill and fervor of an artist and philosopher, a scholar and gentleman. There were still hidden in his room several accessories which he had once used, a rubber glove, a piece of fabric from a silk umbrella, a jar of Noxema. Putting them away again after it was all over had eventually grown too depressing.
Ignatius manipulated and concentrated. At last a vision appeared, the familiar figure of the large and devoted collie that had been his pet when he was in high school. «Woof!» Ignatius almost heard Rex say once again. «Woof! Woof! Arf!» Rex looked so lifelike. One ear dropped. He panted. The apparition jumped over a fence and chased a stick that somehow landed in the middle of Ignatius’ quilt. As the tan and white fur grew closer. Ignatius’ eyes dilated, crossed, and closed, and he lay wanly back among his four pillows, hoping that he had some Kleenex in his room.»
(s. 27-28)

My hand gets tired and my dick gets sore / But the girls of porn want more
Lars Ramslie: Fatso (2003)
«Fordi. Jeg er feit. Jeg er kjedelig. Jeg er bare feit og kjedelig. Jeg er en håpløst kjedelig, kjedelig mann. Det er alt jeg er. Folk kikker på meg, stikker hodene sammen, det lyser lang vei: der går det en feit, kjedelig og mistilpasset person.»
(s. 11)

Å være feit er å være i en nedadgående spiral. Feit er svett og ekkelt og lukter litt innestengt og er litt grisete. Og det du tror at folk rundt deg tenker, er det du tenker om deg selv. Hvis folk rundt deg i det hele tatt tenker noe som helst. Det er lett å bli usynlig når man ikke har tilpasset seg formkrav i samfunnet og samtidig ikke roper høyt og skingrende om at ett eller annet flagg må heises. Nuvel. Rino er feit. Ihvertfall ser han på seg selv som feit. Jeg synes han virker ganske ærlig, så jeg har vel egentlig ingen annen grunn til å betvile påstanden enn at jeg har hørt at fortellerstemmer ofte er upålitelige. Hvis jeg så velger å se bort fra påstanden om at fortellerstemmer er upålitelige (som jo i seg selv er en upålitelig påstand, i og med at en eller annen jo på ett eller annet tidspunkt har fortalt dette med fortellerstemmen sin. Eller gjelder andre regler for skjønnlitteratur enn for sakprosa? Og hvis andre regler gjelder, hvorfor sniker det seg da inn feil hos både den ene og den andre sakprosaforfatter, og hvorfor revideres det så flittig, og alt er subjektivt samtidig som alt er relativt og hvorfor ser historien annerledes ut idag enn den gjorde før i tiden osv.? Nuvel. Parentes bemerket), så er Rino altså feit. Og han er ensom. Og han lengter. Han lengter voldsomt. Sex er noe han drømmer om, «Hvordan det ville være er langt utenfor min forestillingsevne. Hvordan det føles vet jeg knapt, bortsett fra at det er glatt, varmt og seigt, helt annerledes enn å ronke og at pikken lukter etterpå» (s. 50). Han har nesten på en måte hatt sex med en kvinne en gang. Men det gjelds ikke helt, for han kom ikke. Dessuten er det ikke i nærheten av de overskridene fantasiene han har mens han onanerer inn i f. eks. en brødpose fylt med fuktighetskrem. Men mest av alt lengter Rino etter kjærlighet, etter å elske og å bli elsket, som det heter. Men han har ingen tro på at dette vil skje ham:

«Hvem faen ville ha ligget her med meg? Hvem vil dele dette med meg? Her er det bare rom, uren hud, monitor, lysrør, ruller med tørkepapir og støv.

Papirdotten treffer veggen.

Ingen jeg ville ha trodd på i hvert fall» (s. 51)

Hva man fantaserer om, er vel ens egen sak. Hva man gjør med fantasiene sine, er en ganske annen. I Fatso voldtar (i mangel på et bedre ord. Jeg kunne brukt date-rape, siden de er fulle og dopa og alt det der, men de har ikke datet, ihvertfall ikke hverandre) Rino sin samboer Maria. Og Maria voldtar (eller hvamannåskalkalledet) sin samboer Rino på et annet tidspunkt, og ingen av dem vet hva den andre har gjort. Slikt blir det barn av.

Portrett av onanisten som ung mann.
Gerard Lauzier: En ung manns bekjennelser (1983)
Jeg vet ikke hva som skjedde først i livet mitt: at jeg oppdaget Gerard Lauzier eller at jeg kom i puberteten. I min pure ungdom leste jeg drøssevis av tegneserier. Og i den perioden mitt indre var i sterkest endring, fant jeg en perm mine foreldre i sin uendelige visdom hadde merket «Tegneserier for voksne». Det var jaggu et godt markedsføringstriks. Jeg kastet meg selvfølgelig over permen i stunder da jeg trodde ingen merket det, og leste med stor iver titler som Martin Veyrons G-punktet, Milo Manaras Indian Summer og ikke minst Lauziers Mik og Susse og den seksuelle revolution og En ung manns bekjennelser. De fleste av disse tegneseriene var på dansk, et språk jeg på denne måten lærte å elske. Lauzier kombinerer den såre, postpubertale lengselen med en samfunnssatire som blir videreført av en annen franskmann: Michel Houellebecq.

