Kjære redaktør del 20
«…vi bestemmer jo sjøl når det skal gjøre vondt». Slutten på Per Pettersons Ut og stjæle hester. Det kvernet inni hodet mitt i mange dager og uker senere. Kverner fortsatt. Dukker opp på netthinnen støtt og stadig. I kassa på Rimi. I lunsjen på jobben. Midt i en samtale. Jeg leser setningen inni meg om og om igjen. «…vi bestemmer jo sjøl når det skal gjøre vondt.» Jeg blir ikke ferdig med det. Og blir urolig. Tenk om det er sant, at vi selv bestemmer når det skal gjøre vondt. At vi kan velge, at vi har et alternativ. Er det en voksengreie, eller gjelder det da også barn, er min neste tanke. Hva da med alt som har vært vondt. For lenge siden. Eller i går. Har jeg bestemt det selv. Kunne jeg heller ha valgt å ha det bra. Trukket på skuldrene og sagt at dette går greit. Gjort det beste ut av situasjonen. Sammenlignet meg med andre som har det langt verre, slik Ingemar gjør det i Mitt liv som hund. Tenkt på Laika i verdensrommet som aldri skulle få komme hjem, eller små, sultne barn i Afrika helt uten fremtid. Og innsett at jeg slett ikke har hatt det så verst. Barndommen min er full av gode historier. En av de beste er denne: At foreldrene mine leide ut hytta med meg i. Til fremmede mennesker de knapt hadde møtt. Sommeren jeg var 6 tilbrakte jeg flere uker sammen med noen fjerne forretningsforbindelser av faren min i familiehytta vår på Hvaler. De hadde barn husker jeg, aner ikke hvor mange eller hvor gamle. Det eneste jeg husker av dem egentlig er en litt for stor og ekkel baby som stabbet rundt naken og gjorde fra seg på gulvet. Men jeg husker noe annet fra den sommeren også. I detalj. Det at jeg et par av nettene fikk lov å overnatte hos tanten og onkelen min som hadde hytte rett ovenfor vår. At jeg fikk ligge i underkøya på rommet til min jevngamle kusine. At hele familien hadde på flanellspysj. Mor, far, søster, bror. At det luktet ristet brød om morgenen og frokostbordet sto dekket med hvitt porselensservice med små røde og blå blomster og eggeglass som matchet. At tanten min skrudde på Reiseradioen og alle vi barna måtte vaske hender før vi fikk sette oss ved bordet. At onkel Henrik leste avisen, mens han smattet litt på pipa. At alt var så trygt. Og velsignet normalt. Den eneste som ikke passet inn, var meg. 6 år og utenforstående. Femte hjul på vogna. Hvem skal ut? Bestemte jeg meg for at det skulle gjøre vondt da, mon tro. Eller heiste jeg på skuldrene og tenkte skitt la gå. Carpe diem. Jeg husker ikke. Vet bare hvordan serveringsskjeen skalv da de insisterte på at jeg skulle forsyne meg først av desserten siden jeg var gjest. Hvordan jordbærene danset og ville alle andre steder enn oppi skålen min. Og se fløten som lagde store flekker på den nystrøkne duken. Hvordan det føltes å være på prøve. Hvordan jeg så inderlig ville at de skulle tåle meg, Magda, utleid 6-åring, en natt til. Hvordan jeg måtte ut i gresset minst 20 ganger etter at kusinen min hadde sovnet om kvelden. Enda onkelen min ble sint og jeg kun fikk ut en liten dråpe hver gang. Hvordan det var sånn at jeg bare ville se dem en gang til, de voksne, sitte der i hver sin lenestol og småprate. Det er jo en morsom historie. Kan jeg bestemme nå at det gjorde vondt?