Ubehaget i kulturen
Michel Houellebecq: De grunnleggende bestanddeler (1998)
Da Michel Houellebecqs Les particules élémentaires utkom i Frankrike i 1998, ble det baluba. Debattantene klarte ikke å bli enige om romanen var radikal eller reaksjonær, om den var genial («Camus for the info generation») eller om forfatteren var en kynisk moralist på linje med pave Johannes Paul II.

De grunnleggende bestanddeler handler om Michel og Bruno. De har samme mor og er mislykkede på den sosiale og seksuelle arena. Bortsett fra det er de svært forskjellige.
Michel er en asketisk og introvert molekylærbiolog uten påtrengende verdslige behov:

«Personlig masturberte han lite. De fantasiene som en gang Minitel-forbindelser, for ikke å snakke om virkelig unge kvinner (ofte selgerne som var ansatt på de større farmasøytiske laboratoriene) hadde klart å vekke i ham, hadde gradvis sluknet. Noen harmløse masturbasjoner var alt han trengte for å leve i fred med sin avtagende virilitet, og 3 Suisse-katalogen, iblant komplettert med en forførende CD-ROM til 79 fr., viste seg å være en mer enn ttilstrekkelig støtte til dette formålet.»
(s. 128)

Bruno er en mislykket libertiner, grådig, desperat og lengtende, oversexed og ronkende. Selvforakten hans markeres og forsterkes i gjennom seksuelle handlinger:

«Jeg gikk inn i soverværelset deres, de sov begge to. Jeg nølte noen sekunder, så dro jeg av dem lakenet. Moren min rørte på seg, og et øyeblikk trodde jeg huns skulle åpne øynene; lårene hennes var lett adskilt. Jeg knelte ned foran vulvaen hennes, og nærmet meg med hånden, til den bare var noen centimeter unna. Men jeg våget ikke å røre den. Jeg gikk ut for å onanere. Hun fødde på en masse katter, mer eller mindre ville alle sammen. Jeg nærmet meg en svart katt som varmet seg på en stein. Jorden rundt huset var steinete og svært hvit; enubarmhjertig hvit farge. Katten så på meg flere ganger mens jeg onanerte, men før jeg ejakulerte, lukket den øynene. Da bøyde jeg meg, og tok opp en stor stein. Kattens hode sprakk, og litt hjernemasse tøt ut. Jeg dekket kadaveret med steiner, og så gikk jeg inn i huset igjen.»
(s. 73-74)

Michel og Bruno representerer to ytterligheter, to motsetningsfylte og motstridende produkter av en og samme kultur. Det postmoderne samfunnets posttraumatiske stress-syndrom etter 68-ernes rasering og den moderne vitenskapens tøylesløshet blir ubarmhjertig beskrevet. Den postmoderne tilstand er ensomhet, forvirring, tomhet og undergang. Her er det ingen jeg- og dualisme. Seksualiteten er løsrevet fra reproduksjonen, noe hverken Michel eller Bruno (eller resten av Vesten for den saks skyld. Vesten ligger dårlig an, mark my words) er i stand til å takle.

Brunos jakt på stadig nye og grensesprengende erobringer sier noe om den seksuelle revolusjons tragiske feil? Det opprøret som skulle bidra til å bryte ned tabuer og føre til økt toleranse ble i stedet et grenseløst skjønnhetsjag (kravet om perfeksjon – picture perfect ble til porno perfect – alle skal se ut som pornostjerner. Det var vel en smule naivt å tro at pornoen skulle forsvinne, selv om man var mot porno og for sex, selv om de seksualpedagogiske bøkene begynte å florere på nettopp denne tiden. For hvordan lærer man best, og hva er mest underholdende: tørr teknisk tekst med plansjer og noen instruktive bilder i sort-hvitt, eller heseblesende action?) og en konkurranse om hvem som får knulle mest.

Berømte onanister:
Marcel Proust
H.C. Andersen
Lars Hertervig

Videre lesning:
Sue Townsend: The Secret Diary of Adrian Mole aged 13 ¾ (1982)
Adrian Mole er pubertetens Harry Potter. Han måler tissen, teller kjønnshår, leser Big & Bouncy og drømmer om Pandora.

Nils Rune Langeland: Kveldseta (2003)
Untergang des Langelandes.

Agnar Mykle: Lasso rundt fru Luna (1954)
Kjærligheten er en ensom ting.

Erland Kiøsterud: Jord! (1977)
Hvis du ikke gidder å lese boken, kan du se filmen. Den heter Hotell St. Pauli og er laget av Wam og Vennerød. Legg merke til Morgan. Han er en Midnight Cowboy.

Musikk:
Tweet: Oops (oh my)
Mr. Bungle: The girls of porn
Divinyls: I touch myself
Raga Rockers: Søvnløse netter
The Everly Brothers: Dream
BT: Illustrasjoner fra “En ung manns bekjennelser” av Lauzier